La La Land

«La La Land»
Regi: Damien Chazelle
Lengde 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2016

«La La Land» er muligens den mest omtalte filmen fra 2016, med en drøss Oscar-nominasjoner og – priser. Skrevet og regissert av Damien Chazelle, og med stjernene Ryan Gosling (som Sebastian) og Emma Stone (som Mia) i hovedrollene, er dette noe så originalt som en «gammeldags» musikal lagt til dagens Los Angeles. 

Her spares det ikke på noe, det er flust av storslagne scener der en mengde mennesker er involvert i nøye koreograferte opptrinn, med lange kameratagninger sydende av liv. Det er grunn til å berømme Chazelle for dristigheten og ambisjonene, for dette prosjektet vil enten lykkes eller floppe, her er fallhøyden stor.

Damiel Chazelle er bare 32 år, og dette er hans tredje helaftens film. Klassiske musikaler må legge hjertet hans nær. Allerede debutfilmen «Guy and Madeline on a Park Bench» (2009) var en slik, en blanding av jazz og dansenumre, gjort i sort/hvitt, og som i sin tid fikk gode kritikker på festivaler. 

Plottet er enkelt. Sebastian er en jazznerd som drømmer om å åpne egen klubb, der musikken skal være som jazzen var på 50- og 60-tallet. Han livnærer seg som pianist, og må ta jobber som ligger langt unna det nivå og den genren han helst vil jobbe innenfor. Men han gjør det han må gjøre for å legge seg opp penger, for slik å realisere drømmen. Mia er en av en mengde strebende skuespillere som går fra audition til audition i håp om å få jobb, men som stadig får tommelen ned. Disse to møtes tilfeldig ved noen anledninger, og selvsagt oppstår det romantiske følelser til slutt. Så blir det et forhold med oppturer og nedturer, til paret til slutt går fra hverandre. Når de så møtes igjen etter flere år, har begge gjort suksess på hver sin kant.

Det er lett å røpe handlingen her, for strengt tatt er det ikke det overordnende plottet som er filmens styrke. Heller tvert imot. Hvis du ikke synes at filmens musikk- og dansenumre, eller visuelle kvaliteter veier opp til fulle, vil selve historien kjennes vel klisjepreget og banal. Midtveis i filmen er det lite fremdrift, og faktisk litt småkjedelig. Ryan Gosling har vi sett i mye mer spennende filmer tidligere, mens Emma Stone sikkert gjør sin beste rolle hittil. 

«La La Land» er ikke en ubetinget suksess, alle priser til tross. De beste scenene, og det som løfter filmen, er etter min oppfatning der det slås på stortrommen og ikke spares på noe når det gjelder musikk, koreografi og kameraføring, f.eks. åpningsscenen fra motorveien. Morsom er også scenene fra det som må være en type «80-talls party», der Sebastian går på alvorlig akkord med sine musikalske ambisjoner og bl.a. er med og fremfører «Take On Me». «La La Land» er rett og slett en litt ujevn opplevelse.

(sett på Bergen kino, KP1, søndag 26. februar 2017)