Frantz

«Frantz»
Regi: François Ozon
Lengde: 1 t. 53 min.
Produksjonsår: 2016

Historien starter i 1919, 1. verdskrig er over. Vi er i Quedlinburg, en by i Tyskland. I filmens åpningsscene følger vi Anna, en ung kvinne, som er på vei til gravstedet med blomster som hun skal legge på graven til sin forlovede Frantz, som er drept i krigen. Men da hun kommer frem oppdager hun at noen allerede har lagt blomster på graven. En kirkegårdsarbeider kan opplyse om at det er en franskmann som har gjort det.

Anna bor i huset til sine vordende svigerforeldre, som betrakter henne som sin datter nå når deres eneste sønn er død. Faren, en lege med hjemmekontor, er svært bitter over sønnens død og er den som sliter mest med sorgen. En pasient oppsøker ham, men dette er mer et påskudd for å be om tillatelse til å fri til Anna. Denne mannen er dobbelt så gammel som den unge kvinnen, men situasjonen tatt i betraktning synes det som en løsning for «datteren» i huset.

Imidlertid blir alt snudd på hodet da Adrien, franskmannen, uventet dukker opp. At en franskmann kommer til byen rett etter krigen er i seg selv ikke enkelt, hatet mot franskmennene er høyst levende. I utgangspunktet møtes derfor Adrien med mistro og fiendtlighet av familien, men gradvis vinner han deres tillit. Adrien sier han kjente Frantz fra Paris, og at de var gode venner. Han kan fortelle om fine stunder på kafeer og i gallerier, og disse historiene blir en trøst for den sørgende familien. At der gradvis oppstår følelser mellom Anna og Adrien er også tydelig.

Kun 2 billetter ble solgt til denne visningen av kvalitetsfilmen "Frantz"

 

Filmen tar seg tid til å etablere et fint tidsbilde, der miljøet fremstår som troverdig. Historien fortelles også i et tempo som synes å være i pakt med tiden, her er ikke heftig klipping eller scener som forstyrrer den kronologiske orden. Seeren kan bare ta seg fri fra stress og oppjaget tempo utenfor kinosalen og la seg oppsluke av dette dramaet som gradvis tiltar i kompleksitet. Du blir rett og slett fengslet og revet med, i en film nærmest fri for ytre dramatikk, med unntak av noen få krigsscener.

«Frantz» starter i sort/hvitt, som om den er et tidsdokument, men veksler så mellom sort/hvitt og farger. Den har et humanistisk budskap som formidles på en klok og lite påtrengende måte. Filmen kan lett sees på som en anti-krigsfilm, et budskap den sørgende faren fint målbærer i møtet med byens andre fedre, som også har mistet sønner i krigen, men som nå tørster etter hevn.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 20. mai 2017)

Min arabiske vår

«Min arabiske vår»
Originaltittel: Inhebek Hedi
Regi og manus: Mohamed Ben Attia
Lengde: 1 t. 28 min.
Produksjonsår: 2016

Dette er en fin skildring av en ung manns dilemma. Hedi er 25 år og gifteklar. Men et tilfeldig møte med en kvinne på et hotell stiller familiens forventninger til ham i et nytt lys. Skal han følge familiens ønsker eller skal han bryte tvert og satse på sin nye kjærlighet? 

Debutfilmen til Mohamed Ben Attia er en ganske enkel og rett frem fortelling som gradvis tar tak i deg og får deg til å kjenne Hedis dilemma på kroppen. Hedi er tilsynelatende en ung mann med fremtiden klart definert foran seg. Han jobber som selger for bilfirmaet Peugeot og om noen dager skal han gifte seg med Khedija, et ekteskap avtalt mellom begge familiene. Vi skjønner straks at Hedis mor er den som styrer alt i familien og at Hedi selv aksepterer sin skjebne ganske så stilltiende. Hedi virker kuet, men det synes ikke som han har motforestillinger mot giftermålet. I lang tid har moren styrt på og innredet en egen leilighet til paret i sitt eget hus. Alt er klart for dette ekteskapet og de to vordende ektefellene virker tilfreds med det hele.

Filmens norske tittel henspiller på de store politiske omveltningene som spredte seg over store deler av den arabiske verden for få år siden. Alt startet i Tunis i 2011, men det politiske ligger mer som et bakteppe her og er ikke sentrale i filmen. Det er et godt grep. Også Hedi får merke de politisk turbulente tidene, om enn indirekte. Bilsalget stagnerer, så Hedi kan ikke lenger stå i bilforretningen og vente på kunder, han får beskjed om å starte opp med oppsøkende salg.

Det er på en slik forretningsreise han treffer Rim. Hun jobber som turistvert på hotellet som Hedi tar inn på. Turistbransjen sliter kraftig etter den arabiske våren, turistene er skremt bort av all uroen. Når Hedi sitter i spisesalen er han derfor nesten alene, og på stranden er det også sparsomt med ferierende. Rim blir et tilfeldig møte som får stor betydning for Hedi. I løpet av noen døgn åpenbarer det seg en annen verden for Hedi, der Rim representerer alt det den tradisjonelle Khedija ikke er. Hedi faller pladask og vil avlyse hele giftemålet.

Hedis dilemma er skildret på en svært troverdig måte. Løsningen er ikke enkel for noen av partene. Disse konfliktlinjene står tusenvis av unge arabere midt oppe i hver eneste dag, i et samfunn der familien like gjerne er en undertrykkende maktfaktor som et støttende nettverk. 

«Min arabiske vår» fikk to priser under filmfestivalen i Berlin. Filmen fikk prisen for beste debutfilm og hovedrolleinnehaver Majd Mastoura fikk Sølvbjørnen som beste skuespiller i rollen som Hedi.

 (sett på Bergen kino, KP10, lørdag 13. mai 2017)

Song to song

«Song to song»
Regi og manus: Terrence Malick
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2017

Siden 1973 og «Badlands» har Terrence Malick laget til sammen syv filmer (inkl. denne). Ingen stor produksjon på 44 år. Når Malick regnes som et stort/beryktet navn i filmkretser er det fordi filmene hans enten er veldig gode, eller ganske mislykkede. Denne regissøren er ambisiøs, han er ikke fornøyd med å lage middelmådige filmer, Malick sikter alltid høyere, vil alltid strekke seg lenger enn det som er vanlig i Hollywood-universetollywooduniversetH. Det er prisverdig.

Jeg regner Malicks «The Tree of Life» (2010) som en film der ambisjoner og resultat i stor grad samsvarer, noe som gjorde den til en av de beste kinoopplevelsene så langt i dette tiåret. Noe av filmspråket fra «The Tree of Life» kan du gjenkjenne her, men resultatet blir et helt annet. Spekket med indre monologer som legges som «voice-over» i lydbildet, blir «Song to song» en tålmodighetsprøve for seeren.

Tilsynelatende er dette en film som prøver å legge an en filosofisk tilnærming til livets små og store spørsmål. Den ytre handlingen er sparsommelig og egentlig av underordnet betydning. Vi møter et knippe unge, lovende mennesker i musikkbransjen, som via en plateselskapseier får muligheten. Noen scener foregår backstage på en stor festival, noe som liksom bidrar til litt autensitet. Den litt eldre plateselskapsdirektøren opptrer først som «en av gutta», men viser seg på sikt å være en kyniker som utnytter ungdommens talent til egen vinning. Ikke noe nytt akkurat. Denne karen (Michael Fassbender) lever i stor rikdom, noe som gjør at mye av filmen utspiller seg i luksuriøse leiligheter eller på storslagne eiendommer oppe i åsen.

Partyfaktoren er høy, samtidig som sjelelivet eksponeres i de indre monologene. Om dette elementet er ment å vise oss kontrastene mellom det tilsynelatende heftige, spennende og kreative miljøet og personenes indre demoner, så lykkes ikke filmen i å løfte dette til en høyere syntese. Det blir en uendelig rekke av scener der kamera svirrer rundt og skuespillerne tydelig er instruert til å opptre «lekent», disse opptrinnene er det mange av og det er tydelig at Malick mener at disse scenene skal si mye om karakterene.

Dessverre utvikler vi ikke så mye sympati for personene vi møter. Filmen makter ikke å få oss med inn i sjelelivet, vi blir mer og mer oppgitte tilskuere til det jeg egentlig oppfatter som privilegerte menneskers sutring. Det er nesten synd på skuespillerne. Her er flust med kjente navn, i tillegg til Fassbender spilles hovedrollene av Ryan Gosling, Rooney Mara og Natalie Portman. Kjente rockestjerner som Patti Smith, Iggy Pop, John Lydon m.fl. opptrer som seg selv, uten at disse egentlig løfter filmen, de er muligens med for å vise miljøet vi befinner oss i.

«Song to song» er ganske mislykket og derfor ikke en film å anbefale.

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 22. april 2017)

Kammerpiken

«Kammerpiken»
Original tittel: Agassi
Regi: Park Chan-wook
Lengde: 2 t. 25 min.
Produksjonsår: 2016

Dette er en filmatisering av Sarah Waters' roman «Renkesmed», men regissør og manusforfatter Park Chan-wook har flyttet handlingen fra viktoriatidens England til Korea tidlig på 1930-tallet, da landet var under japansk okkupasjon. Park Chan-wook har tidligere laget filmen «Oldboy», som jeg husker som en smart, sexy, stilistisk forseggjort thriller fra det moderne Sør-Korea, og når traileren for denne filmen allerede har fristet meg i uker så er det klart at forventningene er høye når vi tar plass i kinosalen.

På overflaten er dette en kriminalhistorie. En falsk greve klekker ut en plan for å rane til seg formuen til en japansk adelsjente som er enearving til sin onkels palass. Han betaler en ung, kvinnelig lommetyv for å ta seg jobb som kammerpike i palasset. Hennes oppgave skal være å fortelle så mye fordelaktig om «greven» at adelsdamen kan forelske seg i ham, for slik å kunne inngå ekteskap og svindle til seg formuen. Men de to jentene utvikler et forhold og dermed skjærer det hele seg.

Filmen er laget i en slags gotisk kulisse, og mye av handlingen utspiller seg et stort og småskummelt kråkeslott av et hus. Historien fortelles i flere kapitler, og for hvert nytt kapittel skifter fortellingen vinkel. Slik viser det seg at vi er vitne til et alle-lurer-alle komplott, der ingen av karakterene er til å stole på. 

«Kammerpiken» er blitt en internasjonal kinosuksess, og den er også blitt en hit i hjemlandet Sør-Korea. Den er blitt tolket som en feministisk film, på grunn av dens sterke kvinnekarakterer, men også fordi den viser mer enn det som er vanlig å vise på kino. For koreanerne er filmens sexscener banebrytende. Men siden regissøren er en mann er det lov til å undres over hvor feministisk frigjørende det er å vise nakne kvinner på film?

«Kammerpiken» er utsøkt vakker, stilsikker og raffinert. Den er også leken i måten den refererer til filmhistorien på, det er mange scener her som kunne vært klippet ut av en skrekkfilm fra 1930- eller 40-tallet om filmen hadde filmen vært skutt i sort/hvitt. Filmen mangler likevel litt av magien som gjorde «Oldboy» til en sensasjon i sin tid, men den har ingen problemer med å holde på interessen i nesten to og en halv time.

 (sett på Bergen kino, KP6, torsdag 6. april 2017)

Æresborgeren

«Æresborgeren»
Originaltittel: El Ciudadano Ilustre
Regi: Gastón Duprat og Mariano Cohn
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2016

Filmen åpner med at forfatteren Daniel Mantovani mottar Nobelprisen i litteratur. Hjemme i Barcelona får han invitasjoner fra fjern og nær om å komme og delta på en mengde arrangementer, men Daniel avslår alle, med ett unntak. Fra hjembyen Salas i Argentina har det kommet et brev fra borgermesteren. Daniel ønskes velkommen for å motta en utmerkelse som Æresborger, og for å delta på flere lokale arrangementer. Forfatteren forlot hjembyen i en alder av 20, og på de 40 årene som har gått har han ikke vendt tilbake en eneste gang. Etter først å ha lagt til side også denne invitasjonen bestemmer han seg likevel for å reise.

Byen store sønn bestemmer seg altså for å vende tilbake, men helst ønsker han så lite oppmerksomhet som mulig. Borgermesteren vil det imidlertid annerledes. Vel fremme må Daniel stå sammen med borgermesteren og den lokale skjønnhetsdronningen og hilsen fra toppen av en brannbil, mens bilen langsom kjører gjennom gatene. Pinlig. I starten går det likevel rimelig bra, arrangementet der han møter lokale lesere er godt besøkt. Verre blir det når han skal sitte i juryen for en lokal malerkonkurranse og er så taktløs at han refuserer lokale kunstnere. Spesielt en av de refuserte legger ham for hat.

Daniel Mantovani har brukt hjembyen Salas som kulisse for alle sine romaner. Sånn sett har han gjort hjemstedet sitt berømt over hele verden, i hvert fall i litterære kretser. Men selv om lokalbefolkningen personlig mener å gjenkjenne flere av de litterære skikkelsene fra bøkene, insisterer forfatteren på at alle romanpersonene er skapt av ham og ikke må forveksles med virkelige personer. Dette er det ikke alle som tar for god fisk. Gradvis blir møtet med hjembyen mer og mer anstrengt, og før besøket er offisielt avsluttet blir han mer eller mindre oppfordret til å rømme stedet. 

«Æresborgeren» er først og fremst en litt lavmælt komedie, uten den virkelig store gapskratten, men med flere pussige, humrende øyeblikk. Oscar Martinez kler hovedrollen som Daniel Mantovani godt, Martinez hadde forresten en rolle i «Wild Tales», en annen argentinsk komedie som gikk på kino for et par år siden. Her er han passelig arrogant og verdensvant, men i møte med gamle kjente er både fire tiår med fravær og berømmelsen han nå nyter som forfatter, en hindring for å gjenoppta ekte kontakt. Derfor disse lett komiske opptrinnene.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 1. april 2017)

United States of Love

«United States of Love»
Polsk tittel: Zjednoczone stany milosci
Regi og manus: Tomasz Wasilewski
Lengde: 1 t. 46 min.
Produksjonsår: 2016

I den første scenen i filmen står kameraet stille i flere minutter mens alle gjestene i et selskap sitter til bords og spiser og drikker. Praten går bl.a. om en kjenning i Øst-Tyskland, muren har nettopp falt, og en i selskapet lurer på om tiden er inne for å reise fra landet. Vi er i Polen, året er 1990, og forandringens vinder feier over Øst-Europa.

Det som setter en ekstra spiss på scenen er fotografens valg om å bruke duse eller blasse farger, det er nummeret før sort/hvitt, det er nesten som å se i et gammelt billedblad fra 1960-tallet. Her kan vi snakke om tidskoloritt, et fargevalg som passer utmerket til tidsånden og stemningen som filmen formidler. Dette filmatiske grepet holdes filmen ut, og sammen med en kameraføring som ofte holdes tett på skuespillerne, eller nøye komponerte bilder der handlingen gjerne foregår i ytterkanten, gir dette filmen et umiskjennelig preg av «kunstfilm». Ikke at det virker maniert eller utstudert «kunstferdig», grepene som tas er bevisste valg som løfter filmopplevelsen ut over det vanlige.

Filmen kretser rundt livene til fire kvinner, og fortellingen skifter fokus etter hvert som handlingen flytter seg fra den ene til den andre. Den første kvinnen, Agata, lever i et ekteskap som tydeligvis er inne i en tung periode, kommunikasjonen mellom ektefellene er dårlig. Naboen Renata er en eldre lærer som bor alene, og som får beskjed på skolen om at tiden er inne for å pensjonere seg. Renata er tydelig ensom, og forsøker å innynde seg hos en annen nabo, Marzena, en yngre kvinne som en gang vant en lokal skjønnhetskonkurranse, og som fremdeles drømmer om å lykkes som fotomodell. Den fjerde kvinnen er Iza, Marzenas søster, som er rektor på den lokale skolen. Marzena har i flere år hatt et hemmelig forhold til en lege, som har en datter på skolen. Når legens kone dør forventer Marzena at han nå vil gjøre forholdet offisielt, men det går ikke som hun håper.

Alle fire kvinnene utstråler en form for desperasjon, som bunner i at de drømmer om et annet og bedre liv. Det ligger en intensitet, et slags begjær i bunnen her som gjør at alle er truende til å begå drastiske handlinger for å endre livssituasjonen. Desperasjonen kommer til overflaten på ulikt vis, men den er like mye en underliggende trykkoker som truer med å eksplodere.

Dette gjør at filmen til tider kan oppfattes som krevende, det er lite som løser opp den svarte, noen vil si depressive, stemningen. Filmatisk får jeg av og til assosiasjoner til Roy Anderssons eller Bent Hamers tristesser, men de to vet å sprite opp filmene med vel tilsiktet humor, her er dette så godt som fraværende. Likevel er «United States of Love» en film som er vel verdt å få med seg, en film med umiskjennelige kvaliteter og som gjør inntrykk.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 25. mars 2017)

En handelsreisende

En handelsreisende
Originaltittel: Forushande
Regi: Asghar Farhadi
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2016

Her er vinneren av årets Oscar for beste utenlandske film. Historien dreier rundt paret Ranaa and Emad, et iransk par fra Teheran, som holder på med prøvene på en oppsetting av Arthur Millers skuespill "Death of a Salesman". I full fart må de evakuere huset de bor i fordi det står i fare for å kollapse. De får hjelp av en kollega fra teateret til å finne en ny leilighet. Det viser seg at den tidligere leieboeren fremdeles har mange personlige eiendeler i leiligheten, men kollegaen forsikrer paret om at de bare kan flytte inn og at kvinnen som bodde der vil hente sakene sine senere.

Like etter at de er kommet i hus blir Ranaa overfalt på badet en dag hun er alene hjemme. Noen har ringt på, og Ranaa tror det er Emad, så hun åpner gatedøra med porttelefonen og lar entredøra stå på gløtt, mens hun går inn på badet. Ranaa blir funnet blodig og forslått av naboer. Slik blir filmen et slags kriminaldrama, der Emad som hennes mann setter alt inn på å finne ut av hvem som står bak overfallet. Vi skjønner etter hvert at det å finne overfallsmannen betyr nesten mer for Emad enn for Ranaa, for her er konen krenket på det groveste, naboene har vært vitner, og som iransk mann er også Emad på sett og vis blitt krenket. Slik leser i hvert fall jeg Emads reaksjoner.

Det er en parallell her til historien i «Elle», som også ble Oscarnominert for beste utenlandske film. I begge filmene blir kvinnen overfalt i eget hjem, men ingen av dem ønsker å gå til politiet med saken. I «En handelsreisende» vil det å trekke inn politiet bety en ytterligere krenkelse av familiens private sfære forstår vi, dessuten får vi høre at politiet er korrupt og neppe kan hjelpe. Emad må derfor lete etter overfallsmannen på egenhånd, for deretter å ta hevn eller søke oppreising.

Regissør Asghar Farhadi har klart det kunststykket å bli nominert til 4 Oscarpriser på rad for sine filmer. De to forrige – «Fortiden» og «Nader og Simin – et brudd» ble begge satt opp på kino i Norge. Farhadi er en viktig stemme i en tid da USA i årevis har demonisert Iran og truer med krig. Gjennom Farhadis filmer lærer vi iranere og iranske filmer å kjenne på en helt annen måte enn gjennom tv-nyhetene. I tillegg til referansene til Arthur Miller ser vi også en filmplakat reklamere for Ingmar Bergmans «Skammen». Det er en link her til det samme menneskelige tema som Bergman tar opp. Mennesker i Iran og Vesten er ikke så forskjellige som vi kanskje tror.

 

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 18. mars 2017)

Det er bare verdens undergang

«Det er bare verdens undergang»
Originaltittel: Juste la fin du monde
Regi: Xavier Dolan
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Xavier Dolan er nesten for en veteran å regne, selv om han bare er 27 år. Dette er hans 6. spillefilm. Videoen han laget til Adeles superhit «Hello» er ellers hans mest sette «film». Dolan kommer fra Quebec i Canada og lager filmene på fransk. Det var hans forrige film «Mamma», et knallsterkt drama, som dro meg til kinosalen denne gangen. Kan Dolan følge opp den?

Ja og nei. Vi er fremdeles i dramagenren. Faktisk er dette en filmatisering av et teaterstykke, noe filmen bærer tydelig preg av. Med på laget har Xavier Dolan fått et stjernelag av franske skuespillere; bl.a. Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassel. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor.

Etter 12 år vender forfatteren Louis (Gaspard Ulliel) hjem til familien. Moren (Nathalie Baye) er glad for å se ham, hans søster (Lea Seydoux) var bare et barn da han reiste, nå er hun voksen. Hans eldre bror (Vincent Cassel) har han tydeligvis et svært anstrengt forhold til, og brorens kone (Marion Cotillard) møter han for første gang. Det ligger så mye innestengt mellom veggene her at denne familiegjenforeningen når som helst truer med å gå i luften. Særlig den eldre broren er en kruttønne. Hva dette skyldes kan vi bare spekulere i. Men at dette er en familie med mye uavklart og uoppgjort er tydelig fra første stund.

Louis reiste altså bort for 12 år siden og siden har han ikke vært hjemme. Men hver bursdag har han husket, familien har samlet alle kortene han har sendt. I mellomtiden har Louis gjort karriere som forfatter og har fått et navn. De er sikkert stolte av ham, men særlig den eldre broren bærer et tydelig nag til Louis. Louis er stille og holder tydelig noe igjen under denne gjenforeningen, mens broren Antoine ikke klarer å styre temperamentet, hans sinne rammer alle etter tur.

Noe av det som gjør filmopplevelsen intens er kameraets nærhet til skuespillerne. Ofte er skuespillerne filmet i nærbilde, der ansiktet dekker hele lerretet. At det meste av filmen foregår innendørs bidrar ytterligere til at det skapes en klaustrofobisk og ubehagelig stemning.

Der «Mamma» var vond og sår, men likevel frisk, fandenivoldsk og sprell levende, er «Det er bare verdens undergang» mest vond og sår. Skuespillerne er gode, regissøren er helt sikkert genial, men dette er en film du skal være bra opplagt for å se.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 11. mars 2017)

Elle

"Elle"
Regi: Paul Verhoeven
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Paul Verhoeven er snart 80 år, og har de siste 30 hatt en flott internasjonal karriere, etter å ha laget film i hjemlandet Nederland i mange år før «Robocop» kom i 1987. Siden har han regissert store Hollywoodfilmer som «Total Recall» og «Basic Instinct». For ikke mange måneder siden så vi Isabelle Huppert i «Dagen i morgen» («L’Avenir»), en film hun på mange måter gjorde til sin egen, og hvor hun var sentral i så godt som alle scener. I «Elle» skjer litt av det samme, Huppert stjeler filmen.

«Elle» er en type film som vi ikke forbinder med den Paul Verhoeven vi kjenner fra de siste tiårene. Selv om filmen på sett og vis har en kriminal- eller thrillerramme, er dette mer for et psykologisk drama å regne. I filmens åpningsscene blir Michèle Leblanc (Isabelle Huppert) overfalt og voldtatt i sitt eget hjem av en maskert inntrenger. I motsetning til hva vi forventer ringer ikke Isabelle politiet, men fortsetter tilsynelatende å leve som vanlig. Først etter noen dager røper hun hendelsen til noen venner. Voldtektsmannen vender tilbake og fortsetter å opptre som en truende skikkelse, og som seer blir vi ledet i forskjellige retninger når det gjelder å spekulerer på hvem det er som står bak. Hele tiden får vi en anelse om at det kan være en person i Michèles nære krets.

Michèle er sjef i et firma som utvikler voldelige og seksuelt spekulative dataspill. Kan det være en av de ansatte? Det dukker opp e-poster hos alle kollegaene der bilder av Michèle er manipulert inn i voldelige scener. Og hva er årsaken til at Michèle ikke vil anmelde voldtektene til politiet? Gradvis får vi avdekket Michèles historie, som skjuler en grusom kriminalsak fra 1970-tallet. Michèle bærer på en skyld, og mye av forklaringen på den tilsynelatende irrasjonelle opptredenen ligger her.

Hovedpersonen Michèle Leblanc fremstår ellers som en ganske hard og kald personlighet, men vi skjønner etter hvert at dette er en overlevelsesstrategi for å klare å takle fortiden. Det skjer mye i denne filmen, som har et rikt persongalleri, og som trekker veksler på en rekke ulike relasjoner disse imellom.

Isabelle Huppert imponerer igjen stort, det er noe fascinerende gåtefullt over denne skikkelsen. I tillegg til Oscarnominasjon for rollen har hun innkassert en rekke priser, som Golden Globe, Cesar Award osv. I en alder av 63 er Isabelle Huppert faktisk en av de mest lysende stjernene på himmelen!

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 4. mars 2017)