Birdman

«Birdman»

Regi: Alejandro G. Inarritu

Lengde: 1 t. 59 min.

Produksjonsår: 2014

Du går til denne filmen med store forventninger, for all forhåndsomtale tilsier at dette er en av årets store begivenheter på kino (og vi er fremdeles i februar). Regissør Inarritu sto bak Oscarvinneren «Babel» (2007), en film jeg setter høyt, noe som ikke akkurat demper håpet om en stor filmopplevelse.

Åpningsscenen setter tonen. Hovedpersonen er filmet bakfra, der han i lotusstilling svever i løse luften. Filmen har dermed en leken, overnaturlig aura, akkurat som i en superheltfilm, en genre som for øvrig ligger som en referanse hele løpet igjennom.

Michael Keaton har hovedrollen som en litt falmet filmstjerne (han har spilt superhelten «Birdman» og er uløselig knyttet til den rollen), som satser på en teateroppsetning av en Raymond Carver-novelle. Innsatsen er høy, Riggan Thomson (som han egentlig heter), har både skrevet teaterstykket, skal regissere og spille hovedrollen. Han føler at dette prosjektet en gang for alle skal gi ham den kunstneriske anerkjennelsen som filmene ikke ga ham. Da filmen begynner er vi vitne til en katastrofal prøve, der en av de andre skuespillerne fremstår som fullstendig elendig, men beleilig nok blir skadet da et scenelys faller ned på ham.  

Dermed hentes karakterskuespilleren Mike (Edward Norton) inn som erstatter. Mike har om mulig enda større kunstneriske ambisjoner enn Riggan, i tillegg er han en egosentrert villstyring som helst gjør som han vil. Som i det fiktive teaterstykket tar Edward Norton litt luven av Michael Keaton i resten av filmen …

«Birdman» er en levende film, med lange, bevegelige kameratagninger. Det meste av filmen foregår inne i teaterbygningen, i korridorene, på scenen, i garderobene. Det viser seg kjapt at Riggan er i besittelse av karakteren «Birdman» sine superegenskaper, dette bryter med en realistisk ramme, og parallellene til superheltfilmene blir glidende. 

For min del gjør dette at jeg ikke kan selve karakteren Riggan helt på alvor. Så er da også filmen markedsført som et svart komedie-drama … en vanskelig genreblanding. Svart komedie? Ja, takk. Komedie-drama? Det er mulig at det er her det skurrer litt for meg. Den dramatiske nerven taper seg i en genreblanding.  

Om du setter denne filmen høyt er derfor avhengig av i hvilken grad du er med på regissør Inarritus premisser. Enkeltscener er minneverdige, men deler av filmen kan lett føles overspent, som om de involverte liksom skal gi alt (både foran og bak kamera). En litt blandet opplevelse for min del.

Og om jeg ikke har sagt det: Filmen er nominert til, og kommer til å vinne, en drøss med priser i år. Det ligger i kortene.

(Sett på Bergen kino, MB1, fredag 6. februar 2015)