Etter stormen

”Etter stormen”
Originaltittel: Umi yori mo mada fukaku

Regi: Hirokazu Kore-eda

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2016

Japanske Hirokazu Kore-eda fortsetter å lage film med utgangspunkt i tilsynelatende helt vanlige familier, der tre generasjoners samspill rundt hverdagslige hendelser som regel danner en slags basis. I fjor laget han ”Søstre”, en film som jeg selv syns ble for tam og lettere kjedelig. Langt bedre likte jeg ”Som far, så sønn” (2013), mens ”Still walking” (2008) fremdeles er min favoritt blant Kore-edas filmer.

I ”Etter stormen” møter vi igjen tre generasjoner japanere i et hverdaglig drama. Som i tidligere filmer er det heller ikke her den store dramatikken som styrer handlingen, filmfortellingen går ganske så rolig og bedagelig fremover mens vi gradvis blir kjent med hovedpersonene. Det som mangler i ytre dramatikk kompenseres av et sterkt blikk for detaljer, av særegenheter og inngrodde vaner ved karakterene, det er vel i bunn og grunn dette som gjør at filmene oppleves som så menneskelige (i mangel på et bedre ord).

Det er den 50 år gamle sønnen som trer frem som hovedpersonen i filmen. Ryota er forfatter, men det er snart 15 år siden han ga ut sin eneste roman. Til daglig livnærer han seg som privatdetektiv, ansatt i et byrå som stort sett spionerer på utro ektefeller. Ryota er en ikke spesielt strukturert person som er i konstant pengetrøbbel, hovedsakelig fordi han ligge runder for gambling. Pengene forsvinner på veddeløpsbanen og i kiosker som selger lottokuponger. Så mye skriving blir det ikke tid til, Ryotas forfattekarriere er definitivt på nedadgående.

Han gamle mor har nettopp blitt enke, og dette gjør at Ryota avlegger henne et sjeldent besøk. Det viser seg at moren rett og slett er lettet over at faren er borte, samlivet som har vart i 50 år har tydeligvis tært på tålmodigheten hennes. Det virker som om Ryota er en kopi av sin avdøde far, en mann som også lå under for gambling og som bidro lite. Ryota står på dårlig fot med sin søster, og han er skilt fra Kyoko, som han har sønnen Shingo med. At Ryota ligger på etterskudd med betaling av barnebidrag gjør at ex-konen truer med å nekte ham besøksrett til gutten.

Ryota er altså en presset mann, men han er likevel ikke en som anstrenger seg for mye. Hirokazu Kore-edas fortellerstil er stort sett fri for sterke og følelsesladde scener, han ser på karakterene med et lett humoristisk og heller medfølende blikk, som om han vil vise oss at helt vanlige mennesker nok har sine svakheter, men at alle likevel kan forstås på sine egne premisser.

”Etter stormen” er to timer hverdagsrealisme som likevel har en slags magi over seg, en ganske fengslende filmfortelling fra den japanske hverdagen, der folk i bunn og grunn er lett gjenkjennelige også for oss.

  (sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 19. november 2016)