Mountains May Depart

”Mountains May Depart”

Regi: Jia Zhangke

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2015

Det store, overordnede tema i Jia Zhangkes filmer er utviklingen i det moderne Kina. ”Mountains May Depart” er hans 8. langfilm, i tillegg står han bak en rekke kortfilmer og to dokumentarer. Nettopp det dokumentariske er et stikkord når det gjelder Zhangke. Hans filmstil ligger gjerne tett opp til virkeligheten, også når det kommer til fiksjonsfilmen. Filmatisk er det ofte scener med svært dokumentarisk preg, gjerne filmet i fabrikker, gruver eller ved store anleggsutbygginger. Jia Zhangke er tett på livet slik det har artet seg for kineserne de siste to tiårene.

Knapt noe samfunn har endret seg så radikalt som Kina på få år. I årets film følger vi tre personer i tre adskilte kapitler; fra 1999, via 2014, og til slutt inn i den nære fremtiden i 2025. Jia Zhangke nøyer seg altså ikke bare med å skildre endringer i samtiden denne gangen, han har også behov for å forskuttere tendenser han ser blant de rikeste kineserne.

Tao, en jente i begynnelsen av 20-årene, blir kurtisert av to menn. Den ene, Liang, er ansatt i den lokale kullgruven, der han holder orden på utstyret. Rivalen heter Jingsheng, en oppkomling som eier en bensinstasjon og som har omfavnet den nye tids kapitalisme. Kullgruven går dårlig, og Jingsheng får kjøpt den for en billig penge. Han er en typisk nyrik som liker å vise at han er på vei opp og frem, i motsetning til Liang, som plutselig har fått rivalen som arbeidsgiver. Det ender med at Tao velger Jingsheng, og Liang forlater byen i sinne.

I del to har vi beveget oss 15 år frem i tid. Mye er endret. Tao og Jingsheng er skilt. Sønnen Dollar (!) har fulgt faren til Shanghai der han går på en internasjonal skole. Tao er også velstående som en følge av ekteskapet med kapitalisten Jingsheng. Liang på sin side er blitt lungesyk som en følge av arbeidet i gruven, og hans kone må be om økonomisk hjelp fra Tao for å klare utgifter til legehjelp.

I tredje kapittel, som altså foregår i 2025, befinner vi oss i Australia, der rike kinesere har slått seg ned. Dette er folk som har skapt seg store formuer på en lyssky måte, og som lever et eksilliv i stor materiell rikdom. Men mye er gått tapt på veien. Jingsheng opplever at sønnen Dollar er engelskspråklig etter et helt liv på internasjonal skole. Far og sønn kan knapt nok kommunisere pga. språkproblemer, men også fordi sønnen nesten ikke har noen minner fra Kina. Begge to er altså fremmedgjort og står i en slags kulturell spagat de ikke takler.

Slik er ”Mountains May Depart” en moralsk fabel. Jia Zhangke ser inn i krystallkulen og spår at de nyrike kineserne, som i stor grad streber etter å bli en del av det internasjonale, engelskspråklige jetsettet, mister seg selv på veien. Åpningsscenen er talende i så måte, der den unge Tao i 1999 danser til tonene av Pet Shop Boys ”Go West”, et tydelig bilde på livet unge kinesere drømmer om.

Filmen konkurrerte om Gullpalmen i årets Cannes-festival. 

(sett på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) lørdag 26. september 2015)

Still life

Regi: Jia Zhangke
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2006

Etter å ha sett «A Touch of Sin» på kino var tiden inne til et gjensyn med Jia Zhangkes «Still life», en film jeg kjøpte på dvd for noen år siden og ikke husker så mye av. 

«Still life» er ganske dokumentarisk i formen. Den tar sitt utgangspunkt i byggingen av verdens største demning – «Tre kløfter demningen» - i Hubei i Kina. Demningen sto ferdig i 2006, og arbeidet førte til at 13 mindre byer ble fraflyttet og mange av dem lagt under vann. Anslagsvis 1 million mennesker måtte flytte.

Zhangkes film gir et unikt innblikk i livet til de mange arbeiderne som er engasjert i byggingen. Vi blir først introdusert for en fåmælt mann som kommer tilbake fra arbeid i gruvene i Shanxi-provinsen. Han har ikke sett sin kone på 16 år! Han har også en datter han aldri har sett. Det viser seg raskt at huset han leter etter allerede ligger under vann. Han begynner derfor letingen etter sin savnede familie, noe som ikke er enkelt siden alt er forandret og folk er flyttet i alle retninger. Han tar seg jobb som rivningsarbeider, og filmen gir en god skildring av det tøffe livet til de tusenvis av anleggsarbeiderne i området.

En kvinne kommer også tilreisende, hun leter etter sin mann som hun ikke har sett på 2 år, knapt nok hørt fra. Mannen har en ledende stilling i utbyggingen, og konen mistenker ham for å ha innledet forhold til en annen kvinne. Da hun endelig finner ham viser det seg at kvinnen selv har funnet kjærligheten hos en annen, adskillelsen som følge av anleggsarbeidet sliter forhold i stykker.

Filmens store styrke er skildringen av forholdet som arbeiderne lever under, som sagt er det overtoner av dokumentarisme over filmen. Jia Zhangke viser oss de menneskelige konsekvensene av det økonomiske fremskrittet i Kina, og det er ikke nødvendigvis et vakkert syn vi blir presentert for. Mennesker skaltes og valtes med, det kommunistiske Kina er ikke en stat som tar vare på enkeltmennesket, hver og en er i stor grad avhengig av egen eller den nærmeste familiens hjelp for å klare seg. Som seer får du en følelse av «vill vest», en slags lovløshet som preger livet til millioner av vanlige arbeidere.  

”Still life” fikk Gulløven for beste film i Venezia i 2006. 

A Touch of Sin

Regissør: Jia Zhangke

Lengde: 2 t. 13 min.

Produksjonsår: 2013

Hva vet vi egentlig om dagens Kina? Vi vet at Maos dager er talte, men at Kommunistpartiet fremdeles styrer. Vi hører om velstandsutvikling for brede lag av folket og vi ser bilder fra moderne, kinesiske millionbyer med skyskrapere som skyline. Så har vi glede av en stri strøm av kinesiske varer (særlig fra klesindustrien) som gjør at i dag ikke betaler mer for klær enn vi gjorde for 30 år siden. Da er vel alle fornøyde?

Jia Zhangke (født 1970) er regnet som den ledende, unge filmskaperen i Kina. Han har høstet internasjonal anerkjennelse, og ”A Touch of Sin” deltok i konkurransen i Cannes i 2013, hvor den fikk pris for beste manus. Fra før har jeg sett ”Still Life” fra 2006 (som fikk Gulløven i Venezia), en film som tok utgangspunkt i tvangsflyttingen av 1 million mennesker da verdens største demning – ”Tre kløfter-demningen” ble bygget. Zhangke synes å være opptatt av den lille manns maktesløshet i et land der utvikingen går svært fort og der myndighetene (Kommunistpartiet) i realiteten har all makt.

Kanskje er det overraskende at en så systemkritisk filmskaper kan operere i dagens Kina? Faktum er at Zhangke veksler mellom fiksjons- og dokumentarfilm, og hans dokumentarer omhandler bl.a. forholdene Kinas mote- og klesindustri. Foreløpig virker det som om Zhangke arbeider med myndighetenes tillatelse. Selv om vi her i Vesten lett kan se filmene som systemkritiske er de altså kritiske på en måte som aksepteres.

I ”A Touch of Sin” er dagens Kina ramme rundt 4 fortellinger som på en eller annen måte berører hverandre. I første del er det en arbeider i en kullgruve i provinsen som prøver å stille ordføreren og bedriftseieren (gruven er tydeligvis blitt privatisert) til ansvar for korrupsjon. Han ønsker å si ifra om forholdene til myndighetene i Beijing, men når ikke frem. I del to følger vi en omflakkende motorsyklist hjem til sin mors 70-års dag. Gradvis kommer det frem at han lever som en omflakkende kriminell. I tredje del stiller en voksen kvinne elskeren sin ovenfor et ultimatum: Enten forlater du din kone og kommer til meg, eller så er det slutt. Det viser seg at kvinnen jobber på et massasjeinstitutt. Siste del følger en ung gutt som forsøker å skaffe seg et nytt liv i en fabrikk etter at han har rømt fra en erstatningssak i en annen by.

Alle ”episodene” gir en følelse av at livet i det moderne Kina er tøft og nådeløst og at det er lite hjelp å få utenfor egen familie. Kina virker å være et samfunn der de nyrike får ture frem som de selv vil, og der ”den lille mann” ikke har særlig verdi. Slik blir ”A Touch of Sin” et epos om det moderne Kina, fortalt med et overraskende kritisk blikk.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 4. januar 2014).