Originaltittel:
Anime nere
Regi:
Francesco Munzi
Lengde: 1
t. 43 min.
Produksjonsår:
2014
De rundt
20 som hadde kjøpt billett til denne filmen på samme forestilling som meg
tuslet ut i Bergenskvelden i stillhet, nærmest tynget av historien som nettopp
hadde utspilt seg på lerretet. For mens du nesten kan bli oppglødd og
begeistret av et mafiaepos av den amerikanske typen, er dette italienske
dramaet en mørk og knugende affære, der generasjoners skjebner er koblet til
hevn og et forkvaklet æresbegrep.
Luciano (Fabrizio
Ferracane), en mann rundt de 60, er den eldste av tre brødre. Han lever et
rolig liv som geitebonde på landsbygda sør i Italia. Sønnen roter seg opp i
bråk med den rivaliserende familien, etter å ha vandalisert en bar som svar på
en fornærmende kommentar. Sønnens onkler er aktive i ndranghetaen – Calabrias svar på
Sicilias Cosa Nostra, og
gutten ønsker å hjelpe disse. Faren er en maktesløs tilskuer til at hans egen
sønn velger å tre inn i organisert kriminalitet.
Filmen skildrer landsbygda i
Sør-Italia som alt annet enn en pittoresk idyll. Det ligger en klam hånd over
hodet på innbyggerne, og trusler fremsettes på lavmælt vis. Ingen er i tvil om
at volden befinner seg et sted like under overflaten.
”Sorte sjeler” er på mange måter
en annerledes mafiafilm, siden den stort sett styrer unna alt som virker
pirrende og forlokkende med mafiaen. Det hviler en dyster stemning over
historien, personene er innelåst i familienes æreskodeks og blodige
rivalisering. Generasjoners forbannelser gjør dem ufrie og livet preges av
frykt. Geitebonden Luciano prøver å distansere seg fra dette, men han dras
ufrivillig inn i dramaet, der hele familiens eksistens står på spill.
Avslutningen er overraskende, men psykologisk troverdig.
Dette er regissør Francesco Munzi
tredje spillefilm siden debuten i 2004. ”Sorte sjeler” mangler de underholdende
elementene vi finner i Coppolas eller Scorseses mafiaepos, her er dramaet
strippet ned til det essensielle: Mafiaens forbannelse over dagliglivet.
(sett på
Bergen kino, KP8, lørdag 10. oktober 2015)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar