Remainder

«Remainder»
Regi: Omer Fast
Lengde: 1 t. 43 min.
Produksjonsår: 2015

I filmens åpningsscene følger vi en ung mann gjennom byens travle gater. Mannen har en trillekoffert med seg. Vi skjønner også at han blir skygget, eller forfulgt, av en kvinne og to menn på avstand. Da han befinner seg under et glasstak begynner det plutselig å single i glass ovenfra. Mannen snur og trekker seg unna, men for sent. Før han kommer seg i sikkerhet blir han slått i bakken av en stor og tung gjenstand som faller ned fra stor høyde. I neste øyeblikk kommer tilfeldig forbipasserende til og det ropes ut etter lege og ambulanse. 

Tom, som mannen heter, havner i koma på sykehuset. Han svever mellom liv og død. Etter en stund blir det klart at han overlever, men han husker ingenting av hendelsen, heller ikke noe særlig annet fra tiden før ulykken. Tom blir tilbudt en stor erstatningssum av forsikringsselskapet, og hans advokat anbefaler klienten å akseptere tilbudet, som visstnok skal være rekordhøyt. Vilkåret er imidlertid at Tom ikke under noen omstendigheter uttaler seg til pressen, eller på annen måte befatter seg med ulykken. 

For kinoseeren er det klart at det er et eller annet muffens med hele opplegget. Tom ender opp i egen leilighet i svært forkommen tilstand og er avhengig av hjelp i tiden etter ulykken. Gradvis kommer han til hektene, men hukommelsen er ikke med på laget, fortiden viser seg kun i korte og uklare glimt.

Dette er den israelske regissøren Omer Fast’ debutfilm. Han har også hånd om manuset, i samarbeid med forfatteren av romanen som filmen er bygget på, Tom K. McCarthy. ”Remainder” blir en slags thriller etter hvert som Tom, på tross av advarsler, bestemmer seg for å prøve å komme til bunns i hva det er som har truffet ham. At filmen sirkler rundt en hovedperson med hukommelsestap er ikke noe nytt, vi har mange liknende eksempler, så ideen kan ikke sies å være original. Men konseptet lar filmskaperen benytte seg av mange triks i boken, og klarer å holde på spenningen til det siste.

«Remainder» er ellers en teknisk flott film, selv om heftig klipping og utstrakt bruk av håndholdt kamera i starten lett kan bli litt slitsomt. Det var også et lite minus for meg at filmen ble vist utekstet, mine engelskkunnskaper er dessverre ikke i stand til å kompensere manglende teksting 100 %.

(sett på BIFF - Bergen Internasjonale Filmfestival, fredag 23. september 2016)

Ixcanul

«Ixcanul»
Regi: Jayro Bustamante
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2015

Oppe i fjellene i Guatemala, ved foten av en stor vulkan, ligger et lite jordbrukssamfunn befolket av maya-indianere. De lever av det noen få husdyr kaster av seg, kombinert med å jobbe som innhøstningsarbeidere på kaffeplantasjen. Dette er langt ute på landsbygda, og det moderne livet er stort sett fraværende. Folket lever tett på naturen, og preges av å leve rett under vulkanen («Ixcanul»). Folket ofrer til vulkanen, og virker å ha en blanding av katolsk tro og eldgammel naturreligion.

I dette miljøet lengter ungdommen ut og vekk. Selv det å ta seg inn til byen er noe skremmende, men likevel forlokkende. Folket her snakker ikke spansk, men sitt eget indianerspråk, så vi skjønner at hindringene for å lykkes utenfor sitt lokale miljø er mange. Som blant så mange andre i Latin-Amerika er det drømmen om USA som virkelig lokker. USA ligger «bak vulkanen», og der bor folk i store hus med hager rundt. Mellom arbeidet på kaffeplantasjen og festingen på den lokale baren prates det om å immigrere. Riktignok er de klar over farene som truer ved å legge ut på den lange reisen, men ingenting er egentlig en hindring når drømmene brenner kraftig nok.

I filmen møter vi en liten kjernefamilie. Far, mor og en 17 år gammel datter. Far og mors slit ser ut til å kunne få en fin avkastning når den dobbelt så gamle formannen på plantasjen kaster sine øyne på datteren. Det holdes et selskap der forlovelsen kunngjøres, og fremtiden synes klar. Men jenta har et godt øye til en jevnaldrende gutt, og ekteskapet henger brått i en tynn tråd.

Filmen evner å se tilværelsen med «småkarsfolks» øyne. Historien fortelles i et rolig tempo, med en spenningskurve som stiger raskt mot slutten. Så kan det innvendes at grunnhistorien ikke er særlig original. Dette er til en viss grad underordnet, for filmens styrke hentes fra miljøet der den utspilles, et sjeldent syn på kinolerretet. Historien får også fint frem det klassesamfunnet som disse menneskene lever i, og den avstanden det er mellom den spansktalende staten og indianerbefolkningen. 

Du behøver ikke være sosialantropolog for å like «Ixcanul», men det er en fordel at seeren er åpen for en litt annerledes filmfortelling fra et ganske så ukjent miljø.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 3. september 2016)