mandag 31. mars 2014

Heli



Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 45 min.
Produksjonsår: 2013

«Heli», Mexicos Oscarbidrag for beste utenlandske film, er en rystende opplevelse. Det lages mange filmer om narkotrafikken på det amerikanske kontinentet, men sjelden eller aldri har vi vel kommet så nær den brutale virkeligheten som i denne filmen. Det er ikke narkomisbruket eller narkomafiaens glamorøse liv som skildres her, men derimot konsekvensene for vanlige mennesker i Mexico.

Når jeg sier at filmen viser ”virkeligheten” er det også fordi det kunstneriske uttrykket er rimelig fritt for fiksfakserier. Regissør Amat Escalante tar seg tid til å vise dagliglivet til en vanlig familie, i et billedspråk der det karrige, ørkenliknende landskapet gir bildene et rent og nakent uttrykk.

Heli er en ung mann som jobber på en bilfabrikk. Han er nygift og har en liten baby hjemme. Der bor han sammen med sin far og sin 13-14 år gamle søster. Rundt dem raser «krigen mot narkotika». Dette ser vi ved et militært nærvær, der maskerte soldater i pansrede biler patruljerer. Vi blir aldri forklart hvor vi befinner oss, men vi antar at det er nært grenseområdene til USA.

I visse områder av Mexico har narkokrigen nærmest lagt samfunnet i grus. Det vil si at samfunnets institusjoner har kollapset og folk terroriseres av en gruoppvekkende vold, med en ufattelig brutalitet rett utenfor stuedøra. Det er denne brutaliteten – og vilkårligheten – som skildres i «Heli». Det må sies at filmen vises på norske kinoer usensurert, og med absolutt aldersgrense på 18 år. Så har jeg da heller aldri sett verre vold i en kinosal enn under denne filmen. En torturscene er så vond å se at jeg har problemer med å forsvare at den i det hele tatt kan vises på kino. Den får deg rett og slett til å føle deg dårlig.

Men kanskje er det denne sjokkerende scenen som gjør at filmen føles ekte. Dette er langt unna en Hollywoodskildring av narkotrafikken, dette oppleves som ekte vare for den som har litt kunnskap om den faktiske råskapen som rir Mexicos narkoprovinser som en mare.

«Heli» er definitivt ikke en film som egner seg for det store publikum, nettopp pga. den omtalte scenen, men det er en film som nok formidler en side av dagliglivet i all sin grusomhet. For narkokrigens grusomhet er det du får servert uten omsvøp i denne filmen. 




(Sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 29. mars 2014)

mandag 24. mars 2014

The Grand Budapest Hotel




Regi: Wes Anderson
Lengde: 1 t. 39 min.
Produksjonsår: 2014

Knapt noen regissør leverer så gjennomførte filmer som Wes Anderson. Hans sans for detaljer er nærmest uten sidestykke, her har vi så avgjort å gjøre med en perfeksjonist. De som så Andersons forrige film «Moonrise Kingdom» (2012) vil umiddelbart kjenne igjen dette filmspråket som nærmest er som en signatur å regne.

«The Grand Budapest Hotel» sies å være inspirert av Stefen Zweigs forfatterskap, der handlingen er lagt til mellomkrigstiden, i det fiktive landet «Zubrowka», som godt kan likne på Østerrike eller Ungarn. Dialogen i filmen er da også typisk litterær, der en fortellerstemme gjerne forklarer hva vi ser. 

Veldig kort fortalt: Filmen forteller på høyst elegant vis historien om Gustave H., goncierge på Grand Budapest Hotel og hans ”lobby boy” Zero Moustafa og deres kamp for å sikre seg arven etter Madame D., en av stamgjestene på hotellet. 

Wes Andersons filmer er ellers fulle av humor, selv om denne humoren gjerne er av den svarte typen eller spiller på typiske understatements av de bildene vi ser. «The Grand Budapest Hotel» lever helt opp til forventningene man måtte ha med hensyn til dette, for det kryr av scener som får oss til å humre og trekke på smilebåndet, selv om ikke akkurat gapskratten melder seg så ofte. 

I tillegg til detaljrikdommen og humoren er også tempoet gjennomgående høyt gjennom hele filmen. Parodisk høyt er det innimellom, for eksempel i en spektakulær fluktscene på vinterføre. Akkurat denne scenen kan likne på noe vi før har sett i en James Bond-film, men her er det parodiske elementet trukket så lang ut at scenen først og fremst er morsom, ikke egentlig spennende.

Rollelisten er fylt opp med kjente skuespillere, noe som viser at store stjerner står i kø for å være med i Wes Andersons filmer. Det forteller mye om hans posisjon i bransjen.



(sett på Bergen kino, Magnus Barfot 1, fredag 21. mars 2014).

mandag 10. mars 2014

Lolita


Regi: Stanley Kubrick
Lengde: 2 t 33 min.
Produksjonsår: 1962

Stanley Kubricks filmatisering av Vladimir Nabokovs roman «Lolita»(utgitt i 1955) har mye å by på, selv etter mer enn 50 år. Ved dette gjensynet bet jeg meg særlig merke i Peter Sellers prestasjon i rollen som Clare Quilty, en rolletolkning han bygget videre på da han medvirket i Kubricks «Dr. Strangelove» et par år senere.

Historien bør være rimelig kjent. Litteraturprofessor Humbert Humbert (James Mason) innlosjeres hos en enke (Shelly Winters), med en datter i 12-13 års alderen (Sue Lyon). Humbert er vel i ferd med å avslå tilbudet om losji, men da han tilfeldigvis blir presentert for datteren som solbader ute i hagen velger han å takke ja til tilbudet om å leie et rom. Seeren aner umiddelbart at den voksne mannen føler en tiltrekning til den unge piken, og jenta vet å spille med på flørten. Det er gryende seksualitet i luften, forbudte følelser, usunne relasjoner mellom voksen og barn. I dette tilfellet er «barnet» i ferd med å bli bråmodent voksen, og vet også å spille ut sin tiltrekning overfor den voksne mannen. Så forholdet er ikke svart/hvitt, det er ikke nødvendigvis snakk om en overgriper vs. et offer.

Det er jo dette som gjorde romanen så skandaløs, at den på sett og vis legitimerte eller i hvert fall gjorde forståelig et forhold mellom en voksen mann og en jente som akkurat har kommet i puberteten. Om det er mannen som tar initiativet, så er i hvert fall jenta med på spillet. Og etter som forholdet utvikler seg er det faktisk jenta som blir «den sterke», i og med at mannen gradvis mister kontrollen over henne da hun begynner å få interesse for gutter på sin egen alder. Slike relasjoner er ellers ikke ukjent, jfr. Øygardsaken, ja faktisk bør opinionen oppfordres til å lese Nabokovs roman for å få en litt videre forståelse for dette psykologiske spillet (eller i det minste se denne filmen).

Først virker Sue Lyon kanskje litt for gammel for rollen, men hun var ikke mer enn 14-15 når innspillingen ble gjort så det er vel heller slik at hun er relativ «voksen» for alderen. I Nabokovs roman er Lolita bare 12 når historien begynner, men hun er 17 når historien er ferdig.