Still walking

«Still walking»
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 1 t. 54 min.
Produksjonsår: 2008

Hirokazu Kore-eda har tydeligvis spesialisert seg på å skildre familielivets hverdagslige gleder og utfordringer. For øyeblikket går hans siste film «Søstre» på norske kinoer, den forrige filmen hans «Like Father, like Son» fra 2013 dikk juryens spesialpris i Cannes, og hadde også familielivet som ramme.

«Still walking» foregår i løpet av et døgn. Det er dagen for å minne familiens eldste sønn, som døde i en drukningsulykke. Den nest eldste sønnen tar med seg sin kone (en enke) og hennes barn, og reiser fra Tokyo ned til Yokohamatraktene for å besøke sin pensjonerte legefar og sin mor. Her er allerede søsteren med familie på plass, og på kjøkkenet er forberedelsene i gang. Familiens overhode, den pensjonerte legen, er en surpomp som helst holder seg for seg selv på sitt kontor i huset.

Om filmen har en hovedperson så er det vel den nest eldste sønnen. Vi forstår allerede innledningsvis at dette årlige besøket er av det vanskelige slaget. Denne sønnen bærer på en hemmelighet, han er nemlig arbeidsledig, noe han ikke vil at faren skal vite. Han gir derfor inntrykk av å ha en travel jobb, noe som forklarer stadige telefonoppringninger. Faren er en bitter mann. Han er mest bitter for at ingen av sønnene kan overta legepraksisen, og han er bitter for at hans eldste sønn omkom mens han reddet en gutt fra å drukne. 

Filmens hverdagslige temaer og rolige puls er en behagelig opplevelse. Selv om vi kan snakke film type familiedrama så kommer det aldri til heftige utbrudd eller dramatiske konfrontasjoner, men vi merker de underliggende konfliktene og undertrykte følelsene like under overflaten. Selv om dette er en japansk film er det ingen problem for en norsk seer å kjenne igjen familieproblematikken, dette er ganske universelt. 

«Still walking» føles som en rik film, en film det er lett å bli glad i, og som du har med deg videre lenge etter at rulletekstene er ferdige.