Moonlight

”Moonlight”
Regi: Barry Jenkins
Lengde: 1 t. 51 min.
Produksjonsår: 2016

Nominert til hele 8 Oscarpriser er det lov til å ha store forventninger i møte med ”Moonlight”, en film skrevet og regissert av Barry Jenkins, basert på romanen ”In Moonlight Black Boys Look Blue” av Tarell Alvyn McCraney. Barry Jenkins har bare en film på CVen fra før, den for meg ukjente ”Melancholy” fra 2008.

Dette er en oppveksthistorie fra et belastet strøk av Miami, der vi følger den unge gutten Chiron i tre ulike faser i livet (hovedpersonen spiller derfor av tre skuespillere). Vi møter ham først i 10-års alderen, da han går under kallenavnet ”Little”. ”Little” bor alene med en mor som ruser seg på narkotika. Narko blir en gjenganger i livet til ”Little”. Den lille, ensomme gutten som sliter med å få venner på skolen blir en dag plukket opp av en voksen mann- Juan, som finner ham mens han skjuler seg i et kondemnert hus, etter å ha blitt jaget av en flokk skolekamerater. Den voksne mannen er en narkolanger, men han har likevel en menneskelig side som ”Little” nyter godt av.

I del to av filmen møter vi Chiron på videregående skole, der hans situasjon i klassemiljøet er den samme. Han er en hakkekylling som sliter med å få venner. En eneste kamerat har han, men Kevin er heller ikke en som tørr å stå opp for ham når bøllene går til angrep. Likevel er det et bånd mellom Kevin og Chiron, som begge tydeligvis er usikre på egen seksualitet. Dette siste gjelder særlig Chiron som nok er homofil, uten at han kan stå frem som det. Hjemme er moren enda mer preget av narkomisbruk, og Chiron søker delvis tilflukt hos Teresa, Juans kjæreste.

I del tre av historien er Chiron blitt en voksen mann, og går nå under kallenavnet ”Black”. Chiron har blitt en herdet og hard mann, i hvert fall er det dette imaget han har dyrket frem, som en overlevelsesstrategi. ”Black” er selv blitt en narkolanger med suksess, men har enda ikke fått dreis på livet på det menneskelige plan. En dag tar Kevin fra barndommen overraskende kontakt med ham på telefon, og ”Black” bestemmer seg for å oppsøke ham igjen.

Dette er kort fortalt synopsis. Filmen har utelukkende afroamerikanere i rollene, og ingen av dem er kjente navn. Det er ingenting å utsette på prestasjonene til noen, det er solid gjennomført og troverdig. Likevel kan jeg ikke fri meg fra inntrykket av at filmen er litt forutsigelig, det er liksom ingenting som overrasker. Derfor blir ”Moonlight” for meg en forglemmelig opplevelse, til tross for alle Oscar nominasjonene den har fått.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 18. februar 2017)