Brooklyn

«Brooklyn»
Regi: John Crowley
Lengde: 1 t. 51 min.
Produksjonsår: 2015

«Brooklyn» er et godt, gammeldags romantisk drama, fortalt i tradisjonell stil, utan filmatiske fiksfakserier av noe slag, og det fungerer!

Dette irsk-engelske utvandrerdramaet vet å spille på de riktige strengene. Uten å bikke over i rein sentimentalitet føler publikum ungjenta Eilis dilemma på kroppen, der hun slites mellom lojaliteten til moren i Irland, og kjærligheten til den hemmelige ektemannen i Brooklyn. 

Suksessforfatteren Nick Hornby har skrevet filmversjonen av boken «Brooklyn», forfattet av Colm Toibin. Toibin har lagt handlingen til sin egen hjemby Enniscorthy, året er 1952. I den irske småbyen er framtidsutsiktene dårlige, og utvandring til USA ligger som en mulighet mange benytter seg av. De sosiale kontrollmekanismene bidrar også til en utvandringslengsel, knuget som man blir av småbymentaliteten.

Det er den eldre søsteren Rose som gir Eilis muligheten. Via kontakter med presten Father Flood i Brooklyn ordner hun det slik at Eilis er sikret både jobb i et varemagasin og husrom hos Mrs. Keogh når hun ankommer NYC. Rose ofrer seg for sin yngre søster, ved selv å bli værende hos sin aldrende mor. Mor og storesøster vinker Eilis farvel på kaien, alvoret i situasjonen ligger tykt utenpå dem, ingen vet når de sees neste gang.

Etter en overfart preget av sjøsyke, ankommer de Ellis Island, portalen til New York. I Brooklyn preges den første tiden av en intens hjemlengsel, kontakten med Irland opprettholdes pr. brev. På en dansetilstelling treffer Eilis en ung mann av italiensk herkomst, og romantiske følelser oppstår.

Filmen kunne lett blitt en klissete og klisjefylt affære, temaet tatt i betraktning, men den klarer heldigvis å styre unna. Du kan ikke annet enn å bli glad i hovedkarakteren Eilis Lacey, spilt av 21 år gamle Saoirse Ronan. I en scene sier en av hennes medleietakere at «du ser ut som om du nettopp har melket kyrne», liksom for å understreke hvor lite verdensvant og urban utstråling Eilis har. Eilis virker høyst troverdig, og Saoirse Ronans nærmest uskyldige oppsyn kler henne godt. Ronan har allerede flere storfilmer på cven, hun startet som barneskuespiller. Denne rollen har sikret henne en Oscarnominasjon. Hennes italienskættede rørleggerkjæreste Tony, spilt av Emory Cohen, utstråler mye av den samme godheten og varmen, du unner ham liksom alt godt. 

«Brooklyn» er en litt uskyldig film, der fraværet av nakenhet og vold bare er en befrielse. Tilbake står et drama seerne ikke kan unngå å bli engasjert i. Miljøskildringene er troverdige, tidskoloritten upåklagelig. I tillegg til Saoirse Ronans nominasjon er filmen også Oscarnominert for beste film, og Nick Hornby for beste manus basert på en bok.

(sett på Bergen kino, KP11, søndag 14. februar 2016)

Youth

«Youth»
Regi: Paolo Sorrentino
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten» plasserer jeg helt der oppe i toppen for kinoåret 2013. Som jeg skrev den gang var den «full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi», et rent overskuddsprodukt som fylte kinogjengerne med begeistring, en visuell fest med passe doser fjas og eksistensiell dybde. En italiensk perle som fikk meg til å tenke på Fellini, fra en epoke i filmhistorien som aldri kommer tilbake.

Igjen er Paolo Sorrentino ansvarlig for både manus og regi. «Youth» har noen av de samme kvalitetene som «Den store skjønnheten», men er likevel helt annerledes. Denne gang har Sorrentino laget en engelskspråklig film med store skuespillernavn på plakaten. Med Michael Cain, Harvey Keitel, Rachel Weisz og Jane Fonda sier det seg selv at «Youth» har ambisjoner om slå stort internasjonalt. 

Handlingen er lagt til et spa-hotell i den sveitsiske fjellheimen. Her har den nå 80-årige komponisten og dirigenten Fred Ballinger (Michael Cain) tilbrakt et par uker hvert år de siste 20 årene. Han har selskap av sin jevngamle svoger, filmregissøren Mick Boyle (Harvey Keitel), som på tross av alderen jobber med en ny film. Stedet er innhyllet av fred og ro og avslappende behandlinger på dagtid, med litt lødig underholdning på kveldstid. Idyllen blir imidlertid truet for Ballingers del av en utsending fra den britiske Dronningen, som ber ham om å gjøre et comeback som dirigent under en kongelig festforestilling. I tillegg får hans datter og personlige assistent (Rachel Weisz) sjokkbeskjeden om at hennes mann går fra henne til fordel for en popstjerne. Regissør Boyle får på sin side et slag i ansikten når hans filmdiva (Jane Fonda) svikter ham.

«Youth» må nesten sees på som en ironisk tittel, for de to eldre herrene bruker mye tid på å snakke om sine gammelmannsplager. Ungdommen representeres best av Miss Universe, som har vunnet en uke på hotellet som en del av prisen. I en scene i bassenget blir de to oldingene konfrontert med denne skjønnheten, som om det er en hildring fra egen tapt ungdom som åpenbarer seg for dem. 

Filmen har en rekke lekre scener, og da tenker jeg ikke først og fremst på vakre omgivelser i alpene, men på stiliserte opptrinn, som både er slående kontrastfulle, lattervekkende og filmatisk blendende. Her viser Sorrentino sitt mestergrep. 

Paolo Sorrentino har ennå ikke rukket å bli mer enn 45 år, så her kan vi håpe på en serie av toppfilmer fra hans hånd de neste 30 årene.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 6. februar 2016)

Min elskede

«Min elskede»
Originaltittel: Mon roi
Regi: Maiwenn
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Eg så denne på en førpremiere på Bergen Filmfest, filmen settes opp til ordinær visning i løpet av våren. Dette er regissør Maiwenns (egentlig Maiwenn Le Besco) femte film, hun er også aktiv som skuespiller. Hennes forrige film «Polisse» (2011) gikk også på norske kinoer, en film jeg først og fremst husker som en i overkant masete og slitsom «politifilm», svært … fransk (i mangel på en bedre sammenlikning).

«Min elskede» er som navnet tilsier en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er Tony (som altså er kvinnen i forholdet), som ser forholdet til Georgio i retroperspektiv, der hun befinner seg på en rekonvalesensinstitusjon for å trene seg opp etter en komplisert kneskade. I lange glimt får vi så utdrag fra det 10 år lange og turbulente kjærlighetsforholdet.

Det beste først: Filmens hovedpersoner leverer begge sterkt og overbevisende. Emmanuelle Bercot som Tony fikk prisen som beste kvinnelige skuespiller i Cannesfestivalen, mens Vincent Cassel (sist sett i «Tale of Tales») ikke er noe særlig dårligere.

Filmens intensjon synes å være å skildre den store, altomfattende kjærligheten, i et forhold som går fra de høye tider og ned i de dypeste bølgedaler, med påfølgende opprivende brudd og såre følelser.

Men som seer har jeg personlig litt problemer med å bli engasjert, rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å relatere meg til hovedpersonene. Det er mange heftige scener her, mye følelser, mye utagering, men altså uten at jeg personlig blir så veldig engasjert i det jeg ser. Kanskje fordi jeg ikke føler så mye sympati for de to elskende? Georgio er jo en drittsekk, kanskje en sjarmerende drittsekk, men like fullt en drittsekk. Derfor blir Tonys av-og-på følelser litt vanskelig å forstå. 

 

(sett på Bergen kino, KP10, torsdag 4. februar)