I, Tonya

«I, Tonya»
Regi: Craig Gillespie
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2017

De fleste som husker OL på Lillehammer i 1994 husker også dramaet som utspilte seg i forkant, mellom USAs to kunstløpdeltakere Nancy Kerrigan og Tonya Harding. Noen uker før lekene ble Kerrigan angrepet og skadet på trening. Tonya Hardings ex-mann hadde leid en person for å angripe Kerrigan og skade henne, slik at hun ikke kunne stille i OL. Kerrigan kom seg likevel til Lillehammer og tok en sølvmedalje. Hun ble naturligvis folkets helt.

Tonya Harding ble like selvfølgelig folkets hatobjekt nr. 1. Selv om hun ikke hadde noe å gjøre med overfallet på konkurrenten ble hun likevel dømt i etterkant, for å ha løyet under etterforskningen. Tonya Harding ble skandalisert og utestengt fra kunstløpmiljøet på livstid.

I filmen «I, Tonya» får vi se dramaet, og alt som skjedde i forkant, i et helt nytt perspektiv: Tonya Hardings. For oss som bare kjenner historien overfladisk er dette en liten øyeåpner. Tonya Harding var nemlig en person som mot alle odds kjempet seg opp i verdenstoppen i sin idrett, fra et sosialt utgangspunkt hun selv beskriver som «redneck», eller «white trash». Harding var en utypisk kunstløper, nærmest en inntrenger i en idrett dominert av helt andre sosiale miljøer, med helt andre verdier.

Tonja Harding møter på trening i ishallen allerede som 4 åring, og en svært geskjeftig mor krever at hun får innpass, selv om hun er altfor liten. Moren LaVona (Allison Janney) er en knallhard type, som bryter alle regler for god barneoppdragelse. Hun viker ikke unna for fysisk og psykisk mishandling av datteren for å fremme karrieren til Tonja. 

Samtidig ofrer hun alt for at datteren skal kunne drive med idretten. Alt av penger og tid går med. Tonjas drakter sys og designes hjemme, mens konkurrentene kjøper sine. Vi skjønner at Tonjas fattigslige bakgrunn gjør at hun skiller seg ut, og både moren og Tonja selv er fullstendig klar over det.

Som 15-åring treffer Tonja (Margot Robbie) den litt eldre Jeff (Sebastian Stan). De blir et par og de gifter seg svært unge. Dette til tross for at Jeff allerede tidlig i forholdet viser seg å være en voldelig partner. Volden Tonja utsettes for aksepterer hun muligens fordi hun allerede er vant med å bli slått, av moren. Tonja er heller ikke fremmed for voldsbruk, dette speiler nok miljøet. Jeff blir i hvert fall viktig for Tonjas karriere, også etter at de blir skilt. Det er Jeff og en forskrudd kompis som planlegger overfallet på Nancy Kerrigan.

«I, Tonja» er en underholdende og samtidig tankevekkende film. Filmens perspektiv får frem både latteren og alvoret. Tidvis snakker skuespillerne rett i kamera, henvendt til seerne, for liksom å forklare hvorfor de handler som de gjør. Et godt grep. Det er mange skrudde karakterer å feste seg ved her. Du får sympati for Tonja, slik sett fungerer filmen som en slags oppreising for en kvinne som ble både latterliggjort og et hatobjekt. 

Under rulletekstene får vi se korte klipp der de virkelige personene intervjues. Det er tydelig at filmskaperne har etterstrebet stor likhet mellom disse og skuespillerne i filmen. Det gjør filmen enda mer autentisk og troverdig.

(sett på Bergen kino, KP6, lørdag 10. februar 2018)

Savnet

«Savnet»
Originaltittel: Nelyubov
Regi: Andrey Zvyagintsev
Lengde: 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2017

Kinoannonsen beskriver filmen som «iskalde scener fra et ekteskap», noe som ikke er en underdrivelse. Vi går inn i intimsfæren, inn i et ekteskap som er under avvikling, der bare salg av leilighet og fordeling av barn gjenstår. I motsetning til andre skilsmisser slåss ikke foreldrene om omsorgen for barnet, her er situasjonen den at hverken mor eller far er interessert i å sitte igjen med gutten. Begge har allerede innledet forhold til ny partner, og barnet har ingen plass i den nye tilværelsen. For gutten Alyosha blir mangelen på kjærlighet uutholdelig, og han bestemmer seg for å rømme hjemmefra.

Handlingen i «Savnet» dreier seg dermed om letingen etter Alyosha, der en stor gruppe frivillige hjelpere snur hver stein i jakten. Det er likevel savnet etter kjærlighet og normal omsorg, den andre betydningen av filmtittelen, som utgjør grunnfortellingen. Her er det langt mellom lykkelige mennesker, og like lang er avstanden menneskene imellom. Særlig moren Zhenya fremstår som en iskald og bitter karakter. Hennes oppmerksomhet er stort sett rettet mot mobiltelefonen, som fungerer som en ekstra kroppsdel. Håpet hennes er at fremtiden med en litt eldre og velstående mann skal gi henne det livet hun higer etter. Det hun måtte ha av kjærlighet investerer hun fullt og helt i dette forholdet. 

Faren Boris har heller ikke noe overskuddskjærlighet å avse til sin lille sønn. Han jobber i et stort firma der sjefen er sterkt religiøs og krever at alle ansatte skal leve i kjærnefamilier. Når ekteskapet ryker er Boris derfor redd for å miste jobben. At hans elskerinne er høygravid kompliserer situasjonen enda mer.

Regissør Andrey Zvyagintsev fortsetter å levere sterke tidsbilder fra dagens Russland, der Putins ånd aldri er langt unna. Her blir vi minnet om den dagsaktuelle politiske situasjonen når hovedpersonene lar bilradioens nyhetssendinger fungere som lydspor i bakgrunnen. Som i Zvyagintsevs forrige film, mesterverket «Leviatan», får vi innsikt i sider av russisk virkelighet som vi vanskelig kan få andre steder. Slik balanserer Zvyagintsevs filmer på elegant vis samfunnskritikken med dype, menneskelige portretter. 

Selv om det russiske settingen gir en passelig fremmedartet kulisse, er ikke ekteskapsdrama og jakten på et bedre liv noe ukjent tema. Dette dramaet kunne vært tatt fra Ingmar Bergman. Zvyagintsev er ikke nødvendigvis noe dårligere. 

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 27. januar 2018)

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri»
Manus og regi: Martin McDonagh
Lengde: 1 t. 55 min.
Produksjonsår: 2017

I utgangspunktet er regissør og manusforfatter Martin McDonagh langt hjemmefra når han legger handlingen i filmen til en amerikansk sørstat. McDonagh er nemlig irsk, og han har en stor karriere som dramatiker og skuespillforfatter. Når han så velger et miljø som nærmest kan kalles for «bortebane» er det godt gjort at du som seer ikke et øyeblikk vil mistenke at det er en utlending som står bak.

I «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» møter vi Mildred Hayes (Frances McDorman) som ikke slår seg til ro med at mordet på datteren Angela aldri synes å bli oppklart. Mildred klandrer det lokale politiet for ikke å gjøre jobben sin, og i desperasjon og sinne får hun en lys ide om å leie reklameplass på tre utrangerte reklameskilt ved veikanten der hun bor. Med noen enkle men effektive plakater, der den lokale sheriffen stilles til ansvar, skaper hun stor oppmerksomhet om drapssaken. Den lokale tv-stasjonen lager et innslag, og Mildred Hayes har oppnådd det hun ønsker.

Sheriff Willoughby (Woody Harrelson) prøver først med det gode. Han reiser hjem til Mildred for å forsøke å få henne til å fjerne plakatene. Da Mildred står på sitt blir Willoughby personlig, han forteller at han er dødelig syk av kreft og at han håper at Mildred forstår at han har gjort alt som står i hans makt for å løse drapssaken, men at ingen spor har ført frem. Kan Mildred være så snill å ta hensyn til hans situasjon? 

«Three Billboards …» balanserer ofte på kanten mellom drama og komedie. Noen scener likner noe du kan forvente å se i en film som Cohen-brødrene står bak, med svart humor. Selvsagt har tilstedeværelsen av Frances McDorman noe å gjøre med disse Cohen-assosiasjonene, siden hun er en av brødrene favorittskuespillere. Mildred Hayes er en karakter som tatt ut av en Cohen-film, og miljøskildringen av Ebbing, Missouri kunne også passe her.

Det som gjør at filmen balanserer mellom drama og komikk er personer som er lett kamuflerte karikaturer. Betjent Dixon (Sam Rockwell) er en voldelig og rasistisk sørstatspoliti-type, en lite smart fyr som liker å bruke makt. Hele politikorpset i Ebbing står i stil til dette, med en språkbruk og fremferd som du håper er en karikatur, og ikke virkelighet. Men du mistenker at det faktisk er slik. Dette gjenspeiler mye av miljøet for øvrig, her er mange sinte og forurettede mennesker som lett havner i konflikt med andre, konflikter som ender i vold. Dette er Donald Trump-land, et USA i bakevjen.

Det er lite kontroversielt å tippe at Frances McDorman får noen priser for denne rollen.

(sett på Bergen kino, MB1, lørdag 20. januar 2018)

The Party

«The Party»
Regi og manus: Sally Potter
Lengde: 1 t. 11 min.
Produksjonsår: 2017

«The Party» er en vellykket sort komedie, som med fotografisk raffinement, dyktige skuespillere og et godt manus ikke har noen problemer med å holde på publikums oppmerksomhet de knappe 70 minuttene filmen varer.

Kanskje er filmens lengde det som faktisk gjør «The Party» så vellykket. Det er sjelden det settes opp så korte kinofilmer, men i dette tilfellet betyr det en film uten overflødige scener, karakterer eller replikker. Filmen bærer unektelig preg av kunne være en teaterforestilling, men i dette tilfellet uten å være det. Teaterpreget skyldes at handlingen utspiller seg innendørs og at det kun er syv personer som bekler alle filmens roller. Samtlige syv roller er viktige, og alle skuespillerne må sies å levere sterke prestasjoner.

Rammen for filmen er altså en fest. Janet (Kristin Scott Thomas) er nettopp utpekt som skyggeminister for helsespørsmål i opposisjonspartiet (Labour), og har bedt sine nærmeste venner hjem til seg for å markere denne ærefulle utnevnelsen. Hennes mann Bill (Timothy Spall) har vært en viktig støttespiller i alle år, ved at han har satt sine egne ambisjoner til side for at Janet skal lykkes i politikken. Til festen kommer fem venner, mens den sjette inviterte ventes å komme senere.

Det er ikke noe poeng i å referere mer av handlingen, rammen er satt. Det som gjør filmen til en opplevelse er den lekre sort-hvitt fotograferingen, manuskriptets stadige overraskende vendinger, og skuespillernes prestasjoner. «The Party» blir derfor en fest også for kinogjengere som vet å sette pris på slike kvaliteter.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 13. januar 2018)

Neruda

”Neruda“
Regi: Pablo Larraín
Lengde: 1 t. 47 min
Produksjonsår: 2016

Den chilenske dikteren Pablo Neruda, som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1971, var også politiker. Han var med i kommunistpartiet, og var valgt inn i Senatet. Da kommunistpartiet ble forbudt i Chile i 1948 måtte Neruda gå under jorden, politiet var på jakt etter ham.

Filmen ”Neruda” utspiller seg nettopp i 1948, og vil møter dikteren (som egentlig het Ricardo Eliezer Neftalí Reyes y Basoalto, ”Neruda” var et kunstnernavn) i det forbudet inntreffer. Filmen veksler på å være et portrett av dikteren (spilt av Luis Gnecco, for øvrig svært lik den virkelige Neruda) og politiinspektøren Óscar Peluchonneau (Gael García Bernal, kjent fra filmer som ”Motorsykkeldagbøkene” og ”Babel”), som får i oppdrag å pågripe ham.

Jeg har ikke særlig kunnskap om verken diktningen til Neruda eller om de faktiske hendelsene som er utgangspunkt for filmen. Hva som er fakta og hva som er fiksjon kan jeg derfor ikke bedømme. På litt snodig vis er det politiinspektør Peluchonneau som fremstår som den mest interessante karakteren her, med sine personlige motiver for å ofre seg i politirollen, og det var kanskje ikke meningen?

Neruda selv fremstår som en levemann, en som liker å være i sentrum for oppmerksomheten og som vet å ta for seg av livets goder. Akkurat dette blir et problem når mannen helst skal holde seg i skjul og ligge laft. Men at han er elsket av folket kommer tydelig frem i filmen.

”Neruda” makter ikke å gripe helt, historien er i utgangspunktet interessant, men filmen gjør ikke noe varig inntrykk.

(sett på Bergen Kino, KP4, lørdag 9. desember 2017)

The Killing of a Sacred Deer

«The Killing of a Sacred Deer»
Regi: Yorgos Lanthimos
Lengde: 2 t 1 min.
Produksjonsår: 2017

Som i Lanthimos forrige film “The Lobster” er det Colin Farrell som har den mannlige hovedrollen, nå som hjertekirurgen Stephen Murphy. Konen Anna (Nicole Kidman) er øyenlege, og sammen har de datteren Kim på 14 og sønnen Bob på 12. Denne kjernefamilien har tilsynelatende alt på plass, der de bor i et stort og flott hus i et pent strøk av byen. 

Tidlig i filmen ser vi imidlertid Stephen møte unggutten Martin på 16. Det er uklart for seerne hvilken relasjon det er mellom de to, men gradvis forstår vi at Martin er den aktive parten, og at han presser seg på. Det blir flere møter, og vi forstår at Stephen ikke føler behov for å fortelle andre om disse møtene. Men Martin lar seg ikke stoppe så lett. Han kommer f.eks. uanmeldt til sykehuset når Stephen er på vakt, og han lar seg ikke avvise. Stephen er ikke klar over Martins motiver i starten, og for å være hyggelig inviterer han Martin hjem på middag, slik blir barna også kjent med Martin. Datteren Kim blir raskt forelsket i den litt eldre Martin, som i starten fremstår som svært høflig og sympatisk.

Det viser seg at relasjonen mellom Stephen og Martin har å gjøre med at hjertekirurgen opererte Martins far, og at pasienten døde. Det er dette som gjør at Stephen i utgangspunktet føler sympati med gutten. Etter hvert skjønner vi imidlertid at Martin anklager kirurgen for dødsfallet, ja at han rett ut mener at Stephen har drept faren. Dette gjør at historien tar en ny og dramatisk vending.

Som i «The Lobster» er det klart at vi ikke befinner oss i et helt realistisk univers. Martin må være i besittelse av overnaturlige evner, noe han benytter for å hevne seg på Stephens familie. Det er også noe i selve spillestilen som gjør at du ser parallellen til «The Lobster». Mye av dialogen fremføres på en underlig, nærmest lidenskapsløs måte. Dette bidrar til det lett underlige inntrykket som filmen formidler. Selv om filmen bruker god tid før den kommer frem til de første dramatiske vendingene, er det hele tiden noe urovekkende som ligger under og som skaper en lavmælt spenning.

«The Killing …» blir likevel ikke den ultimate filmopplevelsen. I forhold til «The Lobster» beveger denne filmen seg på en skala nærmere normalen, på tross av sine ikke-realistiske innslag. Spillestilen er heller ikke så outrert som i «The Lobster». Selv om Farrell og Kidman er de store stjernene så er det Barry Keoghan, i rollen som Martin, som gjør sterkest inntrykk. Keoghan ble sist sett i «Dunkirk». Jeg tipper at han har en stor skuespillerfremtid foran seg.

(sett på Bergen Kino, KP6, lørdag 25. november 2017)

Skyggenes dal

«Skyggenes dal»
Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2017

«Skyggenes dal» er debutfilmen til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen. Broren Marius er fotografen. Begge er utdannet fra den nasjonale filmskolen i Łódź i Polen. Brødrene Matzow Gulbrandsen har laget flere kortfilmer tidligere. Denne filmen har det tatt flere år å fullføre, først og fremst i mangel på finansiering.

Handlingen utspiller seg i en bygd i Rogaland. Hovedpersonen Aslak er 6 år og det meste av fortellingen sees fra hans synsvinkel. Han bor alene med moren, i et hus tett ved skogen. Han har en storebror, men vi skjønner raskt at noe er galt. Rommet til broren står tomt, og Aslak får beskjed fra moren om ikke å gå inn der. Selvsagt virker dette ekstra spennende på ham.

Flere bønder opplever at sauer forsvinner. Flere sauekadavre blir funnet, og på praten mellom de voksne skjønner vi at de mistenker at ulv er på ferde. Men siden det er 6 år gamle Aslak som tolker det blander han disse hendelsene sammen med eventyret om en varulv som en eldre lekekamerat finner i en bok. Når Aslak sin hund forsvinner drar Aslak ut for å lete etter ham, og han er modig nok til å gå inn i skogen.

Den ytre handlingen er enkel. Det som gir filmen kvaliteter er naturscenene, der mye skjer i eller ved skogen. Her er påvirkningen fra den polske filmskolens tradisjoner tydelig. Det ligger et slør av europeisk kunstfilm i disse bildene. Så er da filmen også blitt lagt merke til internasjonalt under tittelen «Valley of Shadows», hvor referanser til både Andrej Tarkovskij og Ingmar Bergman er brukt. Ellers er filmen påtakelig dyster, eller mørk, noe ikke minst lydsporet bygger opp rundt. 

Det er her det skurrer for meg. Angivelig skal dette være en barnefilm med 9 års grense. Det er vanskelig å tro at så små barn kan få noe særlig ut av «Skyggenes dal». Til det er fortellingen for langsom, og ikke minst … filmens mørke stemning må virke truende eller skremmende. Motsatt blir filmen for enkel for et voksent publikum. Det er rett og slett uklart for meg hvem målgruppen for filmen kan være. 

Som det ofte klages på i norsk film er også deler av dialogen ikke særlig godt fremført, tidvis blir det for stivt og kunstig. «Skyggenes dal» er en film jeg sikkert hadde likt godt, hvis «barnefilm»-elementene var fjernet, og regissør og manusforfatter hadde tenkt et voksent filmpublikum isteden. Nå faller denne filmen litt mellom to stoler.

 (sett på Bergen kino, KP6, lørdag 4. november 2017)

Om kropp og sjel

«Om kropp og sjel»
Originaltittel: Testről és lélekről
Regi og manus: Ildikó Enyedi
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Her er en film som makter å løfte en enkel kjærlighetshistorie mellom to voksne, ensomme mennesker opp på et høyere nivå. De to synes ubehjelpelige hver på sitt vis, ute av stand til å nærme seg hverandre. Men noen besynderlige hendelser skaper et fellesskap som til slutt forener dem.

Filmen åpner med noen vakre og vare skogsscener med to hjorter, som viser seg å ha en helt spesiell betydning i historien som fortelles. Slik skapes en slående kontrast til miljøet hvor filmen ellers utspiller seg; nemlig på et slakteri i Budapest. Her skal den nye kvalitetskontrolløren Maria (Alexandra Borbély) sørge for at alle produktene tilfredsstiller de gitte kvaliteter før de sendes ut på markedet. 

Det blir raskt klart at Maria er en pertentlig fagperson som følger instruksene til fulle, noe som tydeligvis ikke er helt som slakteriet er vant med. At Maria heller ikke glir inn i arbeidsmiljøet på en naturlig måte, som følge av en stiv og formell fremtoning, gir henne en vanskelig start.

Eller er hun bare sjenert? Økonomisjefen Endre (Géza Morcsányi) blir tiltrukket av denne sosialt hjelpeløse kollegaen. Endre er kanskje 15 år eldre og bor alene. Han er heller ikke uten lyter, en ubrukelig venstrearm henger og dingler langs kroppen. Fra sin posisjon på kontoret observerer han hvordan den nye kvalitetskontrolløren fryses ut og drives gjøn med. 

Det er særlig Maria som fascinerer. Gradvis blir vi kjent med et menneske som kan være traumatisert fra barndommen av, i hvert fall går hun ennå til en psykolog som hun tydeligvis har hatt et svært langt forhold til. Eller kanskje har Maria en form for autisme? Hun avslører en stenografisk hukommelse, er rigid og regelorientert, og forstår ikke sosiale spilleregler. Aspergers syndrom? Dessuten lider hun av berøringsangst.

Et tyveri av medisiner starter en etterforskning, og det er denne etterforskningen som gjør at Endre og Maria blir klar over at de deler noe felles. Mer kan ikke sies uten å ødelegge sentrale poenger i fortellingen.

«Om kropp og sjel» vant Gullbjørnen i Berlin i år. Filmatisk oppstår det fine kontraster mellom scener fra slakteriet og de naturidylliske fra skogen. Kjærlighetshistorien mellom Maria og Endre rører seerne, den fortelles med klokskap i både manus og regi av Ildikó Enyedi.

 (sett på Bergen kino, KP4, lørdag 21. oktober 2017)

The Square

«The Square»
Regi og manus: Ruben Östlund
Lengde: 2 t. 22 min.
Produksjonsår: 2017

Her har vi årets Gullpalmevinner fra Cannes. Svenske Ruben Östlund har gjort seg bemerket som en original filmskaper. Hans spillefilmdebut fra 2004, «Gitarmongo», hadde stor underholdningsverdi, med sin kvasi-dokumentariske skildring av ymse eksistenser litt på siden av det ordinære samfunnet. Siden har Östlund laget tre langfilmer til, med «Turist» fra 2014 som den siste og mest «normale» i rekken.

Med «The Square» har Ruben Östlund funnet tilbake til den sunne og kreative galskapen som lå bak «Gitarmongo», uten at de to filmene på noen som helst måte kan sammenliknes. «The Square» er både en satirisk kommentar til den moderne kunstverden og en skarp samtidsskildring. 

Gjennomgående er filmen preget av høy underholdningsverdi, ikke minst på grunn av en serie mer eller mindre «gale» opptrinn. «The Square» er sånn sett et overskuddsprodukt fra en kreativ hjerne, der Östlund i tillegg til regi også er ansvarlig for manus.  

Hovedpersonen Christian (Claes Bang) er direktør ved samtidskunstmuseet X-Royal. Her vises moderne kunst, innpakket i det typiske kuratorspråket som er akademisert og teoretisert tett innpå parodien. Det er lett å ironisere og skape morsomheter ut av dette, noe som Östlund også gjør. Christian er ellers en kulturdirektørtype det er lett å kjenne igjen fra tilsvarende institusjoner. Vi får også et fornøyelig møte med reklamebransjen, i form av to pr-rådgivere som er innleid for å skape oppmerksomhet rundt kunstverket som har gitt filmen sitt navn.

Handlingen blåses skikkelig i gang av et opptrinn ute på gaten, der en livredd kvinne flykter skrikende fra en brølende og truende mann. Christian og en forbipasserende havner tilfeldig i denne situasjonen, som blir retningsgivende for mye av den påfølgende handlingen i filmen.

Som sagt er det scener i «The Square» som føles litt grensesprengende, mer i kraft av å overraske, og dermed begeistre denne kinogjengeren, enn faktisk å være det. Filmen oppleves som et friskt pust, et kjærkomment møte som klarer å begeistre. Det er ikke så ofte det skjer.

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 14. oktober 2017)

Thelma

«Thelma»
Regi: Joachim Trier
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2017

Dette er årets norske Oscar-kandidat, og den fjerde spillefilmen til den tidvis genierklærte Joachim Trier. Etter den råsterke «Louder Than Bombs» (2015), der han mønstret et sterkt internasjonalt ensemble, er Trier tilbake i Norge, i norsk språkdrakt og med relativt ubeskrevne skuespillere i bærende roller. Trier har skrevet manuset sammen med sin faste kompanjong Eskil Vogt.

«Thelma» er en slags genrehybrid, der den lener seg mot skrekk- eller grøsserfilmen, mens filmskaperne nok vil vise oss et psykologisk drama. For første gang i Triers filmkatalog er jeg tilbøyelig til å hevde at historien halter litt når det gjelder troverdighet, i den betydning at hovedkarakteren Thelmas (Eili Harboe) psykiske forandringer, som nyankommet student til Oslo og på Blindern, gis en heller klisjefylt forklaring. 

Det er ellers ikke noe å utsette på skuespillerne. Eili Harboe er bare 23 år, men har allerede rukket å medvirke i bl.a. «Kompani Orheim» (2012) og «Bølgen» (2015). Hun er troverdig i rollen som Thelma, uavhengig av hva vi synes om troverdigheten til selve karakteren. På samme måte gjør modellen og sangeren Kaya Wilkins en helt o.k. rolle som Thelmas studievenninne Anja. De langt mer rutinerte skuespillerne Henrik Rafaelsen og Ellen Dorrit Petersen har rollene som Thelmas foreldre.

Min hovedinnvending mot filmen er rett og slett at psykologiseringen rundt traumene til Thelma lener seg for mye mot stereotypiene rundt det religiøse mørket, som selvsagt er lokalisert et sted på Sør-Vestlandet. For å være et filmplot klekket ut av parhestene Trier/Vogt synes jeg dette blir litt for enkelt.

Ellers har filmen flere sekvenser med strobelys, der altså lyset kommer i raskt pulserende glimt, noe som jeg oppfatter som særs ubehagelig. Derfor satt jeg i perioder med lukkede øyne i kinosalen! 

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 7. oktober 2017)