Hail, Caesar!

”Hail, Caesar!”
Regi: Joel & Ethan Coen
Lengde: 1 t. 46 min.
Produksjonsår: 2016

Brødrene Coens film av året er en komedie som samtidig kan sees som en kjærlighet til den klassiske Hollywoodfilmen. Som vanlig opptrer det et stjernelag av skuespillere i Coen-brødrenes film, en indikasjon på den status de har i miljøet: Josh Brolin, George Clooney, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Frances McDormand, Tilda Swinton og Channing Tatum er de største navnene på plakaten.

Josh Brolin spiller hovedrollen som Eddie Mannix, en Hollywoodprodusent med et uttall baller i luften, ansatt i et av de store studioene. George Clooney (i rollen som filmstjernen Baird Whitlock) har hovedrollen i det bibelske dramaet ”Hail, Caesar!”, en storproduksjon som er i ferd med å fullføres i det filmen starter. Så skjer det at en gruppe kommunistiske hollywoodforfattere kidnapper hovedrolleinnehaveren, og presser filmstudioet for penger. Eddie Mannix får dermed hendene fulle, ikke bare må han finne den kidnappede skuespilleren, men han må også holde sladrejournalistene unna.

Et ganske tøvet plot altså. Samtidig gir historien, som også er skrevet av Coen-brødrene, en rik anledning til å fortelle filmhistorie på en skrudd og heller parodisk måte. Filmen finner sted i 1951, og kommunistjakten når sitt høydepunkt, noe som forklarer det usannsynlige plottet med den kommunistiske kidnappingen. Her er brødrene selvsagt ute etter å si noe om den faktiske situasjonen for filmarbeidere i Hollywood på tidlig 1950-tall, en tid da yrkesforbud og angiveri florerte.

Filmens kulisser, i et av industriens store studioer, innbyr også til bakomscener fra klassiske Hollywoodproduksjoner. Det er ingenting å si på stil og utførelse på dette, alt er storslått koreografert.

Likevel sitter vi som seere litt snurt tilbake. For filmen er egentlig ikke så veldig morsom, heller ikke tankevekkende. Brødrene Coen står bak flere av mine personlige favoritter, men denne når ikke tidligere blinkskudd som ”Miller’s Crossing”, ”Fargo”, ”The Big Lebowski” eller ”A Serious Man” til knærne. Det blir mer en filmopplevelse på det jevne, akkurat som brødrenes forrige produksjon, folkesangerparodien ”Innside Llewyn Davis”, heller ikke nådde helt opp. Men kanskje er det ikke å forvente at hver ny film fra Joel & Ethan oppnår klassikerstatus.

Filmens positive overraskelse er Alden Ehrenreich i rollen som den unge westernhelten Hobie Doyle. Han gjør en strålende innsats og sørger for flere lattervekkende scener helt på egenhånd.

(sett på Bergen kino, KP7, torsdag 24. mars 2016)

Inside Llewyn Davis

”Inside Llewyn Davis”

Regi: Joel & Ethan Coen

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 2013

Siden debutfilmen ”Blood Simple” i 1984 har brødrene Coen levert den ene filmklassikeren etter den andre. CVen til de to inneholder knapt nok et svakt øyeblikk, av høydepunkter er det vanskelig å komme unna ”Miller’s Crossing” (1990), ”Fargo” (1996), ”The Big Lebowski” (1998) og … min egen favoritt … ”A Serious Man” (2009). Få andre i amerikansk film har maktet å sette et så særegent stempel på filmrullene, og det til tross for at produksjonen er så vid og bred som den er.

Når så brødrene velger å legge en film til et så erkeamerikansk miljø som bohem- og folkesangermiljøet i Greenwich Village, NYC anno 1961, er det naturlig å ha store forventninger.

Llewyn Davis er en kompetent, men ikke særlig suksessrik, folksinger. Figuren skal være basert på biografien til den faktiske Dave Van Ronk, som var en rimelig kjent utøver innen genren. Llewyn lever nærmest fra hånd til munn, der han sover på sofaer hos venner og stadig er i akutt behov for penger. Opptredener på små cafeer kaster lite av seg, og hans soloplate selger dårlig. Han er altså en karakter som sliter, og filmen følger ham noen dager vinteren 1961.

Som oftest er det komiske elementet sterkt nærværende i Coen-brødrenes filmer, men denne gangen savner jeg faktisk litt mer av både humoren og galskapen som har preget filmene deres. Den som ivaretar dette, og som definitivt minner deg om at det er en Coen-film vi ser, er scenene med jazzmusikeren Roland Turner (spilt av Coen-favoritten og –gjengangeren John Goodman), her tar den svarte og bisarre humoren taket.

Filmen gjenskaper Greenwich Village miljøet på tidlig 60-tall i detalj. Tenk på lp-coveret til ”The Freewheelin’ Bob Dylan” fra 1963, og du er øyeblikkelig inne i miljøet. Som i Coen-filmen ”O Brother, Where Art Thou?” spiller musikken en vesentlig rolle her. T Bone Burnett har tatt rollen som musikalsk ansvarlig, og skuespillerne (som altså fremfører all musikken vi hører) leverer mer enn kompetente musikkinnslag. Hovedrolleinnehaver Oscar Isaac både spiller og synger med et troverdig talent, og jaggu har ikke også Justin Timberlake fått en stor birolle som folkesanger.

”Innside Llewyn Davis” garanterer en trivelig stund, men er nok ikke helt der oppe i toppen av Joel & Ethans filmografi. Til det er filmen litt for lite morsom, litt for lite gal.