Hail, Caesar!

”Hail, Caesar!”
Regi: Joel & Ethan Coen
Lengde: 1 t. 46 min.
Produksjonsår: 2016

Brødrene Coens film av året er en komedie som samtidig kan sees som en kjærlighet til den klassiske Hollywoodfilmen. Som vanlig opptrer det et stjernelag av skuespillere i Coen-brødrenes film, en indikasjon på den status de har i miljøet: Josh Brolin, George Clooney, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Frances McDormand, Tilda Swinton og Channing Tatum er de største navnene på plakaten.

Josh Brolin spiller hovedrollen som Eddie Mannix, en Hollywoodprodusent med et uttall baller i luften, ansatt i et av de store studioene. George Clooney (i rollen som filmstjernen Baird Whitlock) har hovedrollen i det bibelske dramaet ”Hail, Caesar!”, en storproduksjon som er i ferd med å fullføres i det filmen starter. Så skjer det at en gruppe kommunistiske hollywoodforfattere kidnapper hovedrolleinnehaveren, og presser filmstudioet for penger. Eddie Mannix får dermed hendene fulle, ikke bare må han finne den kidnappede skuespilleren, men han må også holde sladrejournalistene unna.

Et ganske tøvet plot altså. Samtidig gir historien, som også er skrevet av Coen-brødrene, en rik anledning til å fortelle filmhistorie på en skrudd og heller parodisk måte. Filmen finner sted i 1951, og kommunistjakten når sitt høydepunkt, noe som forklarer det usannsynlige plottet med den kommunistiske kidnappingen. Her er brødrene selvsagt ute etter å si noe om den faktiske situasjonen for filmarbeidere i Hollywood på tidlig 1950-tall, en tid da yrkesforbud og angiveri florerte.

Filmens kulisser, i et av industriens store studioer, innbyr også til bakomscener fra klassiske Hollywoodproduksjoner. Det er ingenting å si på stil og utførelse på dette, alt er storslått koreografert.

Likevel sitter vi som seere litt snurt tilbake. For filmen er egentlig ikke så veldig morsom, heller ikke tankevekkende. Brødrene Coen står bak flere av mine personlige favoritter, men denne når ikke tidligere blinkskudd som ”Miller’s Crossing”, ”Fargo”, ”The Big Lebowski” eller ”A Serious Man” til knærne. Det blir mer en filmopplevelse på det jevne, akkurat som brødrenes forrige produksjon, folkesangerparodien ”Innside Llewyn Davis”, heller ikke nådde helt opp. Men kanskje er det ikke å forvente at hver ny film fra Joel & Ethan oppnår klassikerstatus.

Filmens positive overraskelse er Alden Ehrenreich i rollen som den unge westernhelten Hobie Doyle. Han gjør en strålende innsats og sørger for flere lattervekkende scener helt på egenhånd.

(sett på Bergen kino, KP7, torsdag 24. mars 2016)

Carol

”Carol”

Regi: Todd Haynes

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2015

Dette er et drama med handling lagt til New York tidlig på 1950-tallet. Filmen er basert på en roman av Patricia Highsmith (utgitt under pseudonym) og dreier seg om forbudt kjærlighet mellom en moden, gift kvinne og en ung butikkdame. Regissør Todd Hayes har vært innom samme tidsperiode før, nemlig i filmen ”Far from Heaven” fra 2002. Der sto Julianne Moore oppe i noe av det samme dilemmaet, som en gift kvinne som innledet et forhold til en svart gartner. Begge filmene dreier seg altså om tabubelagte kjærlighetsforhold i 50-årenes USA.

Cate Blanchett spiller Carol Aird, den gifte, men tydeligvis utilfredse kvinnen som møter ekspeditrisen Therese Belivet (Rooney Mara), da hun er ute etter julepresanger i et varemagasin. Det tilfeldige møtet mellom de to inneholder såpass mye uuttalt spenning at begge skjønner at her er det noe å bygge videre på. En lunsjinvitasjon følger. Gradvis utvikler de et kjærlighetsforhold, og Therese sier ja da Carol inviterer henne med på en overnattingstur ut av byen.

Cate Blanchett er feiende flott som Carol, hun eier mange av scenene her, der hun glitrer i lekre 50-talls kreasjoner. Rooney Mara som Therese overbeviser også i rollen som Therese, en karakter som vi antar er i begynnelsen av 20-årene, kanskje bare halvparten så gammel som Carol, og som naturlig nok fremstår som en mer uskyldig person. Carol er separert fra sin mann, som ikke forstår eller aksepterer at Carol ønsker å avslutte ekteskapet. Sammen har de en 4 år gammel datter, og kampen om å få omsorgen for henne blir etter hvert en del av filmens drama.

Med Todd Haynes i registolen, Cate Blanchett i hovedrollen og 1950-tallet som kulisse, er det grunn til å ha forventninger om en stor filmopplevelse. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes, og har fått flere priser. Men jeg synes det ligger noe uforløst over det hele, som om dramaet aldri riktig tar av. Til tider mangler filmen temperatur og fremdrift, det er som om regissøren og fotografen er mest opptatt av å iscenesette Cate Blanchett, som skal det sies, er grunn god nok til å se filmen.

Jeg sitter litt igjen med en følelse av at denne historien inneholder mer krutt enn det som vises her. Med USA på 1950-tallet som ramme kunne dramaet lett ha blitt et enda mer spisset tidsbilde, fra en epoke som ligger nært tidsmessig, men som likevel er ganske fjern når det gjelder samfunnsforhold. Skjønt, kanskje likevel ikke fjernt fra dagens konservative i USA? 

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 12. mars 2016)