I, Daniel Blake

I, Daniel Blake
Regi: Ken Loach
Lengde: 1 t. 40 min
Produksjonsår: 2016

Fjorårets Gullpalmevinner i Cannes er en sosialrealistisk skildring av en liten manns kamp mot et umenneskelig sosialsystem. Filmen er på mange måter et politisk innlegg, egnet til å vekke engasjement og forargelse. Mottakelse filmen har fått er bare en bekreftelse på at veteranen Ken Loach fremdeles trengs, og at politiske filmer ikke har utspilt sin rolle.

Ken Loach har passert 80 år, men har på ingen måte gitt opp. Helt siden 1960-tallet har han vært en ledende stemme i britisk film. Gjennombruddet kom med «Kes» i 1969, en sterk barndomsskildring. Mange høydepunkter har fulgt siden, og mange priser er det blitt. Likevel er vel inntrykket at Loach blir husket for sine sosialrealistiske filmer, som «Riff-Raff», «Ladybrid, Ladybird» o.l. Det aldri hvilende sosial engasjementet, der historien fortelles med utgangspunkt i hvordan livet oppleves «på gateplan», har gjort at Ken Loach gjentatte ganger har truffet samtidspulsen.

Så også i historien om Daniel Blake. Daniel er en mann rundt 60, som blir sykemeldt fra jobben på snekkeriet, etter å ha hatt et hjerteanfall. Legen vurderer ham som for syk til å jobbe. Men da Daniel blir innkalt til en saksbehandler hos NAV (dvs. det britiske motstykket) for å bli vurdert om han er arbeidsfør eller ikke, så går det galt. Systemet mener at Daniel ikke er syk nok, og at han derfor ikke er berettiget til sykepenger.

Et hovedanliggende i filmen er å skildre den lille manns møte med et sosialsystem som virker urimelig rigid, byråkratisk og umenneskelig. Daniel er hjelpeløs i møtet med dette systemet. Dette er altså en skikkelig arbeidskar, en ærlig og liketil mann som nå behøver hjelp under en periode med sykdom, men som ikke blir hverken hørt eller trodd. 

Skildringen av NAV-systemets krav til brukerne, i form av elektroniske løsninger, obligatoriske jobbsøkerkurs og generelt sanksjonsbaserte, repressive virkemidler, er egnet til å vekke sinne og frustrasjon. Systemets vilje til å komme brukeren i møte er liten, den hjelpetrengende må stort sett hjelpe seg selv. 

 Lørdag 4. februar kl. 13.30 i KP 9, og klart for visning av I , Daniel Blake

På jobbsenteret møter Daniel en alenemor som også er offer for sosialsystemet. Som den omsorgsfulle person Daniel er griper han inn for å hjelpe. Slik får filmen en sidefortelling, der Daniel og den lille familien med mor og to barn utvikler et nært forhold. Her holder fortellingen et par ganger på å skli over i melodramatisk retning, men reddes så vidt inn på riktig spor igjen. 

 «I, Daniel Blake» er en tradisjonell filmfortelling, uten fiksfakserier av noe slag. Ken Loach klarer å engasjere kinopublikums følelser og stiller spørsmål som også er relevante for oss her i landet. Dave Johns i hovedrollen er svært troverdig. Johns er først og fremst kjent som stand-up komiker, men han er nærmest perfekt for denne rollen. 

(sett på Bergen kino, KP9, lørdag 4. februar 2017)