Nocturnal Animals

”Nocturnal Animals”
Regi: Tom Ford
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2016

Tom Ford debuterte som regissør i 2005 med den svært stilsikre ”A Single Man”. Ford hadde en fortid som klesdesigner for prestisjemerker som Gucci og Saint Laurent, og debutfilmen var så til de grader en manifestasjon av god smak og elegant overflate, men hadde absolutt psykologisk dybde. ”A Single Man” var rett og slett en sensasjon.

Så har det altså gått over ti år før Ford regisserer sin film nr. 2. Han ikke bare regisserer, han er også produsent og manusforfatter. Manuskriptet er basert på romanen ”Tony and Susan” av Austin Wright. Film nr. 2 fra Ford er blitt en blandet opplevelse, selv om den er solid på mange måter så mangler det liksom det lille ekstra som kan løfte den over i klassen for riktig store filmopplevelser.

Hovedpersonen er Susan (Amy Adams), eier av et ganske så avantgardistisk kunstgalleri. Filmen starter med en åpning av en ny utstilling, og akkurat åpningsscenen kan få deg som seer til å håpe på at Ford følger opp det filmatisk høye nivået fra ti år tilbake. Det er billedsterkt, spektakulært og passelig frastøtende vulgært. Men selv om begynnelsen er sterk så tar både historien og billedspråket snart en annen retning.

Susans ekteskap med sin travle ektemann skranter, snart skjønner vi at han er utro. Samtidig mottar Susan et manuskript i posten, fra hennes ex-mann Edward (Jake Gyllenhaal), en forfatterspire hun forlot for 20 år siden fordi hun rett og slett hadde mistet troen på ham. Manuset er romanen ”Nocturnal Animals” - eller ”Nattdyr” (det virker forresten som det er slutt på at engelske filmtitler oversettes). Susan ligger ganske ulykkelig i sengen da hun begynner å lese det tilsendte manuskriptet.

I fortsettelsen hopper filmfortellingen frem og tilbake mellom Susans liv og fortellingen i boken. I bokens historie følger vi en kriminalhistorie fra øde landeveier i Texas, der en familie på biltur (far, mor og datter) trakasseres og overfalles av en gjeng bøller, med tragisk utfall. I fortsettelsen blir historien til en hevnfortelling, og rikelige doser spenning og vold benyttes. Det er kanskje denne parallelle historien som ikke helt klarer å begeistre meg. Denne krimfortellingen har vi liksom sett før. Karakterene er litt for mye klisjeer til at jeg klarer å la meg rive med. Samtidig skjønner Susan at hun gjorde en tabbe den gang hun forlot Edward, men nå har hun en mulighet til å møte ham igjen.

Selv om også ”Nocturnal Animals” har mange billedlige kvaliteter er det som om manuset, eller historien, ikke henger helt sammen. Som sagt; filmen er ikke helt vellykket. Eller skal vi skylde på romanen den er basert på?

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 26. november 2016)