Theeb - Ulven

Originaltittel: Theeb

Regi: Naji Abu Nowar

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 2014

“Theeb – Ulven” foregår hundre år tilbake i tid. 1. verdenskrig pågår, og også ute i den jordanske ørkenen merkes krigshandlingene. En beduinfamilie er samlet rundt leirbålet en kveld, og ut av nattemørket kommer en jordansk kjentmann i følge med en engelsk offiser. Da følget ber Theebs bror om å vise dem veien til neste vannkilde lurer lille Theeb seg etter, og en kamp på liv og død følger.

Denne jordansk-britiske produksjonen profiterer på at handlingen foregår i ørkenlandskapet, det er nemlig et sjeldent karrig og nådeløst miljø seerne dras inn i. Den som ønsker det vil finne referanser til filmklassikere som ”Lawrence of Arabia” og spagettiwestern av Sergio Leone-typen.

Den eneste profesjonelle skuespilleren her er Jack Fox, som spiller den engelske offiseren. Resten av ensemblet er amatører, uten at dette på noen måte er synlig. Dette er folk som lever i dette miljøet og som gir filmen et autentisk preg. Hovedpersonen, den unge gutten Theeb (Jacir Eid), virker som en naturbegavelse foran kamera.

Det blir som sagt en kamp på liv og død for Theeb. Ørkenens ubarmhjertighet, kombinert med trusselen fra en bande særs skremmende røvere, bidrar til action og spenning.

I tillegg til at alle medvirkende, med ett unntak, er amatører, er dette også regissør Naji Abu Nowars debutfilm. At resultatet er blitt såpass bra er derfor ganske oppsiktsvekkende.

(sett på Bergen Kino, KP9, onsdag 15. juli 2015)

Mamma

Originaltittel: Mommy

Regi: Xavier Dolan

Lengde: 2 t. 13 min.

Produksjonsår: 2014

Kanadiske Xavier Dolan er bare 26 år, men er allerede et stort navn i filmkretser. Dette er hans 5. langfilm, og «Mommy» innehar alle ingredienser som gjør den til en stor filmopplevelse. 

Her får vi en sterk historie om en enslig mor som kjemper for sin ADHD-plagede sønn, skuespillerprestasjonene er oppsiktsvekkende sterke, og filmatisk har Dolan valgt en original løsning, ved hovedsakelig å bruke et 1 til 1- billedformat, avbrutt av sekvenser i widescreen.

Vi er i det franskspråklige Kanada. Alenemoren Diane forsøker å få livet på stell i et nytt nabolag. Parallelt med jobbsøking tar hun seg av den utagerende sønnen Steve, en 15-åring med ADHD, som stadig roter seg opp i konflikter med omgivelsene. Steve er i seg selv et heltidsprosjekt, og da de får kontakt med den gåtefulle nabofruen Kyla, får Diane endelig litt avlastning fra Steve, samtidig som hun får en ny venninne.

Som seer blir du straks fengslet av dette trekløveret, som alle leverer overbevisende i sine respektive roller. Moren Diane (Anne Dorval) er en tøff dame, som fremdeles vekker interessen hos menn, her i form av en nabo som inviterer mor (med sønn) på date. Diane har imidlertid ikke noe annet valg enn å være tøff, alternativet er å gi opp Steve, og overlate ham til en sikker undergang i et ungdomsanstalt.

Sønnen Steve (spilt av 17 år gamle Antoine-Olivier Pilon) er full av energi og mister lett styringen når motgang inntreffer. Da blir han utagerende, voldelig og en stadig større fare for omgivelsene, inklusive sin egen mor. Skildringen av Steve er svært overbevisende, den unge skuespilleren får frem hele mennesket Steve, vi ser ham også som sårbar, følsom og oppmerksom. En troverdig karakter.

Og så er det nabodamen Kyla (Suzanne Clément), en gåte som vi aldri riktig blir klok på. Kyla bor sammen med mann og en datter, men vi aner at noe er alvorlig galt i denne familien. Diane og Steves inntreden i nabolaget blir en slags redning for Kyla, som virker knuget av ett eller annet vi aldri riktig forstår hva er. Kyla blir etter en stund en slags privatlærer for Steven, som ønsker å fullføre videregående skole og søke seg videre inn på kunstskole. Enkelte korte sekvenser med Kyla hjemme hos sin egen lille familie kan minne om scener fra en David Lynch-film, der noe underliggende og truende lurer.

«Mommy» vant juryprisen i Cannes i 2014.