«Mannen mot
strømmen»
Originaltittel: Lerd
Regi: Mohammad Rasoulof
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2017
Originaltittel: Lerd
Regi: Mohammad Rasoulof
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2017
Iransk film som vises på kinoer i Vesten er overraskende modige og
samfunnskritiske. Overraskende, for det er klart at Iran ikke er noe demokrati
med kunstnerisk frihet. Likevel lages det altså filmer som viser sider ved
dagliglivet i landet som prestestyret og sensuren garantert ikke har gått god
for. Jafar Panahis «Taxi Teheran» er et nylig eksempel, Asghar Farhadis «En handelsreisende» er et annet.
«Mannen mot strømmen» ble prisbelønnet i Cannes i fjor. Den skildrer
den lille manns kamp mot overmakten, her er det korrupsjon i en liten landsby i
Nord-Iran som skaper problemene. Regissør Mohammad Rasoulof har for sikkerhets
skyld fått utreiseforbud fra Iran, så det skal ikke være enkelt for en
filmkunstner i dette landet.
Gullfiskoppdretteren Reza bor på en liten gård sammen med sin kone, som er rektor på den videregående skolen, og sin sønn som er i ti-års alderen. Gårdsdriften går ikke særlig bra, og Reza har satt seg i gjeld som han har problemer med å betjene. Alt ville gå bra, hvis Reza bare er villig til å betale litt under bordet her og der. Men Reza er en rettskaffen mann som ikke er «samarbeidsvillig». Han er en mann med integritet (den engelske tittelen er da også "A Man of Integrity").
En dag oppdager han at en bedrift lenger opp har stengt av vanntilførselen til eiendommen, noe som er katastrofalt for driften. Det viser seg at selskapet ønsker å overta eiendommen hans, og at de er villige til å ta alle midler i bruk for å oppnå målet.
Filmen har tematiske paralleller til Andrey Zvyagintsevs «Leviatan», der korrupsjon og samrøre mellom lokale myndigheter og mafia var tema. Begge filmene er modige og avslørende, og fungerer som øyeåpnere for våre vestlige blikk. Som «Leviatan» har også «Mannen mot strømmen» sine poetiske sider. Her tar historien små hvilepauser mens vi følger Reza inn i en hule der han bader i en underjordisk vannkilde, mens han nyter det vi antar er en alkoholholdig drikk. Rekreasjon og meditasjon for Reza, som lever under et sterkt psykisk press.
Filmen er neddempet i uttrykket, hovedrolleinnehaver Reza Akhlaghirad nærmest underspiller. Dette gjør at den oppleves litt langsom. Men «Mannen mot strømmen» er en type film som fortjener å bli sett, den er sympatisk rett og slett.
Gullfiskoppdretteren Reza bor på en liten gård sammen med sin kone, som er rektor på den videregående skolen, og sin sønn som er i ti-års alderen. Gårdsdriften går ikke særlig bra, og Reza har satt seg i gjeld som han har problemer med å betjene. Alt ville gå bra, hvis Reza bare er villig til å betale litt under bordet her og der. Men Reza er en rettskaffen mann som ikke er «samarbeidsvillig». Han er en mann med integritet (den engelske tittelen er da også "A Man of Integrity").
En dag oppdager han at en bedrift lenger opp har stengt av vanntilførselen til eiendommen, noe som er katastrofalt for driften. Det viser seg at selskapet ønsker å overta eiendommen hans, og at de er villige til å ta alle midler i bruk for å oppnå målet.
Filmen har tematiske paralleller til Andrey Zvyagintsevs «Leviatan», der korrupsjon og samrøre mellom lokale myndigheter og mafia var tema. Begge filmene er modige og avslørende, og fungerer som øyeåpnere for våre vestlige blikk. Som «Leviatan» har også «Mannen mot strømmen» sine poetiske sider. Her tar historien små hvilepauser mens vi følger Reza inn i en hule der han bader i en underjordisk vannkilde, mens han nyter det vi antar er en alkoholholdig drikk. Rekreasjon og meditasjon for Reza, som lever under et sterkt psykisk press.
Filmen er neddempet i uttrykket, hovedrolleinnehaver Reza Akhlaghirad nærmest underspiller. Dette gjør at den oppleves litt langsom. Men «Mannen mot strømmen» er en type film som fortjener å bli sett, den er sympatisk rett og slett.
(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 5. mai 2018)