Birdman

«Birdman»

Regi: Alejandro G. Inarritu

Lengde: 1 t. 59 min.

Produksjonsår: 2014

Du går til denne filmen med store forventninger, for all forhåndsomtale tilsier at dette er en av årets store begivenheter på kino (og vi er fremdeles i februar). Regissør Inarritu sto bak Oscarvinneren «Babel» (2007), en film jeg setter høyt, noe som ikke akkurat demper håpet om en stor filmopplevelse.

Åpningsscenen setter tonen. Hovedpersonen er filmet bakfra, der han i lotusstilling svever i løse luften. Filmen har dermed en leken, overnaturlig aura, akkurat som i en superheltfilm, en genre som for øvrig ligger som en referanse hele løpet igjennom.

Michael Keaton har hovedrollen som en litt falmet filmstjerne (han har spilt superhelten «Birdman» og er uløselig knyttet til den rollen), som satser på en teateroppsetning av en Raymond Carver-novelle. Innsatsen er høy, Riggan Thomson (som han egentlig heter), har både skrevet teaterstykket, skal regissere og spille hovedrollen. Han føler at dette prosjektet en gang for alle skal gi ham den kunstneriske anerkjennelsen som filmene ikke ga ham. Da filmen begynner er vi vitne til en katastrofal prøve, der en av de andre skuespillerne fremstår som fullstendig elendig, men beleilig nok blir skadet da et scenelys faller ned på ham.  

Dermed hentes karakterskuespilleren Mike (Edward Norton) inn som erstatter. Mike har om mulig enda større kunstneriske ambisjoner enn Riggan, i tillegg er han en egosentrert villstyring som helst gjør som han vil. Som i det fiktive teaterstykket tar Edward Norton litt luven av Michael Keaton i resten av filmen …

«Birdman» er en levende film, med lange, bevegelige kameratagninger. Det meste av filmen foregår inne i teaterbygningen, i korridorene, på scenen, i garderobene. Det viser seg kjapt at Riggan er i besittelse av karakteren «Birdman» sine superegenskaper, dette bryter med en realistisk ramme, og parallellene til superheltfilmene blir glidende. 

For min del gjør dette at jeg ikke kan selve karakteren Riggan helt på alvor. Så er da også filmen markedsført som et svart komedie-drama … en vanskelig genreblanding. Svart komedie? Ja, takk. Komedie-drama? Det er mulig at det er her det skurrer litt for meg. Den dramatiske nerven taper seg i en genreblanding.  

Om du setter denne filmen høyt er derfor avhengig av i hvilken grad du er med på regissør Inarritus premisser. Enkeltscener er minneverdige, men deler av filmen kan lett føles overspent, som om de involverte liksom skal gi alt (både foran og bak kamera). En litt blandet opplevelse for min del.

Og om jeg ikke har sagt det: Filmen er nominert til, og kommer til å vinne, en drøss med priser i år. Det ligger i kortene.

(Sett på Bergen kino, MB1, fredag 6. februar 2015)

Leviatan

”Leviatan”

Regi: Andrey Zvyagintsev

Lengde: 2 t. 20 min.

Produksjonsår: 2014

Russlands Oscarkandidat er en dagsaktuell historie fra Russland, men med gammeltestamentlige referanser. Kolia er en middelaldrende mann som bor i en liten by i det nordlige Russland, i et nakent, men vakkert landskap, ved Barentshavet. Han har et bra hus på en flott tomt, en ung og pen kone, og en tenåringssønn fra tidligere ekteskap. Han lever et enkelt liv, men har det han trenger for å leve lykkelig.

Men vi er altså i Putins Russland, der korrupsjon og maktmisbruk er utbredt. Byens borgermester er en mafioso, og han sikler etter å slå kloa i tomten som Kolia bor på. Kolia får et skambud som han ikke aksepterer, og dermed er helvete i gang. Kolia får juridisk hjelp fra en skarpskodd jurist fra Moskva, og en stund virker det som om borgermesteren må trekke seg unna. Men ved hjelp av rå makt og vold jages juristen tilbake til hovedstaden, mens Kolia gradvis mister alt som ga livet rikdom og glede.

Historien skal ha sin parallell i Jobs bok fra Det Gamle Testamentet, der også Job mister alt. Hvem har skylden når alt går galt? Kolia er ingen troende mann, men Den Ortodokse Kirke har reist seg igjen i Russland, og plutselig sitter de geistlige igjen ved samme bord som makten, om det være seg Putin eller borgermesteren i denne byen.

”Leviatan” er en vakker film, i en stor grad takket være landskapet den utspiller seg i. ellers er hus og eiendeler akkurat så slitt og forfallent som vi gjerne forestiller oss at ting er i Russland. Politikerne er kjeltringer, og opposisjon er forbundet med den ytterste fare. Makten rår, og den lille mann … er liten. Som Job i Bibelen spør også Kolia seg hvorfor denne tragedien rammer ham. Men i tilfellet Kolia er det mye lettere å besvare spørsmålet, siden hans ulykke er av den kriminelle, politiske sorten, selv om det selvsagt også er mulig å se det hele i et filosofisk/religiøst perspektiv.

At ”Leviatan” er støttet økonomisk med midler fra den russiske staten er kanskje overraskende, siden filmen så absolutt er av det samfunnskritiske slaget. Mer enn en moralsk fabel er filmen derfor et angrep på makten og samfunnsforholdene i dagens Russland, og det er gjort på elegant og vakkert vis, i grell kontrast til de vakre omgivelsene.

(sett på Bergen kino, KP7, fredag 30. januar 2015)

Inside Llewyn Davis

”Inside Llewyn Davis”

Regi: Joel & Ethan Coen

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 2013

Siden debutfilmen ”Blood Simple” i 1984 har brødrene Coen levert den ene filmklassikeren etter den andre. CVen til de to inneholder knapt nok et svakt øyeblikk, av høydepunkter er det vanskelig å komme unna ”Miller’s Crossing” (1990), ”Fargo” (1996), ”The Big Lebowski” (1998) og … min egen favoritt … ”A Serious Man” (2009). Få andre i amerikansk film har maktet å sette et så særegent stempel på filmrullene, og det til tross for at produksjonen er så vid og bred som den er.

Når så brødrene velger å legge en film til et så erkeamerikansk miljø som bohem- og folkesangermiljøet i Greenwich Village, NYC anno 1961, er det naturlig å ha store forventninger.

Llewyn Davis er en kompetent, men ikke særlig suksessrik, folksinger. Figuren skal være basert på biografien til den faktiske Dave Van Ronk, som var en rimelig kjent utøver innen genren. Llewyn lever nærmest fra hånd til munn, der han sover på sofaer hos venner og stadig er i akutt behov for penger. Opptredener på små cafeer kaster lite av seg, og hans soloplate selger dårlig. Han er altså en karakter som sliter, og filmen følger ham noen dager vinteren 1961.

Som oftest er det komiske elementet sterkt nærværende i Coen-brødrenes filmer, men denne gangen savner jeg faktisk litt mer av både humoren og galskapen som har preget filmene deres. Den som ivaretar dette, og som definitivt minner deg om at det er en Coen-film vi ser, er scenene med jazzmusikeren Roland Turner (spilt av Coen-favoritten og –gjengangeren John Goodman), her tar den svarte og bisarre humoren taket.

Filmen gjenskaper Greenwich Village miljøet på tidlig 60-tall i detalj. Tenk på lp-coveret til ”The Freewheelin’ Bob Dylan” fra 1963, og du er øyeblikkelig inne i miljøet. Som i Coen-filmen ”O Brother, Where Art Thou?” spiller musikken en vesentlig rolle her. T Bone Burnett har tatt rollen som musikalsk ansvarlig, og skuespillerne (som altså fremfører all musikken vi hører) leverer mer enn kompetente musikkinnslag. Hovedrolleinnehaver Oscar Isaac både spiller og synger med et troverdig talent, og jaggu har ikke også Justin Timberlake fått en stor birolle som folkesanger.

”Innside Llewyn Davis” garanterer en trivelig stund, men er nok ikke helt der oppe i toppen av Joel & Ethans filmografi. Til det er filmen litt for lite morsom, litt for lite gal. 

Foxcatcher

”Foxcatcher”

Regi: Bennett Miller

Lengde: 2 t. 9 min.

Produksjonsår: 2014

Det er laget mange filmer med utgangspunkt i historier fra boksemiljøet, men jeg kan ikke huske å ha sett en film der bryting (av den klassiske, gresk-romerske sorten) er rammen rundt historien. Men dette er selvsagt bare utgangspunktet, ”Foxcatcher” er en mer psykologisk studie i kompliserte sinn, der særlig to av hovedpersonene fremstår som gåtefulle personligheter.

Utgangspunktet for filmen er en sann historie. Hvor mye som er basert på fakta og hvor mye som er fiksjon er ikke så godt for meg å avgjøre, siden det er første gang jeg får historien fortalt. Brødrene Mark og Dave Schultz vant begge olympisk gull i bryting i OL i Los Angeles i 1984. Filmen starter et par år senere, og det er Mark Schultz vi møter først. Han bor alene i et fattiglig strøk og er tydeligvis sosialhjelpsmottaker. OL-gullet har ikke gitt ham noe økonomisk uttelling. Likevel er han fortsatt en dedikert utøver som innretter livet etter et strengt treningsregime. Mark fremstår som en taus og lukket personlighet, et ensomt menneske. Den viktigste personen i hans liv er storebroren Dave, som heller ikke har hatt noe økonomisk uttelling av OL-gullet, men han har i hvert fall kone og barn og lever tilsynelatende et mer normalt liv enn det Mark gjør.

En dag får Mark en telefon fra en ukjent. Denne representerer en av USAs rikeste, John Du Pont. Du Pont er en filantrop og bryteentusiast som gir Mark et tilbud om å flytte inn på Foxcatcher Farm, en luksuriøs eiendom, der Du Pont har etablert et topp treningssenter skreddersydd for bryteren. Mark blir nærmest ansatt av Du Pont, som på sin side ønsker å fremstå som coach og trener, med siktemål om å vinne nytt OL-gull i Seoul i 1988. At Du Pont ønsker å fremstå som noe annet enn det han er blir mer og mer tydelig utover i filmen.

Channing Tatum i rollen som Mark Schultz og Steve Carell som John Du Pont leverer begge suverene tolkinger. Dette er karakterroller der regissør Miller bruker den tid som behøves for at seerne skal komme under huden på personene. Filmen har en indre driv som er medrivende, og det er først og fremst Tatum og Carell som det fokuseres på, der begge to sliter med indre demoner.

Filmens brytescener er imponerende, siden det tross alt er skuespillere vi ser. Både Channing Tatum og Mark Ruffalo, i rollen som storebror Dave Schultz, imponerer på brytematten, de fremstår rett og slett som troverdige karakterer. ”Foxcatcher” er en film som gjør inntrykk. Anbefales!

(sett på Bergen Kino, KP2, fredag 16. januar 2015)

In the mood for love

”In the mood for love”

Regi: Wong Kar-Wai

Lengde: 1 t. 34 min.

Produksjonsår: 2000

En sjeldent stilren og elegant filmopplevelse fra Hong Kong. Året er 1962 og handlingen finner sted i en trangbodd leiegård. En mann og en kvinne blir tiltrukket av hverandre, til tross for at de begge er gift på hver sin kant. Ektefellene er imidlertid stadig ute på reise, og kveldene i ensomhet blir fort lange, imidlertid er ikke alt slik det i utgangspunktet ser ut som …

Handlingen er imidlertid ikke det vesentligste i denne filmperlen. Filmens store pre er den besnærende atmosfæren, bilder på en for lengst forgangen tid, fra en by som heller ikke er som den en gang var, fra en epoke som ikke er så langt unna, men som likevel virker å være fra en helt annen tid. Selvsagt er det romanse og erotikk i luften, men siden vi befinner oss i Hong Kong på begynnelsen av 1960-tallet så hemmes dette av en konservativ etikette som selvsagt også bidrar til tidskoloritten. Alt tonesatt til epokens lokale slagerparade.

Wong Kar-Wai er kanskje den fremste filmskaper i Asia, en regissør som tilsynelatende er flasket opp med europeisk (og litt amerikansk) film av beste årgang, og som på fascinerende vis tar disse impulsene med seg til sin hjemlige miljø. Resultatet er på sitt beste rein filmmagi; som i dette tilfellet.

Dette var andre gang jeg så filmen, og jeg satte langt større pris på den nå enn ved første gangs møte. Som sagt er ikke dette en film der intrigen er i fokus, dette er en film å synke inn i, la seg forføre av de vakre bildene og den elegante og lokkende atmosfæren.

Barry Lyndon

”Barry Lyndon”

Regi: Stanley Kubrick

Lengde: 3 t. 5 min.

Produksjonsår: 1975

Kubrick lanserte kun to filmer gjennom hele 1970-tallet. I 1971 kom filmsjokket ”A Clockwork Orange”, i 1975 ”Barry Lyndon”. Det er vanskelig å tenke seg to filmer som er mer ulike enn disse. Neste film deretter - ”The Shining”, kom først i 1980, også et sjokk på sin måte. ”Barry Lyndon” er på en måte litt glemt, siden filmene før og etter begge var oppsiktvekkende og den dag i dag trekkes frem som milepæler.

”Barry Lyndon” er en helt annen type film enn de to nevnte. Det er nærmest det vi kaller et ”kostymedrama”, en historisk film hvor handlingen er lagt til 1700-tallet, og den er basert på William M Thackerays roman ”The Luck of Barry Lyndon”. Filmen er over 3 timer lang, og det i seg selv er i utgangspunktet lite publikumsvennlig. Dermed er vel dette også en av Kubricks minst sette filmer, i hvert fall hvis vi holder hans filmer fra 1950-årene utenfor.

Ryan O’Neal har hovedrollen som Barry Lyndon, og historien forteller om denne fiktive personens oppvekst i relativ fattigdom i Irland, til han innrulleres i den engelske arme, sendes til 7-års krigen på det europeiske kontinent, hvor han via diverse forviklinger til slutt gifter seg inn i en velstående familie og en tid lever i rikdom, før alt settes over styr.

Filmen ble ikke spesielt godt mottatt for snart 40 år siden, men siden har den vokst i ry. Det er særlig filmkritikerne som har revurdert sin oppfatning av filmen, og det er klart at perfeksjonisten Kubrick her viser seg fra en av sine mest gjennomførte sider. I perioder er scenene til forveksling lik klassiske malerier fra 1700-tallet, med en detaljrikdom og skjønnhet som er slående. Soundtracket består vekselvis av tidens klassiske musikk, i kombinasjon med irsk folkemusikk.

”Barry Lyndon” kan lett oppleves som en litt langsom film, selve historien om en oppkomlings opptur og fåfølgende fall er heller ikke original. Publikums utbytte er derfor avhengig av at man setter pris på de mange maleriske scenene og selve stemningen i filmen, som til sammen nærmer seg perfeksjonen.

Alice in the cities

"Alice in the cities”

Originaltittel: ”Alice in den Städten”

Regi: Wim Wenders

Lengde: 1 t 45 min.

Produksjonsår: 1973

Wenders fjerde langfilm, og den første i hans såkalte ”road-movie”-trilogi.

Handlingen starter i USA, der journalisten Phillip er på reportasjereise. Tilfeldighetene fører til at han på retur hjem møter en kvinne på flyplassen, som har en datter på 10-12 år på slep. Før avgang forsvinner kvinnen, mens datteren ufrivillig reiser med journalisten til Amsterdam, der moren skal dukke opp på neste fly. Det gjør hun ikke, noe som fører til at Phillip og den unge Alice reiser ut på leting etter mormor, som skal bo i en tysk by. Det eneste sporet er et fotografi av mormorens hus.

Noen hevder at denne filmen har visse paralleller til Wenders senere mesterverk ”Paris, Texas” (1984), bl.a. ved at temaene berører hverandre, og ved at begge filmene har lange scener uten dialog. Men der ”Paris, Texas” skaper en særegen magi på lerretet, vekker ”Alice in the cities” mer irritasjon enn begeistring. Rudiger Vogler (Phillip) er ingen Harry Dean Stanton, for å si det sånn. Voglers manglende mimikk og tilsynelatende interesseløse tilnærming gjør filmopplevelsen heller traurig for meg.

Det er mulig at filmen opplevdes original og en smule nyskapende for førti år siden, men i dag har den mistet mye av den tiltrekningskraften den en gang hadde. Kanskje lot man seg den gang begeistre av Wenders europeiske blikk på USA? Filmet i en ganske røff sort/hvitt tapning fungerer heller ikke bildene så godt i dvd-formatet.

Boyhood

”Boyhood”

Regi: Richard Linklater

Lengde: 2 t. 45 min.

Produksjonsår: 2014

Til tross for at ”Boyhood” ikke på noen måte forteller en original, dramatisk eller på overflaten spennende historie, er dette en film som skiller seg ut. Tilsynelatende får vi en ganske så alminnelig oppvekstskildring, der vi følger en gutt fra 6-års stadiet og frem til voksenlivet så vidt møter ham i 18-års alderen. Hans nærmeste er en litt eldre søster og deres mor, som er skilt fra deres far. Faren blir en stadig viktigere person i løpet av årene, der han inntar rollen som helgepappa. Vi møter også et par menn (og deres barn) som moren inngår forhold til ettersom årene går. Alt i alt et gjenkjennelig persongalleri, som i varierende grad har sine problemer, men som ikke skiller seg ut i mengden. Det er rett og slett eksemplarer av det vi kan kalle ”vanlige folk”, og det vi ser på kinolerretet er livet slik det arter seg for millioner av mennesker verden rundt.

Det som gjør filmen spesiell er at regissør Richard Linklater (”Slacker”, ”Before Sunrinse”, ”Before Sunset” bl.a.) har brukt 12 år på å lage den. Han har brukt de samme skuespillerne i rollene, noe som gir et unikt (og selvsagt autentisk) bilde på aldrings- og utviklingsprosessen. Siden hovedfokuset er på gutten (Ellar Coltrane) er det fascinerende å se ham utvikle seg fra et barn og til en litt bråmoden ung mann på litt under tre timer. Det samme kan sies om søsteren Samantha (Lorelei Linklater, datter av regissøren), som forvandles fra en ertelysten, irriterende ”storesøster” på 7-8 år og til en vakker ung kvinne. Også foreldrene blir selvsagt 12 år eldre i løpet av filmen. Disse spilles av de rutinerte Patricia Arquette (”True Romance”, ”Lost Highway” bl.a.) og Ethan Hawke (en gjenganger i regissør Linklaters tidligere produksjoner).

Filmen tok altså 12 år å fullføre, men selve innspillingen ble unnagjort på 39 enkeltdager! På en snodig måte kan du få følelsen av å betrakte en dokumentar, i og med at filmen viser en fysiologisk endringsprosess hos de fire sentrale skuespillerne. Likevel er det et troverdig drama med gode skuespillerprestasjoner som gjør dette til en god og minneverdig film. Fraværet av spektakulære hendelser og ytre dramatikk, utover de sedvanlige samlivsproblemene og oppveksttraumene, gjør at historien oppleves som troverdig og ektefølt.

Det krever selvsagt et godt manus å holde på en kinogjengers oppmerksomhet i 165 minutter. Regissør Linklater er også ansvarlig for dette, som i de fleste av de andre filmene han har regissert. ”Boyhood” skiller seg ut og blir sikkert stående som en av årets beste filmer. 

(sett på Bergen kino, KP9, fredag 29. august 2014)

Saturday night and Sunday morning

Regi: Karel Reisz

Lengde: 1 t. 26 min.

Produksjonsår: 1960

Alan Sillitoe skrev boka i 1958 og filmmanuset rett etterpå. ”Saturday night and Sunday morning” ble en epokegjørende film som regnes som starten på en serie hverdagsrealistiske filmer fra England (gjerne omtalt som ”kjøkkenbenkrealisme”). Over femti år senere føles filmen som et nærbilde fra en ikke så fjern fortid, en epoke som likevel føles langt unna når disse sort/hvitt-bildene eier lerretet. La det være sagt med en gang: Filmen fortjener klassikerstatus og et soleklart terningkast 6.

Vi står med beina midt i den britiske arbeiderklassen. Byen er Nottingham, og filmen starter i fabrikken, der Arthur (Albert Finney) – en noen-og-tyveårig mekaniker, tjener gode penger. Arthur bor hjemme hos far og mor, og filmen viser godt det trangbodde, typisk engelske arbeiderboligstrøket. Arthur er ellers en ”streetsmart” ungdom som liker å utfordre grensene. Selvsagt betyr det trøbbel. Han innleder et forhold til kona til en kollega, og dette går ikke bra. Samtidig treffer han den unge og søte Doreen (Shirley Anne Field) og blir kjæreste med henne. Arthur og Doreen vil nok satse på en fremtid sammen, skal vi tro sluttscenen.

Historien som fortelles er kanskje ikke original, men filmens styrke er så definitivt miljøskildringen og de troverdige karakterene. At filmens realistiske stil føles frisk og levende så mange år etter er et udiskutabelt kvalitetstegn.

To Rome with love

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 47 min.

Produksjonsår: 2012

London, Barcelona, Paris … og her i Roma. Woody Allens lange Europaturne fungerer i det minste som skiftende kulisser til et vant synopsis, for selv om vi nok kan sette pris på andre locations enn de vante Manhattanscenariene, er Woody Allens filmformel alltid lett gjenkjennelig.

”To Rome with love” kan i beste fall betraktes som et hvileskjær mellom den vellykkede ”Midnight i Paris” (2011) og den overraskende ”Blue Jasmin” (2013), som (overraskelse nr. 2) var lagt til San Francisco. Begge disse filmene overgår Romafilmen med glans. Manuset til ”To Rome with love” må Allen ha skrevet på 2-3 dager, siden det bare inneholder vante scener og rollekarakterer, et minste felles multiplum av utallige Allen-filmer fra backkatalogen. Det verste er at dialogene heller ikke holder god standard, vitsene er så uinspirerte og forutsigbare at de bare unntaksvis vekker litt humring.

At filmen hadde en viss kommersiell appell må skyldes de vakre bildene fra Roma. Sjelden har vi vel sett en mer skamløs hyllest av en by som dette. Man skulle tro at Romas turistkontor sto bak filmen, og at hele konseptet i bunn og grunn er produktplassering i widescreen, i uttallige scener kappes skuespillerne i å påpeke byens uovertrufne skjønnhet. Det verste er jo at de har rett.

Som vanlig har Allen lykkes i å få med seg et lite stjernelag på settet. Selvfølgelig er det hyggelig å se Roberto Benigni i sitt naturlige miljø. Men de eneste som i mine øyne virkelig utmerker seg her er to (for meg) ukjente unge, italienske skuespillere (Alessandra Mastronardi og Alessandro Tiberi) som spiller et kjærestepar fra provinsen som har kommet til byen for å starte på nytt. Her aner vi en naturlig friskhet som filmen ellers mangler.