Paterson

”Paterson”
Regi: Jim Jarmusch
Lengde: 1 t. 58 min
Produksjonsår: 2016

Jim Jarmusch er å mange måter ”kongen” av amerikansk indipendent film. Helt siden tidlig 80-tall har han laget særegne filmer som har høstet anerkjennelse blant filminteresserte over hele kloden. ”Stranger Than Paradise” fra 1984 står vel enda i en særstilling i filmkatalogen, en road-movie, som med sitt helt spesielle slow-motion tempo og tilbakelente blikk ble en filmklubbfavoritt. Siden har Jarmusch beveget seg i mange landskap, men som regel gjenkjennelig med et filmspråk i lett utakt med mainstream-filmen, gjerne med en forkjærlighet for komikk og lett aparte persongallerier.

”Paterson” er en film som utmerker seg med et nesten fullstendig fravær av dramatikk. I knappe to timer følger vi bussjåføren Paterson (Adam Driver!) i byen Paterson, New Jersey i hans dagligliv. Paterson bor sammen med en kvinne (Golshifteh Farahani) som er mer enn normalt opptatt av estetikk, her går det i ulike mønstre av sort og hvitt. Paterson er en ytterst rolig og harmonisk mann, som foruten å kjøre buss, er opptatt av poesi. Hans favoritt er William Carlos Williams, som bl.a. har skrevet et bindsterkt langdikt med tittelen ”Paterson”.

Bussjåføren Paterson skriver sine egne dikt i en notisbok, gjerne i løpet av arbeidsdagen. Filmen følger Paterson og konen Laura dag for dag i en ukes tid, og vi forstår at Paterson er et vanemenneske som stort sett gjør det samme til samme tid hver eneste dag. Når han kommer hjem fra jobb er maten klar. Konen har brukt dagen til å dekorere huset med nye sort/hvitt mønstre, mens hun baker cup-cakes og prøver å lære seg å spille gitar. Etter middag går Paterson tur med hunden Marvin, og stopper hver kveld for å ta en øl på den lokale baren, der de samme gjestene treffes hver dag. Et svært rutinepreget og lavmælt liv, egentlig.

Filmen har sine komiske øyeblikk, men noen komedie er dette ikke. Du er avhengig av å akseptere filmens premisser for å la deg begeistre. Det kan se ut som om Jim Jarmusch, som også har skrevet manuset, har ønsket å lage et slags filmatisk svar på William Carlos Williams langdikt om byen Paterson. Ved hjelp av brokker av samtaler fra tilfeldige busspassasjerer og andre forbipasserende blir vi gradvis opplyst om de berømtheter som har tilknytning til byen: Lou Costello (Abbot & Costello), Ruben ”Hurricane” Carter, bokseren som bl.a. Bob Dylan har sunget om, Alan Ginsbergs dikt ”Howl”, med referanser til Paterson, osv.

Jim Jarmusch ”Paterson” er derfor som et slags filmatisk langdikt å regne, en film med en særegen poetisk rytme, med vers og mønstre. Gledelig nok var KP4 helt fullsatt denne kvelden, mange hadde nok blitt lokket av gode anmeldelser. Likevel var det ingen som gikk, trolig fordi de fleste ble fengslet av den stillfarende bussjåføren Patterson og livet som poet in spe.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 11. februar 2017)

I, Daniel Blake

I, Daniel Blake
Regi: Ken Loach
Lengde: 1 t. 40 min
Produksjonsår: 2016

Fjorårets Gullpalmevinner i Cannes er en sosialrealistisk skildring av en liten manns kamp mot et umenneskelig sosialsystem. Filmen er på mange måter et politisk innlegg, egnet til å vekke engasjement og forargelse. Mottakelse filmen har fått er bare en bekreftelse på at veteranen Ken Loach fremdeles trengs, og at politiske filmer ikke har utspilt sin rolle.

Ken Loach har passert 80 år, men har på ingen måte gitt opp. Helt siden 1960-tallet har han vært en ledende stemme i britisk film. Gjennombruddet kom med «Kes» i 1969, en sterk barndomsskildring. Mange høydepunkter har fulgt siden, og mange priser er det blitt. Likevel er vel inntrykket at Loach blir husket for sine sosialrealistiske filmer, som «Riff-Raff», «Ladybrid, Ladybird» o.l. Det aldri hvilende sosial engasjementet, der historien fortelles med utgangspunkt i hvordan livet oppleves «på gateplan», har gjort at Ken Loach gjentatte ganger har truffet samtidspulsen.

Så også i historien om Daniel Blake. Daniel er en mann rundt 60, som blir sykemeldt fra jobben på snekkeriet, etter å ha hatt et hjerteanfall. Legen vurderer ham som for syk til å jobbe. Men da Daniel blir innkalt til en saksbehandler hos NAV (dvs. det britiske motstykket) for å bli vurdert om han er arbeidsfør eller ikke, så går det galt. Systemet mener at Daniel ikke er syk nok, og at han derfor ikke er berettiget til sykepenger.

Et hovedanliggende i filmen er å skildre den lille manns møte med et sosialsystem som virker urimelig rigid, byråkratisk og umenneskelig. Daniel er hjelpeløs i møtet med dette systemet. Dette er altså en skikkelig arbeidskar, en ærlig og liketil mann som nå behøver hjelp under en periode med sykdom, men som ikke blir hverken hørt eller trodd. 

Skildringen av NAV-systemets krav til brukerne, i form av elektroniske løsninger, obligatoriske jobbsøkerkurs og generelt sanksjonsbaserte, repressive virkemidler, er egnet til å vekke sinne og frustrasjon. Systemets vilje til å komme brukeren i møte er liten, den hjelpetrengende må stort sett hjelpe seg selv. 

 Lørdag 4. februar kl. 13.30 i KP 9, og klart for visning av I , Daniel Blake

På jobbsenteret møter Daniel en alenemor som også er offer for sosialsystemet. Som den omsorgsfulle person Daniel er griper han inn for å hjelpe. Slik får filmen en sidefortelling, der Daniel og den lille familien med mor og to barn utvikler et nært forhold. Her holder fortellingen et par ganger på å skli over i melodramatisk retning, men reddes så vidt inn på riktig spor igjen. 

 «I, Daniel Blake» er en tradisjonell filmfortelling, uten fiksfakserier av noe slag. Ken Loach klarer å engasjere kinopublikums følelser og stiller spørsmål som også er relevante for oss her i landet. Dave Johns i hovedrollen er svært troverdig. Johns er først og fremst kjent som stand-up komiker, men han er nærmest perfekt for denne rollen. 

(sett på Bergen kino, KP9, lørdag 4. februar 2017)

Manchester by the Sea

”Manchester by the Sea”
Regi: Kenneth Lonergan

Lengde: 2 t. 17 min.

Produksjonsår: 2016

Regissør Kenneth Lonergan er muligens mest kjent som manusforfatter til to suksessfulle filmer fra 2002 – “Analyze That” (Harold Ramis) og ”Gangs of New York” (Martin Scorsese). Som regissør har han bare to filmer på cven, ”You Can Count On Me” (2000) og ”Margareth” (2011). Men med “Manchester by the Sea” har han tatt steget opp en divisjon og fått 5 Golden Globe-nominasjoner, bl.a. for både beste regi og manus.

Historien utspiller seg i Manchester, Massachusetts. Vi følger Lee Chandler (Casey Affleck), en vaktmester som bor i nabobyen Quincy, i det han får beskjed om at hans bror er død etter et hjerteinfarkt. Lee må ta seg av det praktiske rundt brorens død, og han blir også den som må ta seg av brorens 17 år gamle sønn Patrick. Patricks mor, en alkoholiker, har tidligere reist hjemmefra og har ikke lenger kontakt med sønnen, ingen vet hvor hun nå befinner seg. I løpet av tiden det tar fra den sjokkartede nyheten slår ned, og til begravelsen er gjennomført, nøster filmen opp i mange tråder, og en sterk familiehistorie trer frem.

Casey Affleck i rollen som Lee gjør en stor prestasjon. Lee virker å være en fåmælt og underdanig vaktmester, med et liten sosial omgangskrets. Han bor i et kjellerrom i blokken der han arbeider, og på fritiden opptrer han som en ensom skikkelse ved bardisken. Vi aner et sinne som kommer frem når han er tilstrekkelig påvirket av alkohol, men dette er bare et symptom på en traumatisk og tragisk hendelse i Lees tidligere liv. Casey Affleck er med i stort sett alle scener i filmen, og manusforfatter Lonergan nøster opp alle trådene på en elegant og medrivende måte. Det er en sterk historie som fortelles, men heldigvis klarer Lonergan alltid å falle ned på riktig side, det er et ektefølt drama vi er vitne til.

Filmens største stjerne, Michelle Williams, spiller Lees ekskone Randi. Det er alltid en fornøyelse å se henne på film, men det er ikke så mange scener hun medvirker i her. ”Manchester by the Sea” er en film som føles ekte, med gode miljøskildringene av vanlige mennesker liv i det nordøstlige USA. Dette er et miljø vi ellers ikke ser så mye til i amerikansk film. Filmen er noe så sjeldent som en lavbudsjettfilm i amerikansk målestokk (den kostet 8,5 millioner dollar å lage), noe som tydelig viser at et godt manus, en dyktig regissør og ikke minst begavede skuespillere er det som skal til for å lage en god film.

Min eneste innvending er at filmen er litt for lang, den siste halvtimen kunne vært strammet litt inn.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 21. januar 2017)

Det fremmede

”Det fremmede”
Originaltittel: La Región Salvaje
Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 38 min.
Produksjonsår: 2016

Mexicanske Amat Escalante har laget to sterke og realistiske filmer tidligere. Film nr. to - ”Heli” - ble satt opp på norsk kinoer. Den var en hypervoldelig og ubehagelig skildring av den fatale ”krigen mot narkotika”, som langt på vei har resultert i et ødelagt mexicansk samfunn. I denne tredje langfilmen fra Escalante er det strengt realistiske scenarioet forlatt til fordel for en seksuelt ladet spenningsfilm, en slags grøsser, med elementer fra sci-fi.

”Det fremmede” er et romvesen, en alien, som likner en kjempeblekksprut. Dette vesenet holdes innelukket i en hytte i skogen, der en eldre forsker bor sammen med sin kone. Det spesielle med dette vesenet er at det tydeligvis lever for å gi mennesker seksuell nytelse, og både kvinner og menn utsettes for ”det fremmedes” tilbøyeligheter. Dessverre går dette ofte svært voldsomt for seg, uten at de involverte skremmes av den grunn. Sekvensene med hytten i skogen har stemninger som en David Lynch-fan vil kjenne seg igjen i, det mystiske, mørke og tiltrekkende understrekes med tilsvarende lydbilder.

Samtidig som Escalante har latt mørke fantasier få en fremtredende plass har filmen også et bein i en realistisk verden. Filmen kretser rundt fire hovedpersoner, der Alejandra og Angel er foreldre med to små gutter. Forholdet mellom de to er konfliktfylt. Angel er en homofob og voldelig fyr med undertrykte drifter, men hemmeligheten hans er at han har et forhold til Alejandras bror Fabian, en sykepleier. Det utvikler seg til et trekantdrama mellom disse. Det er Fabian som drar alle tre inn i historien da han møter Veronica, ei jente som kommer blødende til sykehuset, angivelig etter å ha blitt bitt av en hund.

Det var ikke utsolgt i KP4 lørdag kl. 13.40, selv om det var dagens eneste visning

Men det er altså ikke en hund som har bitt Veronica, derimot et utenomjordisk vesen, som øver en sterk tiltrekningskraft på alle som kommer i kontakt med det. Scenene med dette vesenet er vel så fascinerende som de er frastøtende, og kanskje er det mindre en grøsserfaktor ved det når vi faktisk får se ”det fremmede” i aksjon, enn om vi bare fikk antydet hva som foregår. Derfor er ikke ”Det fremmede” egnet til virkelig å skremme seerne, det trekker snarere publikum inn i en forbudt og mørk verden der driftene har tatt overhånd.

”Det fremmede” er ingen fullkommen filmopplevelse, den blir litt for mye en genrehybrid som ikke klarer å bestemme seg for hvor den faktisk vil. Likevel er det en film som fester seg i hukommelsen, det må være noe i denne uvante miksen som gjør at den skiller seg ut og lett forsvarer sine 100 minutter i kinosalen.

Filmen er for øvrig en samproduksjon med bergensselskapet ”Mer film”, og Maria Ekerhovd er coprodusent. Musikken er laget av duoen MoE, som består av Guro Moe og støyartisten Lasse Marhaug.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 14. januar 2017)

Min pappa Toni Erdmann

Originaltittel: Toni Erdmann
Regi: Maren Ade
Lengde: 2 t 42 min.
Produksjonsår: 2016

Endelig en film som lever opp til forhåndsomtaler og forventninger. ”Min pappa Toni Erdmann” er burlesk morsom, slapstickaktig, pinlig inntil det sensasjonelle, og attpåtil en smule rørende. I tillegg er den altså en skikkelig langfilm, men for en gangs skyld syns jeg ikke lengden trekker ned, denne filmen forsvarer rett og slett et besøk i kinosalen som nærmer seg 3 timer.

Allerede åpningsscenen setter tonen. Et bud skal levere en pakke og ringer på døren. Ut kommer en skikkelse som først ikke vedkjenner seg noen bestilling, men som så roper på sin bror inne i leiligheten, en bror som nettopp er ute av fengselet etter å ha sonet en dom for brevbomber! Frem kommer skikkelse nr. 2, og vi skjønner jo raskt at mann nr. 1 spiller ut en practical joke for budet.

Hils på Winfried/Toni (Peter Simonischek), mannen med løstenner, parykk og et uttall absurde innfall. Winfried er musikklærer i 60-årene, som underviser elever hjemme. Men vi skjønner at forretningene ikke blomstrer. Han har en gammel hund å trøste seg med i ensomheten. Han har en datter, men hun er en travel karrierekvinne som han sjelden treffer. Han bestemmer seg derfor for å reise på et uanmeldt besøk til henne i Bucuresti, der hun er konsulent for et firma som driver med out-sourcing og nedbemanning. Datteren Ines (Sandra Hüller) er i starten en ikke spesielt sympatisk kvinne, men siden dette er en film som lar seeren få tid til å bli kjent med karakterene, lærer vi også Ines å kjenne fra andre sider.

Winfried/Toni ankommer altså Bucuresti som en slags turist, selv om det nok er en bekymring for datteren som ligger bak. Er hun egentlig lykkelig? På overflaten er Ines en suksessfylt karrierestreber som ser på konsulentoppdraget i Romania som et steg på karrierestigen, der neste mål er en mer attraktiv stilling i Singapore. Vi befinner oss i det globale konsulentskiktet, der kynisme og ambisjoner virker i en symbiose. Ines er alltid fokusert på jobben, alltid i telefonen, alltid på vei til et viktig møte. Faren Winfried representerer helt andre verdier, og hans intervenering i datterens arbeidshverdag skaper uant krøll og absurde situasjoner.

Det er ikke vits i å gjenfortelle alle morsomme scenene som kommer, filmen har noen øyeblikk som bare må oppleves. Dette er regissør Maren Ades tredje film. Hun fikk prisen for beste film, beste regissør og beste manusforfatter ved European Film Awards 2016 for denne.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 7. januar 2017)

Neon Bull

«Neon Bull»
Originaltittel: Boi Neon
Regi: Gabriel Mascaro
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2015

Brasiliansk «cowboyfilm» med handling fra rodeomiljøet. Vi følger en gjeng som reiser fra sted til sted med kveg, som brukes i ambulerende rodeoshow. Filmens tittel spiller på forestillingene som holdes når mørket faller på, da oksen males i neonfarger for effektens skyld.

Dette er absolutt ingen tradisjonell cowboyfilm, til det er miljøet for hverdagslig og folkene for menneskelige og sårbare. Den utspiller seg heller ikke i en forgangen periode i historien, dette er dagens Brasil. 

Tre cowboyer, og en kvinnelig sjåfør og hennes datter er hovedpersonene. Persongalleriet er ellers atypisk for det du forventer skal være et macho-miljø. Iremar er en stor, sterk og stødig kar som bærer på drømmen om en dag å bli klesdesigner! På fritiden syr han utfordrende kostymer for Galega, den kvinnelige sjåføren, som har en bijobb som en slags erotisk danser (iført hestehodemaske!) foran et begeistret mannlig rodeopublikum. Datteren hennes Cacá deltar i det meste av gjengens aktiviteter. Det fremgår at hun ikke vil være fastboende hos bestemoren, så skolegangen er utsatt. Cacá lider under morens manglende omsorg, og savnet av en far hun aldri har møtt. Hun kompenserer imidlertid en del med et godt forhold til Iremar.  

Rent filmatisk inneholder «Neon Bull» mange stilistiske flotte bilder. En del scener av kveget, i slow motion, fanger dyrenes tilværelse på en slående måte. Selve rodeoscene er også flotte, der cowboyene ved hjelp av hester omringer dyret, og selve sporten går ut på å rive oksen over ende ved å dra den i halen, før de når en markert linje på arenaen. Underholdning? Vel, mer fascinasjon for min del.

Så får vi til slutt en eksplisitt erotisk scene med en høygravid kvinne, noe du neppe har sett på denne siden av kinofilmen før, og som på sett og vis bare understreker hvor langt unna Hollywoodnormer «Neon Bull» befinner seg. 

(sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 3. desember 2016)

Nocturnal Animals

”Nocturnal Animals”
Regi: Tom Ford
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2016

Tom Ford debuterte som regissør i 2005 med den svært stilsikre ”A Single Man”. Ford hadde en fortid som klesdesigner for prestisjemerker som Gucci og Saint Laurent, og debutfilmen var så til de grader en manifestasjon av god smak og elegant overflate, men hadde absolutt psykologisk dybde. ”A Single Man” var rett og slett en sensasjon.

Så har det altså gått over ti år før Ford regisserer sin film nr. 2. Han ikke bare regisserer, han er også produsent og manusforfatter. Manuskriptet er basert på romanen ”Tony and Susan” av Austin Wright. Film nr. 2 fra Ford er blitt en blandet opplevelse, selv om den er solid på mange måter så mangler det liksom det lille ekstra som kan løfte den over i klassen for riktig store filmopplevelser.

Hovedpersonen er Susan (Amy Adams), eier av et ganske så avantgardistisk kunstgalleri. Filmen starter med en åpning av en ny utstilling, og akkurat åpningsscenen kan få deg som seer til å håpe på at Ford følger opp det filmatisk høye nivået fra ti år tilbake. Det er billedsterkt, spektakulært og passelig frastøtende vulgært. Men selv om begynnelsen er sterk så tar både historien og billedspråket snart en annen retning.

Susans ekteskap med sin travle ektemann skranter, snart skjønner vi at han er utro. Samtidig mottar Susan et manuskript i posten, fra hennes ex-mann Edward (Jake Gyllenhaal), en forfatterspire hun forlot for 20 år siden fordi hun rett og slett hadde mistet troen på ham. Manuset er romanen ”Nocturnal Animals” - eller ”Nattdyr” (det virker forresten som det er slutt på at engelske filmtitler oversettes). Susan ligger ganske ulykkelig i sengen da hun begynner å lese det tilsendte manuskriptet.

I fortsettelsen hopper filmfortellingen frem og tilbake mellom Susans liv og fortellingen i boken. I bokens historie følger vi en kriminalhistorie fra øde landeveier i Texas, der en familie på biltur (far, mor og datter) trakasseres og overfalles av en gjeng bøller, med tragisk utfall. I fortsettelsen blir historien til en hevnfortelling, og rikelige doser spenning og vold benyttes. Det er kanskje denne parallelle historien som ikke helt klarer å begeistre meg. Denne krimfortellingen har vi liksom sett før. Karakterene er litt for mye klisjeer til at jeg klarer å la meg rive med. Samtidig skjønner Susan at hun gjorde en tabbe den gang hun forlot Edward, men nå har hun en mulighet til å møte ham igjen.

Selv om også ”Nocturnal Animals” har mange billedlige kvaliteter er det som om manuset, eller historien, ikke henger helt sammen. Som sagt; filmen er ikke helt vellykket. Eller skal vi skylde på romanen den er basert på?

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 26. november 2016)

Etter stormen

”Etter stormen”
Originaltittel: Umi yori mo mada fukaku

Regi: Hirokazu Kore-eda

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2016

Japanske Hirokazu Kore-eda fortsetter å lage film med utgangspunkt i tilsynelatende helt vanlige familier, der tre generasjoners samspill rundt hverdagslige hendelser som regel danner en slags basis. I fjor laget han ”Søstre”, en film som jeg selv syns ble for tam og lettere kjedelig. Langt bedre likte jeg ”Som far, så sønn” (2013), mens ”Still walking” (2008) fremdeles er min favoritt blant Kore-edas filmer.

I ”Etter stormen” møter vi igjen tre generasjoner japanere i et hverdaglig drama. Som i tidligere filmer er det heller ikke her den store dramatikken som styrer handlingen, filmfortellingen går ganske så rolig og bedagelig fremover mens vi gradvis blir kjent med hovedpersonene. Det som mangler i ytre dramatikk kompenseres av et sterkt blikk for detaljer, av særegenheter og inngrodde vaner ved karakterene, det er vel i bunn og grunn dette som gjør at filmene oppleves som så menneskelige (i mangel på et bedre ord).

Det er den 50 år gamle sønnen som trer frem som hovedpersonen i filmen. Ryota er forfatter, men det er snart 15 år siden han ga ut sin eneste roman. Til daglig livnærer han seg som privatdetektiv, ansatt i et byrå som stort sett spionerer på utro ektefeller. Ryota er en ikke spesielt strukturert person som er i konstant pengetrøbbel, hovedsakelig fordi han ligge runder for gambling. Pengene forsvinner på veddeløpsbanen og i kiosker som selger lottokuponger. Så mye skriving blir det ikke tid til, Ryotas forfattekarriere er definitivt på nedadgående.

Han gamle mor har nettopp blitt enke, og dette gjør at Ryota avlegger henne et sjeldent besøk. Det viser seg at moren rett og slett er lettet over at faren er borte, samlivet som har vart i 50 år har tydeligvis tært på tålmodigheten hennes. Det virker som om Ryota er en kopi av sin avdøde far, en mann som også lå under for gambling og som bidro lite. Ryota står på dårlig fot med sin søster, og han er skilt fra Kyoko, som han har sønnen Shingo med. At Ryota ligger på etterskudd med betaling av barnebidrag gjør at ex-konen truer med å nekte ham besøksrett til gutten.

Ryota er altså en presset mann, men han er likevel ikke en som anstrenger seg for mye. Hirokazu Kore-edas fortellerstil er stort sett fri for sterke og følelsesladde scener, han ser på karakterene med et lett humoristisk og heller medfølende blikk, som om han vil vise oss at helt vanlige mennesker nok har sine svakheter, men at alle likevel kan forstås på sine egne premisser.

”Etter stormen” er to timer hverdagsrealisme som likevel har en slags magi over seg, en ganske fengslende filmfortelling fra den japanske hverdagen, der folk i bunn og grunn er lett gjenkjennelige også for oss.

  (sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 19. november 2016)

Dagen i morgen

«Dagen i morgen»
Originaltittel: L'Avenir
Regi: Mia Hansen-Løve
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2016

Denne franske filmen er på mange måter Isabelle Hupperts film. Hun er sentral i så godt som alle scener og må ta hovedæren for at filmen ble en o.k. opplevelse. Huppert er faktisk 63 år, helt utrolig. Men når man ser på hva hun har gjort siden debuten i 1971 (!) så er det klart at hun er en av de aller største i europeisk film. Det er nok å nevne et par av filmene hun har gjort med Michael Haneke, som «Pianolærerinnen» (2001) og «Amour» (2012) for å skjønne hvor listen ligger.

Her spiller Huppert en filosofilærer på videregående. I åpningsscenen må hun forsere streikende elever som prøver å hindre lærere og medelever å komme seg inn i skolebygningen. For så vidt en dagsaktuell scene, Frankrike er for tiden preget av streiker og demonstrasjoner, bl.a. om retten til gratis utdanning.

Nathalie (Isabelle Huppert) virker rimelig tilfreds med tilværelsen. Ved siden av å undervise skriver hun også lærebok og essays. Når ektemannen Heinz en dag kunngjør at han har truffet en annen og har til hensikt å forlate henne, begynner nedturen. Forlaget bestemmer seg attpåtil for å dumpe henne. Og så er det den alderdomssvekkede moren som ringer til alle døgnets tider og truer med å ta livet av seg. 

Nathalie har det altså ikke lett, men takler det tilsynelatende godt. Hun må definere seg selv og livet sitt på nytt. En tidligere elev har tydeligvis et godt øye til henne, og hun besøker han på en bondegård der han bor sammen med en gruppe anarkister. Noen romanse blir det imidlertid ikke, det litt umake vennskapet forblir på et intellektuelt plan.

I det hele tatt er det lite dramatikk og sterke følelser her. Litt atypisk for å være en fransk film, som ellers gjerne er heftige og temperamentsfulle opplevelser. Nathalie beveger seg i et gjennomgående intellektuelt miljø, der filosofi og bøker er i sentrum. Det virker faktisk som at dette har gitt henne en ballast til å takle motgang. 

«Dagen i morgen» har fått til dels strålende kritikker, og regissør Mia Hansen-Løve regnes som et nytt stjerneskudd. Sant og si har jeg litt problemer med å se denne filmen helt der oppe blant året store filmopplevelser. For meg er det Isabelle Huppert som redder kvelden.

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 29. oktober 2016)

American Honey

”American Honey”
Regi: Andrea Arnold
Lengde: 2 t. 43 min.
Produksjonsår: 2016

Den britiske regissøren Andrea Arnold tar turen over dammen og ender opp i et det same sosiale miljøet som hun tidligere har skildret i sine britiske filmer. Både ”Red Road” (2006) og ”Fish Tank” (2009) er sterke sosialrealistiske filmer i god britisk tradisjon, der arbeiderklassens liv, eller like ofte de arbeidsløse og marginaliserte, er i fokus. I ”American Honey” møter vi en tøff virkelighet, der ungdom stues sammen i en minibuss og legger ut på veien for å gå dør-til-dør og selge abonnementer for blader.

Andrea Arnold står for både manus og regi. Hovedpersonen er Star, en 18 år gammel jente som vi først møter hjemme, der hun passer to småsøsken som hennes mor mer eller mindre har frasagt seg ansvaret for. Hjemmet er ellers preget av rusmisbruk, og det antydes også at hun utsettes for seksuelt misbruk fra faren. En dag blir hun vitne til at en minibuss med ungdommer ruller inn på en parkeringsplass, festfaktoren i bussen er høy, men så er det altså et team med omreisende bladselgere som kommer. Star viser interesse og tilbys jobb. Det må være utsiktene til et eventyr, kombinert med følelsen av at hun ikke har noe å tape som gjør at hun slår til. Og så er det Jake, en selvsikker ”salgsleder” som sjarmerer henne.

Store deler av filmen skildrer selgernes reise fra sted til sted, på jakt etter abonnenter. De settes av to og to og går fra dør til dør. Jake er læremesteren som skal lære nykommeren Star alle salgstriks i boken, alle løgner er lov for å generere salg. Tidvis er det svært underholdende, men ofte er det bare trist. Arnold viser flere sider ved USA i denne «roadmovien», fra det velstående nabolaget, til det utarmede og fattigslige. Mest av alt får jeg følelsen av å være vitne til unge mennesker som kjemper for å få fotfeste i et samfunn uten sikkerhetsnett. Når ungdommene åpner seg for å fortelle om drømmene de har for fremtiden, er det ofte helt banale, enkle ting de ønsker seg. Disse ungdommen har i virkeligheten ingenting, de er overlatt til seg selv, «den amerikanske drømmen» der alle kan skape seg et rikt liv ved hardt arbeid synes som en vits.

Debutanten Sasha Lane spiller hovedpersonen Star med stor overbevisning. Shia LaBeouf spiller Jake, også han leverer spill av høy klasse. De andre ungdommene i følget virker troverdige, noen er utagerende og støyende, andre er mer innadvendte og synes sårbare. Det er som en reisende folkehøyskole på tur, bare at «høyskoleutdanningen» i det amerikanske samfunnet er så vondt realistisk og nådeløs. Som seere levner vi ikke så mye håp for noen av dem, rett og slett fordi forutsetningene for å lykkes er så små.

«American Honey» er full av ungdommelig liv og glød, den spenner mellom elleville opptrinn, humor og tristesse. Regissør Andrea Arnold har vunnet juryprisen i Cannes for alle sine tre filmer. Hun er rett og slett en filmskaper i toppklasse.  

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 15. oktober 2016)