Skyggenes dal

«Skyggenes dal»
Regi: Jonas Matzow Gulbrandsen
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2017

«Skyggenes dal» er debutfilmen til regissør Jonas Matzow Gulbrandsen. Broren Marius er fotografen. Begge er utdannet fra den nasjonale filmskolen i Łódź i Polen. Brødrene Matzow Gulbrandsen har laget flere kortfilmer tidligere. Denne filmen har det tatt flere år å fullføre, først og fremst i mangel på finansiering.

Handlingen utspiller seg i en bygd i Rogaland. Hovedpersonen Aslak er 6 år og det meste av fortellingen sees fra hans synsvinkel. Han bor alene med moren, i et hus tett ved skogen. Han har en storebror, men vi skjønner raskt at noe er galt. Rommet til broren står tomt, og Aslak får beskjed fra moren om ikke å gå inn der. Selvsagt virker dette ekstra spennende på ham.

Flere bønder opplever at sauer forsvinner. Flere sauekadavre blir funnet, og på praten mellom de voksne skjønner vi at de mistenker at ulv er på ferde. Men siden det er 6 år gamle Aslak som tolker det blander han disse hendelsene sammen med eventyret om en varulv som en eldre lekekamerat finner i en bok. Når Aslak sin hund forsvinner drar Aslak ut for å lete etter ham, og han er modig nok til å gå inn i skogen.

Den ytre handlingen er enkel. Det som gir filmen kvaliteter er naturscenene, der mye skjer i eller ved skogen. Her er påvirkningen fra den polske filmskolens tradisjoner tydelig. Det ligger et slør av europeisk kunstfilm i disse bildene. Så er da filmen også blitt lagt merke til internasjonalt under tittelen «Valley of Shadows», hvor referanser til både Andrej Tarkovskij og Ingmar Bergman er brukt. Ellers er filmen påtakelig dyster, eller mørk, noe ikke minst lydsporet bygger opp rundt. 

Det er her det skurrer for meg. Angivelig skal dette være en barnefilm med 9 års grense. Det er vanskelig å tro at så små barn kan få noe særlig ut av «Skyggenes dal». Til det er fortellingen for langsom, og ikke minst … filmens mørke stemning må virke truende eller skremmende. Motsatt blir filmen for enkel for et voksent publikum. Det er rett og slett uklart for meg hvem målgruppen for filmen kan være. 

Som det ofte klages på i norsk film er også deler av dialogen ikke særlig godt fremført, tidvis blir det for stivt og kunstig. «Skyggenes dal» er en film jeg sikkert hadde likt godt, hvis «barnefilm»-elementene var fjernet, og regissør og manusforfatter hadde tenkt et voksent filmpublikum isteden. Nå faller denne filmen litt mellom to stoler.

 (sett på Bergen kino, KP6, lørdag 4. november 2017)