Carol

”Carol”

Regi: Todd Haynes

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2015

Dette er et drama med handling lagt til New York tidlig på 1950-tallet. Filmen er basert på en roman av Patricia Highsmith (utgitt under pseudonym) og dreier seg om forbudt kjærlighet mellom en moden, gift kvinne og en ung butikkdame. Regissør Todd Hayes har vært innom samme tidsperiode før, nemlig i filmen ”Far from Heaven” fra 2002. Der sto Julianne Moore oppe i noe av det samme dilemmaet, som en gift kvinne som innledet et forhold til en svart gartner. Begge filmene dreier seg altså om tabubelagte kjærlighetsforhold i 50-årenes USA.

Cate Blanchett spiller Carol Aird, den gifte, men tydeligvis utilfredse kvinnen som møter ekspeditrisen Therese Belivet (Rooney Mara), da hun er ute etter julepresanger i et varemagasin. Det tilfeldige møtet mellom de to inneholder såpass mye uuttalt spenning at begge skjønner at her er det noe å bygge videre på. En lunsjinvitasjon følger. Gradvis utvikler de et kjærlighetsforhold, og Therese sier ja da Carol inviterer henne med på en overnattingstur ut av byen.

Cate Blanchett er feiende flott som Carol, hun eier mange av scenene her, der hun glitrer i lekre 50-talls kreasjoner. Rooney Mara som Therese overbeviser også i rollen som Therese, en karakter som vi antar er i begynnelsen av 20-årene, kanskje bare halvparten så gammel som Carol, og som naturlig nok fremstår som en mer uskyldig person. Carol er separert fra sin mann, som ikke forstår eller aksepterer at Carol ønsker å avslutte ekteskapet. Sammen har de en 4 år gammel datter, og kampen om å få omsorgen for henne blir etter hvert en del av filmens drama.

Med Todd Haynes i registolen, Cate Blanchett i hovedrollen og 1950-tallet som kulisse, er det grunn til å ha forventninger om en stor filmopplevelse. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes, og har fått flere priser. Men jeg synes det ligger noe uforløst over det hele, som om dramaet aldri riktig tar av. Til tider mangler filmen temperatur og fremdrift, det er som om regissøren og fotografen er mest opptatt av å iscenesette Cate Blanchett, som skal det sies, er grunn god nok til å se filmen.

Jeg sitter litt igjen med en følelse av at denne historien inneholder mer krutt enn det som vises her. Med USA på 1950-tallet som ramme kunne dramaet lett ha blitt et enda mer spisset tidsbilde, fra en epoke som ligger nært tidsmessig, men som likevel er ganske fjern når det gjelder samfunnsforhold. Skjønt, kanskje likevel ikke fjernt fra dagens konservative i USA? 

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 12. mars 2016)