Hannah and her sisters

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 43 min

Produksjonsår: 1986

Dette er en av Woody Allens topp fem filmer og en film som kan sees mange ganger!

Historien om Hannah (Mia Farrow) og hennes to søstre – Lee (Barbara Hersey) og Holly (Dianna Wiest) og deres ektemenn og ex-ektemenn er en på alle måter rik familiehistorie. Den kvinnelige trioen matches av et kobbel av mannlige stjerner: Michael Caine, Max von Sydow og … Woody Allen (i en lett gjenkjennelig rolle som nevrotisk hypokonder).

Filmen starter med et familieselskap på amerikanernes ”juleaften” – Thanksgiving – for øvrig isenesatt som hentet ut av en Ingmar Bergmann film. Hannahs ektemann (Michael Caine) er blitt forelsket i sin svigerinne Lee, og intrigene kan begynne. Hannah er for øvrig den vellykkede av de tre søstrene, hun har en strålende karriere som teaterskuespiller og er tilsynelatende en som fikser alt på strak arm. Søsteren Lee er samboer med den eldre maleren Frederick, spilt av Max von Sydow. Frederick er igjen en tydelig Bergmannkarakter, en kompromissløs kunstner, heller mørk til sinns (han er jo skandinav …) og som ”åndsmenneske” opptatt av å distansere seg fra folk flest. Den yngre Lee har begynt å gå lei av hans utlegninger og belæringer, og er åpen for invitten fra Hannahs ektemann. Den tredje søsteren – Holly – er den som aldri lykkes med noe, og som stadig må vende seg til Hannah for å be om finansiell hjelp. Selvsagt ender hun på en date med Hannahs ex-mann Mickey (Woody Allen) og begge får sitt livs verste kveld.

Filmen er et rent overskuddsprosjekt hvor alt ser ut til å sitte som støpt. Dette er en betagende miks av alt som kjennetegner Woody Allen på topp: Filmens persongalleri er hentet fra New Yorks øvre middelklasse, der behovet for selvrealisering ligger tykt utover alle karakterene, her er romantikk, flørt, sjalusi og drama i rikt monn, samtidig er morsomhetene stort sett ivaretatt av Woody Allen selv, som med sine eksistensielle jokes vet å treffe blink.

I løpet av en femårsperiode fra 1983 til 1987 leverte Woody Allen hvert år filmer som har blitt stående som påler i hans samlede produksjon: ”Zelig” (1983), ”Broadway Danny Rose” (1984), ”The Purple Rose of Cairo” (1985), ”Hannah and her sisters” (1986) og ”Radio Days” (1987) er alle strålende, men kanskje er ”Hannah …” den beste av dem alle.