Det er bare verdens undergang

«Det er bare verdens undergang»
Originaltittel: Juste la fin du monde
Regi: Xavier Dolan
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Xavier Dolan er nesten for en veteran å regne, selv om han bare er 27 år. Dette er hans 6. spillefilm. Videoen han laget til Adeles superhit «Hello» er ellers hans mest sette «film». Dolan kommer fra Quebec i Canada og lager filmene på fransk. Det var hans forrige film «Mamma», et knallsterkt drama, som dro meg til kinosalen denne gangen. Kan Dolan følge opp den?

Ja og nei. Vi er fremdeles i dramagenren. Faktisk er dette en filmatisering av et teaterstykke, noe filmen bærer tydelig preg av. Med på laget har Xavier Dolan fått et stjernelag av franske skuespillere; bl.a. Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassel. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor.

Etter 12 år vender forfatteren Louis (Gaspard Ulliel) hjem til familien. Moren (Nathalie Baye) er glad for å se ham, hans søster (Lea Seydoux) var bare et barn da han reiste, nå er hun voksen. Hans eldre bror (Vincent Cassel) har han tydeligvis et svært anstrengt forhold til, og brorens kone (Marion Cotillard) møter han for første gang. Det ligger så mye innestengt mellom veggene her at denne familiegjenforeningen når som helst truer med å gå i luften. Særlig den eldre broren er en kruttønne. Hva dette skyldes kan vi bare spekulere i. Men at dette er en familie med mye uavklart og uoppgjort er tydelig fra første stund.

Louis reiste altså bort for 12 år siden og siden har han ikke vært hjemme. Men hver bursdag har han husket, familien har samlet alle kortene han har sendt. I mellomtiden har Louis gjort karriere som forfatter og har fått et navn. De er sikkert stolte av ham, men særlig den eldre broren bærer et tydelig nag til Louis. Louis er stille og holder tydelig noe igjen under denne gjenforeningen, mens broren Antoine ikke klarer å styre temperamentet, hans sinne rammer alle etter tur.

Noe av det som gjør filmopplevelsen intens er kameraets nærhet til skuespillerne. Ofte er skuespillerne filmet i nærbilde, der ansiktet dekker hele lerretet. At det meste av filmen foregår innendørs bidrar ytterligere til at det skapes en klaustrofobisk og ubehagelig stemning.

Der «Mamma» var vond og sår, men likevel frisk, fandenivoldsk og sprell levende, er «Det er bare verdens undergang» mest vond og sår. Skuespillerne er gode, regissøren er helt sikkert genial, men dette er en film du skal være bra opplagt for å se.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 11. mars 2017)

Elle

"Elle"
Regi: Paul Verhoeven
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Paul Verhoeven er snart 80 år, og har de siste 30 hatt en flott internasjonal karriere, etter å ha laget film i hjemlandet Nederland i mange år før «Robocop» kom i 1987. Siden har han regissert store Hollywoodfilmer som «Total Recall» og «Basic Instinct». For ikke mange måneder siden så vi Isabelle Huppert i «Dagen i morgen» («L’Avenir»), en film hun på mange måter gjorde til sin egen, og hvor hun var sentral i så godt som alle scener. I «Elle» skjer litt av det samme, Huppert stjeler filmen.

«Elle» er en type film som vi ikke forbinder med den Paul Verhoeven vi kjenner fra de siste tiårene. Selv om filmen på sett og vis har en kriminal- eller thrillerramme, er dette mer for et psykologisk drama å regne. I filmens åpningsscene blir Michèle Leblanc (Isabelle Huppert) overfalt og voldtatt i sitt eget hjem av en maskert inntrenger. I motsetning til hva vi forventer ringer ikke Isabelle politiet, men fortsetter tilsynelatende å leve som vanlig. Først etter noen dager røper hun hendelsen til noen venner. Voldtektsmannen vender tilbake og fortsetter å opptre som en truende skikkelse, og som seer blir vi ledet i forskjellige retninger når det gjelder å spekulerer på hvem det er som står bak. Hele tiden får vi en anelse om at det kan være en person i Michèles nære krets.

Michèle er sjef i et firma som utvikler voldelige og seksuelt spekulative dataspill. Kan det være en av de ansatte? Det dukker opp e-poster hos alle kollegaene der bilder av Michèle er manipulert inn i voldelige scener. Og hva er årsaken til at Michèle ikke vil anmelde voldtektene til politiet? Gradvis får vi avdekket Michèles historie, som skjuler en grusom kriminalsak fra 1970-tallet. Michèle bærer på en skyld, og mye av forklaringen på den tilsynelatende irrasjonelle opptredenen ligger her.

Hovedpersonen Michèle Leblanc fremstår ellers som en ganske hard og kald personlighet, men vi skjønner etter hvert at dette er en overlevelsesstrategi for å klare å takle fortiden. Det skjer mye i denne filmen, som har et rikt persongalleri, og som trekker veksler på en rekke ulike relasjoner disse imellom.

Isabelle Huppert imponerer igjen stort, det er noe fascinerende gåtefullt over denne skikkelsen. I tillegg til Oscarnominasjon for rollen har hun innkassert en rekke priser, som Golden Globe, Cesar Award osv. I en alder av 63 er Isabelle Huppert faktisk en av de mest lysende stjernene på himmelen!

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 4. mars 2017)

La La Land

«La La Land»
Regi: Damien Chazelle
Lengde 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2016

«La La Land» er muligens den mest omtalte filmen fra 2016, med en drøss Oscar-nominasjoner og – priser. Skrevet og regissert av Damien Chazelle, og med stjernene Ryan Gosling (som Sebastian) og Emma Stone (som Mia) i hovedrollene, er dette noe så originalt som en «gammeldags» musikal lagt til dagens Los Angeles. 

Her spares det ikke på noe, det er flust av storslagne scener der en mengde mennesker er involvert i nøye koreograferte opptrinn, med lange kameratagninger sydende av liv. Det er grunn til å berømme Chazelle for dristigheten og ambisjonene, for dette prosjektet vil enten lykkes eller floppe, her er fallhøyden stor.

Damiel Chazelle er bare 32 år, og dette er hans tredje helaftens film. Klassiske musikaler må legge hjertet hans nær. Allerede debutfilmen «Guy and Madeline on a Park Bench» (2009) var en slik, en blanding av jazz og dansenumre, gjort i sort/hvitt, og som i sin tid fikk gode kritikker på festivaler. 

Plottet er enkelt. Sebastian er en jazznerd som drømmer om å åpne egen klubb, der musikken skal være som jazzen var på 50- og 60-tallet. Han livnærer seg som pianist, og må ta jobber som ligger langt unna det nivå og den genren han helst vil jobbe innenfor. Men han gjør det han må gjøre for å legge seg opp penger, for slik å realisere drømmen. Mia er en av en mengde strebende skuespillere som går fra audition til audition i håp om å få jobb, men som stadig får tommelen ned. Disse to møtes tilfeldig ved noen anledninger, og selvsagt oppstår det romantiske følelser til slutt. Så blir det et forhold med oppturer og nedturer, til paret til slutt går fra hverandre. Når de så møtes igjen etter flere år, har begge gjort suksess på hver sin kant.

Det er lett å røpe handlingen her, for strengt tatt er det ikke det overordnende plottet som er filmens styrke. Heller tvert imot. Hvis du ikke synes at filmens musikk- og dansenumre, eller visuelle kvaliteter veier opp til fulle, vil selve historien kjennes vel klisjepreget og banal. Midtveis i filmen er det lite fremdrift, og faktisk litt småkjedelig. Ryan Gosling har vi sett i mye mer spennende filmer tidligere, mens Emma Stone sikkert gjør sin beste rolle hittil. 

«La La Land» er ikke en ubetinget suksess, alle priser til tross. De beste scenene, og det som løfter filmen, er etter min oppfatning der det slås på stortrommen og ikke spares på noe når det gjelder musikk, koreografi og kameraføring, f.eks. åpningsscenen fra motorveien. Morsom er også scenene fra det som må være en type «80-talls party», der Sebastian går på alvorlig akkord med sine musikalske ambisjoner og bl.a. er med og fremfører «Take On Me». «La La Land» er rett og slett en litt ujevn opplevelse.

(sett på Bergen kino, KP1, søndag 26. februar 2017)

Manila in the Claws of Light

«Manila in the Claws of Light»
Originaltittel: Maynila sa mga Kuko ng Liwanag
Regi: Lino Brocka
Lengde: 2 t. 5 min.
Produksjonsår: 1975
  
Takket være penger fra bl.a. Martin Scorseses “World Cinema Foundation” har denne filmen fått nytt liv på verdens cinemateker. Nyrestaurert og i topp teknisk stand kan vi derfor se det som regnes som filippinsk films internasjonale gjennombrudd, for øvrig den eneste filippinske filmen omtalt i "1001 Movies You Must See Before You Die".

Historien er like enkel som den er klassisk: Julio, en ung gutt reiser til Manila for å lete etter kjæresten Ligaya, som ett år tidligere ble lokket til storbyen fra provinsen, med løfte om jobb. Etter en stund opphører all kontakt, og gutten aner at noe er galt. Jakten på jenten blir filmens overordnede plot.

Men dette er selvsagt ikke en tradisjonell spenningsfilm. Filmens ry og kvaliteter, det som gjør at den vises på cinemateker mer enn 40 år senere, ligger i det usminkede portrettet av Manila på 1970-tallet. Perspektivet er sett nedenfra, fra slummen, der livet er en daglig kamp, og der hver peso har betydning for om familien har mat på bordet eller ikke. Og i jakten på det daglige utkomme må folk slite med arbeidsgivere som utnytter folk rått, eller de må fornedre seg på et lavbudsjetts sexmarked. Ellers er det muligens en overraskelse å se at ikke bare kvinnelig, men også mannlig prostitusjon skildres så åpenlyst i en over 40 år gammel filippinsk film.

Deler av filmen har et dokumentarisk preg. Dette gjelder særlig skildringen av arbeidet på byggeplassene, der arbeiderne jobber så svetten siler under kummerlige og farlige forhold, og fullstendig prisgitt arbeidsgivernes råtne spilleregler. Her kan vi se paralleller til kinesiske Jia Zhangke, som har mange dokumentariske trekk i sine filmer fra det nye Kina. Lino Brocka mikser bilder fra byggeplassen med et støyende lydspor, fylt opp av hamring, boring og generell byggestøy, noe som sterkt bidrar til filmens autentiske preg. 

Personskildringen kan ellers sies å være stereotype. De to fra provinsen er gode og edle mennesker. Her klippes det inn scener fra en idyllisk strand, der de to elskende drømmer om en bedre femtid. Byggeformannen er en personifisert drittsekk, mens kineserne fremstilles som griske og skruppeløse pengefolk. Men virkeligheten er minst like brutal! Denne historien om folk fra provinsen som trekker inn mot storbyen i jakt på et bedre liv utspiller seg daglig over store deler av verden. Tilværelsen er nådeløs og ubarmhjertig.  

I en av filmens sluttscener stormer en gruppe demonstranter med røde faner og bannere gjennom Chinatown, mens de roper anti-kapitalistiske slagord. Et øyeblikk venter jeg at Julio skal slutte seg til demontrantene, og på den måten ta opp kampen mot den sosial urettferdigheten han er usatt for. Tidligere i filmen skildres arbeiderne som solidariske og støttende seg imellom, et signal om at samfunnets bunnskikt er avhengig av hverandre for å klare seg. Men Julio ser ikke muligheten.

Hovedrollene spilles av to av Filippinenes fremste stjerner. Hilda Koronel som spiller Ligaya, var bare 18 år her. Hun har senere spilt i et 40-talls filmer og mottatt en rekke priser. Bembol Roco som spiller Julio, gutten som leter ette Ligaya, ble også en stor stjerne. Han hadde også en viss internasjonal karriere, bl.a. i en viktig rolle i «The Year of Living Dangerously» (1982).

(sett på Cinemateket USF, søndag 19. februar 2017)              

Moonlight

”Moonlight”
Regi: Barry Jenkins
Lengde: 1 t. 51 min.
Produksjonsår: 2016

Nominert til hele 8 Oscarpriser er det lov til å ha store forventninger i møte med ”Moonlight”, en film skrevet og regissert av Barry Jenkins, basert på romanen ”In Moonlight Black Boys Look Blue” av Tarell Alvyn McCraney. Barry Jenkins har bare en film på CVen fra før, den for meg ukjente ”Melancholy” fra 2008.

Dette er en oppveksthistorie fra et belastet strøk av Miami, der vi følger den unge gutten Chiron i tre ulike faser i livet (hovedpersonen spiller derfor av tre skuespillere). Vi møter ham først i 10-års alderen, da han går under kallenavnet ”Little”. ”Little” bor alene med en mor som ruser seg på narkotika. Narko blir en gjenganger i livet til ”Little”. Den lille, ensomme gutten som sliter med å få venner på skolen blir en dag plukket opp av en voksen mann- Juan, som finner ham mens han skjuler seg i et kondemnert hus, etter å ha blitt jaget av en flokk skolekamerater. Den voksne mannen er en narkolanger, men han har likevel en menneskelig side som ”Little” nyter godt av.

I del to av filmen møter vi Chiron på videregående skole, der hans situasjon i klassemiljøet er den samme. Han er en hakkekylling som sliter med å få venner. En eneste kamerat har han, men Kevin er heller ikke en som tørr å stå opp for ham når bøllene går til angrep. Likevel er det et bånd mellom Kevin og Chiron, som begge tydeligvis er usikre på egen seksualitet. Dette siste gjelder særlig Chiron som nok er homofil, uten at han kan stå frem som det. Hjemme er moren enda mer preget av narkomisbruk, og Chiron søker delvis tilflukt hos Teresa, Juans kjæreste.

I del tre av historien er Chiron blitt en voksen mann, og går nå under kallenavnet ”Black”. Chiron har blitt en herdet og hard mann, i hvert fall er det dette imaget han har dyrket frem, som en overlevelsesstrategi. ”Black” er selv blitt en narkolanger med suksess, men har enda ikke fått dreis på livet på det menneskelige plan. En dag tar Kevin fra barndommen overraskende kontakt med ham på telefon, og ”Black” bestemmer seg for å oppsøke ham igjen.

Dette er kort fortalt synopsis. Filmen har utelukkende afroamerikanere i rollene, og ingen av dem er kjente navn. Det er ingenting å utsette på prestasjonene til noen, det er solid gjennomført og troverdig. Likevel kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at filmen er litt forutsigelig, det er liksom ingenting som overrasker. Derfor blir ”Moonlight” for meg en forglemmelig opplevelse, til tross for alle Oscar nominasjonene den har fått.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 18. februar 2017)

Paterson

”Paterson”
Regi: Jim Jarmusch
Lengde: 1 t. 58 min
Produksjonsår: 2016

Jim Jarmusch er å mange måter ”kongen” av amerikansk indipendent film. Helt siden tidlig 80-tall har han laget særegne filmer som har høstet anerkjennelse blant filminteresserte over hele kloden. ”Stranger Than Paradise” fra 1984 står vel enda i en særstilling i filmkatalogen, en road-movie, som med sitt helt spesielle slow-motion tempo og tilbakelente blikk ble en filmklubbfavoritt. Siden har Jarmusch beveget seg i mange landskap, men som regel gjenkjennelig med et filmspråk i lett utakt med mainstream-filmen, gjerne med en forkjærlighet for komikk og lett aparte persongallerier.

”Paterson” er en film som utmerker seg med et nesten fullstendig fravær av dramatikk. I knappe to timer følger vi bussjåføren Paterson (Adam Driver!) i byen Paterson, New Jersey i hans dagligliv. Paterson bor sammen med en kvinne (Golshifteh Farahani) som er mer enn normalt opptatt av estetikk, her går det i ulike mønstre av sort og hvitt. Paterson er en ytterst rolig og harmonisk mann, som foruten å kjøre buss, er opptatt av poesi. Hans favoritt er William Carlos Williams, som bl.a. har skrevet et bindsterkt langdikt med tittelen ”Paterson”.

Bussjåføren Paterson skriver sine egne dikt i en notisbok, gjerne i løpet av arbeidsdagen. Filmen følger Paterson og konen Laura dag for dag i en ukes tid, og vi forstår at Paterson er et vanemenneske som stort sett gjør det samme til samme tid hver eneste dag. Når han kommer hjem fra jobb er maten klar. Konen har brukt dagen til å dekorere huset med nye sort/hvitt mønstre, mens hun baker cup-cakes og prøver å lære seg å spille gitar. Etter middag går Paterson tur med hunden Marvin, og stopper hver kveld for å ta en øl på den lokale baren, der de samme gjestene treffes hver dag. Et svært rutinepreget og lavmælt liv, egentlig.

Filmen har sine komiske øyeblikk, men noen komedie er dette ikke. Du er avhengig av å akseptere filmens premisser for å la deg begeistre. Det kan se ut som om Jim Jarmusch, som også har skrevet manuset, har ønsket å lage et slags filmatisk svar på William Carlos Williams langdikt om byen Paterson. Ved hjelp av brokker av samtaler fra tilfeldige busspassasjerer og andre forbipasserende blir vi gradvis opplyst om de berømtheter som har tilknytning til byen: Lou Costello (Abbot & Costello), Ruben ”Hurricane” Carter, bokseren som bl.a. Bob Dylan har sunget om, Alan Ginsbergs dikt ”Howl”, med referanser til Paterson, osv.

Jim Jarmusch ”Paterson” er derfor som et slags filmatisk langdikt å regne, en film med en særegen poetisk rytme, med vers og mønstre. Gledelig nok var KP4 helt fullsatt denne kvelden, mange hadde nok blitt lokket av gode anmeldelser. Likevel var det ingen som gikk, trolig fordi de fleste ble fengslet av den stillfarende bussjåføren Patterson og livet som poet in spe.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 11. februar 2017)

I, Daniel Blake

I, Daniel Blake
Regi: Ken Loach
Lengde: 1 t. 40 min
Produksjonsår: 2016

Fjorårets Gullpalmevinner i Cannes er en sosialrealistisk skildring av en liten manns kamp mot et umenneskelig sosialsystem. Filmen er på mange måter et politisk innlegg, egnet til å vekke engasjement og forargelse. Mottakelse filmen har fått er bare en bekreftelse på at veteranen Ken Loach fremdeles trengs, og at politiske filmer ikke har utspilt sin rolle.

Ken Loach har passert 80 år, men har på ingen måte gitt opp. Helt siden 1960-tallet har han vært en ledende stemme i britisk film. Gjennombruddet kom med «Kes» i 1969, en sterk barndomsskildring. Mange høydepunkter har fulgt siden, og mange priser er det blitt. Likevel er vel inntrykket at Loach blir husket for sine sosialrealistiske filmer, som «Riff-Raff», «Ladybrid, Ladybird» o.l. Det aldri hvilende sosial engasjementet, der historien fortelles med utgangspunkt i hvordan livet oppleves «på gateplan», har gjort at Ken Loach gjentatte ganger har truffet samtidspulsen.

Så også i historien om Daniel Blake. Daniel er en mann rundt 60, som blir sykemeldt fra jobben på snekkeriet, etter å ha hatt et hjerteanfall. Legen vurderer ham som for syk til å jobbe. Men da Daniel blir innkalt til en saksbehandler hos NAV (dvs. det britiske motstykket) for å bli vurdert om han er arbeidsfør eller ikke, så går det galt. Systemet mener at Daniel ikke er syk nok, og at han derfor ikke er berettiget til sykepenger.

Et hovedanliggende i filmen er å skildre den lille manns møte med et sosialsystem som virker urimelig rigid, byråkratisk og umenneskelig. Daniel er hjelpeløs i møtet med dette systemet. Dette er altså en skikkelig arbeidskar, en ærlig og liketil mann som nå behøver hjelp under en periode med sykdom, men som ikke blir hverken hørt eller trodd. 

Skildringen av NAV-systemets krav til brukerne, i form av elektroniske løsninger, obligatoriske jobbsøkerkurs og generelt sanksjonsbaserte, repressive virkemidler, er egnet til å vekke sinne og frustrasjon. Systemets vilje til å komme brukeren i møte er liten, den hjelpetrengende må stort sett hjelpe seg selv. 

 Lørdag 4. februar kl. 13.30 i KP 9, og klart for visning av I , Daniel Blake

På jobbsenteret møter Daniel en alenemor som også er offer for sosialsystemet. Som den omsorgsfulle person Daniel er griper han inn for å hjelpe. Slik får filmen en sidefortelling, der Daniel og den lille familien med mor og to barn utvikler et nært forhold. Her holder fortellingen et par ganger på å skli over i melodramatisk retning, men reddes så vidt inn på riktig spor igjen. 

 «I, Daniel Blake» er en tradisjonell filmfortelling, uten fiksfakserier av noe slag. Ken Loach klarer å engasjere kinopublikums følelser og stiller spørsmål som også er relevante for oss her i landet. Dave Johns i hovedrollen er svært troverdig. Johns er først og fremst kjent som stand-up komiker, men han er nærmest perfekt for denne rollen. 

(sett på Bergen kino, KP9, lørdag 4. februar 2017)

Manchester by the Sea

”Manchester by the Sea”
Regi: Kenneth Lonergan

Lengde: 2 t. 17 min.

Produksjonsår: 2016

Regissør Kenneth Lonergan er muligens mest kjent som manusforfatter til to suksessfulle filmer fra 2002 – “Analyze That” (Harold Ramis) og ”Gangs of New York” (Martin Scorsese). Som regissør har han bare to filmer på cven, ”You Can Count On Me” (2000) og ”Margareth” (2011). Men med “Manchester by the Sea” har han tatt steget opp en divisjon og fått 5 Golden Globe-nominasjoner, bl.a. for både beste regi og manus.

Historien utspiller seg i Manchester, Massachusetts. Vi følger Lee Chandler (Casey Affleck), en vaktmester som bor i nabobyen Quincy, i det han får beskjed om at hans bror er død etter et hjerteinfarkt. Lee må ta seg av det praktiske rundt brorens død, og han blir også den som må ta seg av brorens 17 år gamle sønn Patrick. Patricks mor, en alkoholiker, har tidligere reist hjemmefra og har ikke lenger kontakt med sønnen, ingen vet hvor hun nå befinner seg. I løpet av tiden det tar fra den sjokkartede nyheten slår ned, og til begravelsen er gjennomført, nøster filmen opp i mange tråder, og en sterk familiehistorie trer frem.

Casey Affleck i rollen som Lee gjør en stor prestasjon. Lee virker å være en fåmælt og underdanig vaktmester, med et liten sosial omgangskrets. Han bor i et kjellerrom i blokken der han arbeider, og på fritiden opptrer han som en ensom skikkelse ved bardisken. Vi aner et sinne som kommer frem når han er tilstrekkelig påvirket av alkohol, men dette er bare et symptom på en traumatisk og tragisk hendelse i Lees tidligere liv. Casey Affleck er med i stort sett alle scener i filmen, og manusforfatter Lonergan nøster opp alle trådene på en elegant og medrivende måte. Det er en sterk historie som fortelles, men heldigvis klarer Lonergan alltid å falle ned på riktig side, det er et ektefølt drama vi er vitne til.

Filmens største stjerne, Michelle Williams, spiller Lees ekskone Randi. Det er alltid en fornøyelse å se henne på film, men det er ikke så mange scener hun medvirker i her. ”Manchester by the Sea” er en film som føles ekte, med gode miljøskildringene av vanlige mennesker liv i det nordøstlige USA. Dette er et miljø vi ellers ikke ser så mye til i amerikansk film. Filmen er noe så sjeldent som en lavbudsjettfilm i amerikansk målestokk (den kostet 8,5 millioner dollar å lage), noe som tydelig viser at et godt manus, en dyktig regissør og ikke minst begavede skuespillere er det som skal til for å lage en god film.

Min eneste innvending er at filmen er litt for lang, den siste halvtimen kunne vært strammet litt inn.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 21. januar 2017)

Det fremmede

”Det fremmede”
Originaltittel: La Región Salvaje
Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 38 min.
Produksjonsår: 2016

Mexicanske Amat Escalante har laget to sterke og realistiske filmer tidligere. Film nr. to - ”Heli” - ble satt opp på norsk kinoer. Den var en hypervoldelig og ubehagelig skildring av den fatale ”krigen mot narkotika”, som langt på vei har resultert i et ødelagt mexicansk samfunn. I denne tredje langfilmen fra Escalante er det strengt realistiske scenarioet forlatt til fordel for en seksuelt ladet spenningsfilm, en slags grøsser, med elementer fra sci-fi.

”Det fremmede” er et romvesen, en alien, som likner en kjempeblekksprut. Dette vesenet holdes innelukket i en hytte i skogen, der en eldre forsker bor sammen med sin kone. Det spesielle med dette vesenet er at det tydeligvis lever for å gi mennesker seksuell nytelse, og både kvinner og menn utsettes for ”det fremmedes” tilbøyeligheter. Dessverre går dette ofte svært voldsomt for seg, uten at de involverte skremmes av den grunn. Sekvensene med hytten i skogen har stemninger som en David Lynch-fan vil kjenne seg igjen i, det mystiske, mørke og tiltrekkende understrekes med tilsvarende lydbilder.

Samtidig som Escalante har latt mørke fantasier få en fremtredende plass har filmen også et bein i en realistisk verden. Filmen kretser rundt fire hovedpersoner, der Alejandra og Angel er foreldre med to små gutter. Forholdet mellom de to er konfliktfylt. Angel er en homofob og voldelig fyr med undertrykte drifter, men hemmeligheten hans er at han har et forhold til Alejandras bror Fabian, en sykepleier. Det utvikler seg til et trekantdrama mellom disse. Det er Fabian som drar alle tre inn i historien da han møter Veronica, ei jente som kommer blødende til sykehuset, angivelig etter å ha blitt bitt av en hund.

Det var ikke utsolgt i KP4 lørdag kl. 13.40, selv om det var dagens eneste visning

Men det er altså ikke en hund som har bitt Veronica, derimot et utenomjordisk vesen, som øver en sterk tiltrekningskraft på alle som kommer i kontakt med det. Scenene med dette vesenet er vel så fascinerende som de er frastøtende, og kanskje er det mindre en grøsserfaktor ved det når vi faktisk får se ”det fremmede” i aksjon, enn om vi bare fikk antydet hva som foregår. Derfor er ikke ”Det fremmede” egnet til virkelig å skremme seerne, det trekker snarere publikum inn i en forbudt og mørk verden der driftene har tatt overhånd.

”Det fremmede” er ingen fullkommen filmopplevelse, den blir litt for mye en genrehybrid som ikke klarer å bestemme seg for hvor den faktisk vil. Likevel er det en film som fester seg i hukommelsen, det må være noe i denne uvante miksen som gjør at den skiller seg ut og lett forsvarer sine 100 minutter i kinosalen.

Filmen er for øvrig en samproduksjon med bergensselskapet ”Mer film”, og Maria Ekerhovd er coprodusent. Musikken er laget av duoen MoE, som består av Guro Moe og støyartisten Lasse Marhaug.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 14. januar 2017)

Min pappa Toni Erdmann

Originaltittel: Toni Erdmann
Regi: Maren Ade
Lengde: 2 t 42 min.
Produksjonsår: 2016

Endelig en film som lever opp til forhåndsomtaler og forventninger. ”Min pappa Toni Erdmann” er burlesk morsom, slapstickaktig, pinlig inntil det sensasjonelle, og attpåtil en smule rørende. I tillegg er den altså en skikkelig langfilm, men for en gangs skyld syns jeg ikke lengden trekker ned, denne filmen forsvarer rett og slett et besøk i kinosalen som nærmer seg 3 timer.

Allerede åpningsscenen setter tonen. Et bud skal levere en pakke og ringer på døren. Ut kommer en skikkelse som først ikke vedkjenner seg noen bestilling, men som så roper på sin bror inne i leiligheten, en bror som nettopp er ute av fengselet etter å ha sonet en dom for brevbomber! Frem kommer skikkelse nr. 2, og vi skjønner jo raskt at mann nr. 1 spiller ut en practical joke for budet.

Hils på Winfried/Toni (Peter Simonischek), mannen med løstenner, parykk og et uttall absurde innfall. Winfried er musikklærer i 60-årene, som underviser elever hjemme. Men vi skjønner at forretningene ikke blomstrer. Han har en gammel hund å trøste seg med i ensomheten. Han har en datter, men hun er en travel karrierekvinne som han sjelden treffer. Han bestemmer seg derfor for å reise på et uanmeldt besøk til henne i Bucuresti, der hun er konsulent for et firma som driver med out-sourcing og nedbemanning. Datteren Ines (Sandra Hüller) er i starten en ikke spesielt sympatisk kvinne, men siden dette er en film som lar seeren få tid til å bli kjent med karakterene, lærer vi også Ines å kjenne fra andre sider.

Winfried/Toni ankommer altså Bucuresti som en slags turist, selv om det nok er en bekymring for datteren som ligger bak. Er hun egentlig lykkelig? På overflaten er Ines en suksessfylt karrierestreber som ser på konsulentoppdraget i Romania som et steg på karrierestigen, der neste mål er en mer attraktiv stilling i Singapore. Vi befinner oss i det globale konsulentskiktet, der kynisme og ambisjoner virker i en symbiose. Ines er alltid fokusert på jobben, alltid i telefonen, alltid på vei til et viktig møte. Faren Winfried representerer helt andre verdier, og hans intervenering i datterens arbeidshverdag skaper uant krøll og absurde situasjoner.

Det er ikke vits i å gjenfortelle alle morsomme scenene som kommer, filmen har noen øyeblikk som bare må oppleves. Dette er regissør Maren Ades tredje film. Hun fikk prisen for beste film, beste regissør og beste manusforfatter ved European Film Awards 2016 for denne.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 7. januar 2017)