Taxi Teheran

«Taxi Teheran»
Regi: Jafar Panahi
Lengde: 1 t. 22 min.
Produksjonsår: 2014

Denne iranske filmen er laget under helt spesielle vilkår. Regissør Jafar Panahi har nemlig yrkesforbud, dvs. at iranske myndigheter har gitt ham et 20 års forbud mot å lage film. I tillegg har han fått en 6 år lang fengselsstraff for å lage «regimekritisk propaganda». Under svært vanskelige forhold har Panahi likevel laget tre filmer, alle smuglet ut av Iran. «Taxi Teheran» er den siste av disse tre filmene, og den første som er satt opp på norsk kino. Filmen har allerede vunnet «Gullbjørnen» under filmfestivalen i Berlin.

Hele filmen foregår på innsiden av en taxi. Regissør Panahi spiller selv taxisjåføren, eller han spiller egentlig ikke taxisjåfør, han er seg selv … en filmregissør som egentlig filmer scener med diverse passasjerer fra et kamera på dashbordet, men han kjører rundt i Teherans gater. Som tilskuer får vi altså anledning til å betrakte denne millionbyen nærmest fra passasjersetet, noe som i seg selv er ganske interessant, siden Iran for nordmenn flest er ganske ukjent territorium. 

Filmen åpner med en ganske absurd og komisk scene, der en småkjeltring (i forsetet) og en kvinnelig lærer (i baksetet) krangler seg imellom. Det er tydeligvis vanlig å dele taxi i Teheran. Det humoristisk/absurde preget forsterkes i neste scene når en sterkt skadd mann og hans hysteriske kone praier drosjen og oppdraget blir å komme seg til sykehuset i full fart. Deretter er det en svartebørsselger med vesken full av piratkopiert film som stiger inn, og denne kjenner straks igjen regissør Panahi bak rattet. 

I starten fikk jeg følelsen av at det var en dokumentarfilm jeg så, men etter hvert skjønner vi at alle passasjerene som stiger inn er skuespillere som hjelper Jafar Panahi med å dokumentere, i fiksjons form, viktige trekk fra dagliglivet i Teheran/Iran.

I filmens lengste sekvens plukker Panahi opp sin 10-12 årige niese, for å kjøre henne hjem fra skolen. Den munnrappe jenta har fått i hjemmelekse å lage en film (med sitt mobilkamera) som er i overenstemmelse med de iranske sensurreglene. Gjennom ordvekslingen mellom niese og onkel blir vi presentert med de rigide, hovedsakelig religiøse retningslinjene for filmproduksjon i Iran, noe som den opposisjonelle Panahi har fått lide for i årevis.

«Taxi Teheran» åpner sterkt, men kanskje faller den litt underveis. Likevel er det oppsiktsvekkende at en slik film finner veien til norske kinoer. Det i seg selv er grunn god nok til å kjøpe billett.

(sett på Bergen Kino, KP10, lørdag 24. oktober 2015)

Sorte sjeler

”Sorte sjeler”

Originaltittel: Anime nere

Regi: Francesco Munzi

Lengde: 1 t. 43 min.

Produksjonsår: 2014

De rundt 20 som hadde kjøpt billett til denne filmen på samme forestilling som meg tuslet ut i Bergenskvelden i stillhet, nærmest tynget av historien som nettopp hadde utspilt seg på lerretet. For mens du nesten kan bli oppglødd og begeistret av et mafiaepos av den amerikanske typen, er dette italienske dramaet en mørk og knugende affære, der generasjoners skjebner er koblet til hevn og et forkvaklet æresbegrep.

Luciano (Fabrizio Ferracane), en mann rundt de 60, er den eldste av tre brødre. Han lever et rolig liv som geitebonde på landsbygda sør i Italia. Sønnen roter seg opp i bråk med den rivaliserende familien, etter å ha vandalisert en bar som svar på en fornærmende kommentar. Sønnens onkler er aktive i ndranghetaen – Calabrias svar på Sicilias Cosa Nostra, og gutten ønsker å hjelpe disse. Faren er en maktesløs tilskuer til at hans egen sønn velger å tre inn i organisert kriminalitet.

Filmen skildrer landsbygda i Sør-Italia som alt annet enn en pittoresk idyll. Det ligger en klam hånd over hodet på innbyggerne, og trusler fremsettes på lavmælt vis. Ingen er i tvil om at volden befinner seg et sted like under overflaten.

”Sorte sjeler” er på mange måter en annerledes mafiafilm, siden den stort sett styrer unna alt som virker pirrende og forlokkende med mafiaen. Det hviler en dyster stemning over historien, personene er innelåst i familienes æreskodeks og blodige rivalisering. Generasjoners forbannelser gjør dem ufrie og livet preges av frykt. Geitebonden Luciano prøver å distansere seg fra dette, men han dras ufrivillig inn i dramaet, der hele familiens eksistens står på spill. Avslutningen er overraskende, men psykologisk troverdig.

Dette er regissør Francesco Munzi tredje spillefilm siden debuten i 2004. ”Sorte sjeler” mangler de underholdende elementene vi finner i Coppolas eller Scorseses mafiaepos, her er dramaet strippet ned til det essensielle: Mafiaens forbannelse over dagliglivet.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 10. oktober 2015)