«Det er bare
verdens undergang»
Originaltittel: Juste la fin du monde
Regi: Xavier Dolan
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2016
Originaltittel: Juste la fin du monde
Regi: Xavier Dolan
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2016
Regissør Xavier
Dolan er nesten for en veteran å regne, selv om han bare er 27 år. Dette er
hans 6. spillefilm. Videoen han laget til Adeles superhit «Hello» er ellers
hans mest sette «film». Dolan kommer fra Quebec i Canada og lager filmene på
fransk. Det var hans forrige film «Mamma», et knallsterkt drama, som dro meg
til kinosalen denne gangen. Kan Dolan følge opp den?
Ja og nei. Vi er fremdeles i dramagenren. Faktisk er dette en filmatisering av et teaterstykke, noe filmen bærer tydelig preg av. Med på laget har Xavier Dolan fått et stjernelag av franske skuespillere; bl.a. Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassel. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor.
Ja og nei. Vi er fremdeles i dramagenren. Faktisk er dette en filmatisering av et teaterstykke, noe filmen bærer tydelig preg av. Med på laget har Xavier Dolan fått et stjernelag av franske skuespillere; bl.a. Marion Cotillard, Lea Seydoux og Vincent Cassel. Filmen konkurrerte om Gullpalmen i Cannes i fjor.
Etter 12 år vender
forfatteren Louis (Gaspard Ulliel) hjem til familien. Moren (Nathalie Baye) er
glad for å se ham, hans søster (Lea Seydoux) var bare et barn da han reiste, nå
er hun voksen. Hans eldre bror (Vincent Cassel) har han tydeligvis et svært
anstrengt forhold til, og brorens kone (Marion Cotillard) møter han for første
gang. Det ligger så mye innestengt mellom veggene her at denne
familiegjenforeningen når som helst truer med å gå i luften. Særlig den eldre
broren er en kruttønne. Hva dette skyldes kan vi bare spekulere i. Men at dette
er en familie med mye uavklart og uoppgjort er tydelig fra første stund.
Louis reiste altså bort for 12 år siden og siden har han ikke vært
hjemme. Men hver bursdag har han husket, familien har samlet alle kortene han
har sendt. I mellomtiden har Louis gjort karriere som forfatter og har fått et
navn. De er sikkert stolte av ham, men særlig den eldre broren bærer et tydelig
nag til Louis. Louis er stille og holder tydelig noe igjen under denne
gjenforeningen, mens broren Antoine ikke klarer å styre temperamentet, hans
sinne rammer alle etter tur.
Noe av det som gjør
filmopplevelsen intens er kameraets nærhet til skuespillerne. Ofte er
skuespillerne filmet i nærbilde, der ansiktet dekker hele lerretet. At det
meste av filmen foregår innendørs bidrar ytterligere til at det skapes en
klaustrofobisk og ubehagelig stemning.
Der «Mamma» var vond
og sår, men likevel frisk, fandenivoldsk og sprell levende, er «Det er bare
verdens undergang» mest vond og sår. Skuespillerne er gode, regissøren er helt
sikkert genial, men dette er en film du skal være bra opplagt for å se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar