Frantz

«Frantz»
Regi: François Ozon
Lengde: 1 t. 53 min.
Produksjonsår: 2016

Historien starter i 1919, 1. verdskrig er over. Vi er i Quedlinburg, en by i Tyskland. I filmens åpningsscene følger vi Anna, en ung kvinne, som er på vei til gravstedet med blomster som hun skal legge på graven til sin forlovede Frantz, som er drept i krigen. Men da hun kommer frem oppdager hun at noen allerede har lagt blomster på graven. En kirkegårdsarbeider kan opplyse om at det er en franskmann som har gjort det.

Anna bor i huset til sine vordende svigerforeldre, som betrakter henne som sin datter nå når deres eneste sønn er død. Faren, en lege med hjemmekontor, er svært bitter over sønnens død og er den som sliter mest med sorgen. En pasient oppsøker ham, men dette er mer et påskudd for å be om tillatelse til å fri til Anna. Denne mannen er dobbelt så gammel som den unge kvinnen, men situasjonen tatt i betraktning synes det som en løsning for «datteren» i huset.

Imidlertid blir alt snudd på hodet da Adrien, franskmannen, uventet dukker opp. At en franskmann kommer til byen rett etter krigen er i seg selv ikke enkelt, hatet mot franskmennene er høyst levende. I utgangspunktet møtes derfor Adrien med mistro og fiendtlighet av familien, men gradvis vinner han deres tillit. Adrien sier han kjente Frantz fra Paris, og at de var gode venner. Han kan fortelle om fine stunder på kafeer og i gallerier, og disse historiene blir en trøst for den sørgende familien. At der gradvis oppstår følelser mellom Anna og Adrien er også tydelig.

Kun 2 billetter ble solgt til denne visningen av kvalitetsfilmen "Frantz"

 

Filmen tar seg tid til å etablere et fint tidsbilde, der miljøet fremstår som troverdig. Historien fortelles også i et tempo som synes å være i pakt med tiden, her er ikke heftig klipping eller scener som forstyrrer den kronologiske orden. Seeren kan bare ta seg fri fra stress og oppjaget tempo utenfor kinosalen og la seg oppsluke av dette dramaet som gradvis tiltar i kompleksitet. Du blir rett og slett fengslet og revet med, i en film nærmest fri for ytre dramatikk, med unntak av noen få krigsscener.

«Frantz» starter i sort/hvitt, som om den er et tidsdokument, men veksler så mellom sort/hvitt og farger. Den har et humanistisk budskap som formidles på en klok og lite påtrengende måte. Filmen kan lett sees på som en anti-krigsfilm, et budskap den sørgende faren fint målbærer i møtet med byens andre fedre, som også har mistet sønner i krigen, men som nå tørster etter hevn.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 20. mai 2017)