tirsdag 14. mars 2017

Det er bare verdens undergang



«Det er bare verdens undergang»
Originaltittel: Juste la fin du monde
Regi: Xavier Dolan
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2016

Regissør Xavier Dolan er nesten for en veteran å regne, selv om han bare er 27 år. Dette er hans 6. spillefilm. Videoen han laget til Adeles superhit «Hello» er ellers hans mest sette «film». Dolan kommer fra Quebec i Canada og lager filmene på fransk. Det var hans forrige film «Mamma», et knallsterkt drama, som dro meg til kinosalen denne gangen. Kan Dolan følge opp den?

Ja og nei. Vi er fremdeles i dramagenren. Faktisk er dette en filmatisering av et teaterstykke, noe filmen bærer tydelig preg av. Med på laget har Xavier Dolan fått et stjernelag av franske skuespillere; bl.a. Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassel. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor.
Etter 12 år vender forfatteren Louis (Gaspard Ulliel) hjem til familien. Moren (Nathalie Baye) er glad for å se ham, hans søster (Lea Seydoux) var bare et barn da han reiste, nå er hun voksen. Hans eldre bror (Vincent Cassel) har han tydeligvis et svært anstrengt forhold til, og brorens kone (Marion Cotillard) møter han for første gang. Det ligger så mye innestengt mellom veggene her at denne familiegjenforeningen når som helst truer med å gå i luften. Særlig den eldre broren er en kruttønne. Hva dette skyldes kan vi bare spekulere i. Men at dette er en familie med mye uavklart og uoppgjort er tydelig fra første stund.
Louis reiste altså bort for 12 år siden og siden har han ikke vært hjemme. Men hver bursdag har han husket, familien har samlet alle kortene han har sendt. I mellomtiden har Louis gjort karriere som forfatter og har fått et navn. De er sikkert stolte av ham, men særlig den eldre broren bærer et tydelig nag til Louis. Louis er stille og holder tydelig noe igjen under denne gjenforeningen, mens broren Antoine ikke klarer å styre temperamentet, hans sinne rammer alle etter tur.
Noe av det som gjør filmopplevelsen intens er kameraets nærhet til skuespillerne. Ofte er skuespillerne filmet i nærbilde, der ansiktet dekker hele lerretet. At det meste av filmen foregår innendørs bidrar ytterligere til at det skapes en klaustrofobisk og ubehagelig stemning.
Der «Mamma» var vond og sår, men likevel frisk, fandenivoldsk og sprell levende, er «Det er bare verdens undergang» mest vond og sår. Skuespillerne er gode, regissøren er helt sikkert genial, men dette er en film du skal være bra opplagt for å se.


(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 11. mars 2017)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar