Youth

«Youth»
Regi: Paolo Sorrentino
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten» plasserer jeg helt der oppe i toppen for kinoåret 2013. Som jeg skrev den gang var den «full av liv, full av følelser, full av farger i en uslåelig scenografi», et rent overskuddsprodukt som fylte kinogjengerne med begeistring, en visuell fest med passe doser fjas og eksistensiell dybde. En italiensk perle som fikk meg til å tenke på Fellini, fra en epoke i filmhistorien som aldri kommer tilbake.

Igjen er Paolo Sorrentino ansvarlig for både manus og regi. «Youth» har noen av de samme kvalitetene som «Den store skjønnheten», men er likevel helt annerledes. Denne gang har Sorrentino laget en engelskspråklig film med store skuespillernavn på plakaten. Med Michael Cain, Harvey Keitel, Rachel Weisz og Jane Fonda sier det seg selv at «Youth» har ambisjoner om slå stort internasjonalt. 

Handlingen er lagt til et spa-hotell i den sveitsiske fjellheimen. Her har den nå 80-årige komponisten og dirigenten Fred Ballinger (Michael Cain) tilbrakt et par uker hvert år de siste 20 årene. Han har selskap av sin jevngamle svoger, filmregissøren Mick Boyle (Harvey Keitel), som på tross av alderen jobber med en ny film. Stedet er innhyllet av fred og ro og avslappende behandlinger på dagtid, med litt lødig underholdning på kveldstid. Idyllen blir imidlertid truet for Ballingers del av en utsending fra den britiske Dronningen, som ber ham om å gjøre et comeback som dirigent under en kongelig festforestilling. I tillegg får hans datter og personlige assistent (Rachel Weisz) sjokkbeskjeden om at hennes mann går fra henne til fordel for en popstjerne. Regissør Boyle får på sin side et slag i ansikten når hans filmdiva (Jane Fonda) svikter ham.

«Youth» må nesten sees på som en ironisk tittel, for de to eldre herrene bruker mye tid på å snakke om sine gammelmannsplager. Ungdommen representeres best av Miss Universe, som har vunnet en uke på hotellet som en del av prisen. I en scene i bassenget blir de to oldingene konfrontert med denne skjønnheten, som om det er en hildring fra egen tapt ungdom som åpenbarer seg for dem. 

Filmen har en rekke lekre scener, og da tenker jeg ikke først og fremst på vakre omgivelser i alpene, men på stiliserte opptrinn, som både er slående kontrastfulle, lattervekkende og filmatisk blendende. Her viser Sorrentino sitt mestergrep. 

Paolo Sorrentino har ennå ikke rukket å bli mer enn 45 år, så her kan vi håpe på en serie av toppfilmer fra hans hånd de neste 30 årene.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 6. februar 2016)

Min elskede

«Min elskede»
Originaltittel: Mon roi
Regi: Maiwenn
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2015

Eg så denne på en førpremiere på Bergen Filmfest, filmen settes opp til ordinær visning i løpet av våren. Dette er regissør Maiwenns (egentlig Maiwenn Le Besco) femte film, hun er også aktiv som skuespiller. Hennes forrige film «Polisse» (2011) gikk også på norske kinoer, en film jeg først og fremst husker som en i overkant masete og slitsom «politifilm», svært … fransk (i mangel på en bedre sammenlikning).

«Min elskede» er som navnet tilsier en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er Tony (som altså er kvinnen i forholdet), som ser forholdet til Georgio i retroperspektiv, der hun befinner seg på en rekonvalesensinstitusjon for å trene seg opp etter en komplisert kneskade. I lange glimt får vi så utdrag fra det 10 år lange og turbulente kjærlighetsforholdet.

Det beste først: Filmens hovedpersoner leverer begge sterkt og overbevisende. Emmanuelle Bercot som Tony fikk prisen som beste kvinnelige skuespiller i Cannesfestivalen, mens Vincent Cassel (sist sett i «Tale of Tales») ikke er noe særlig dårligere.

Filmens intensjon synes å være å skildre den store, altomfattende kjærligheten, i et forhold som går fra de høye tider og ned i de dypeste bølgedaler, med påfølgende opprivende brudd og såre følelser.

Men som seer har jeg personlig litt problemer med å bli engasjert, rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å relatere meg til hovedpersonene. Det er mange heftige scener her, mye følelser, mye utagering, men altså uten at jeg personlig blir så veldig engasjert i det jeg ser. Kanskje fordi jeg ikke føler så mye sympati for de to elskende? Georgio er jo en drittsekk, kanskje en sjarmerende drittsekk, men like fullt en drittsekk. Derfor blir Tonys av-og-på følelser litt vanskelig å forstå. 

 

(sett på Bergen kino, KP10, torsdag 4. februar)

Tale of Tales

«Tale of Tales»

Regi: Matteo Garrone

Spilletid: 2 t. 14 min.

Produksjonsår: 2015

Lansert som «napolitanske eventyr for voksne» er dette en filmatisering av en samling eventyr samlet en gang på 1700-tallet. Her finner vi veldig tidlige versjoner av kjente eventyr som «Skjønnheten og udyret» og «Askepott», fortellinger som mange i dag best kjenner i disneyfiserte utgaver, ganske så fjernt fra utgangspunktet.

Regissør Matteo Garrone er mest kjent for sin filmatisering av dokumentarboken «Gomorrah» (2008) om den napolitanske mafiaen. Dette er noe helt annet. «Tale of Tales» utspiller seg i et middelalderlandskap, men det er ingen realistisk ramme rundt

historiene. Siden dette er eventyr dras vi med inn i en slags fantasyverden, der vi møter skikkelser fjernt fra den kjente biologien. På 1700-tallet, da disse historiene ble samlet

inn kan vi imidlertid gå ut ifra at slike karakterer levde i folks bevissthet og ble oppfattet som reelle, på samme måte som tusser og troll var en del av folketroen i Norge for noen hundre år siden.

Selve strukturen i filmen er delt inn i tre separate fortellinger (eller eventyr), men alle

karakterene samles i sluttscenen, slik får filmen et slags helhetlig preg. Det er mye å

glede seg over her; gjennomgående er bildene på lerretet slående vakre, der er så

forseggjorte og detaljerte interiører her at du tenker at bildene godt kunne vært tatt rett

ut av klassiske malerier. Utendørsscenene er ikke mindre vakre, der de utspiller seg i

fantastiske landskap, gjerne drapert i trolske, tåkelagte stemninger.

Det er mye humor i disse fortellingene, og det som på 1700-tallet nok like mye var

skrekk- og grøsserhistorier, er jo i historiens forklarende lys blitt avmystifisert og dermed

også avdramatisert. Tilbake står klassiske karakterer, lett gjenkjennelige også for

moderne kinogjengere. Det var mye humring og latter i salen, særlig i de scenene som

var de mest groteske eller «skremmende».

«Tale of Tales» er blitt en underholdende og flott filmopplevelse. Den selges inn med

store stjerner i hovedrollene (Selma Hayek, Vincent Cassel, John C. Reilly) og filmen

konkurrerte om Gullpalmen i Cannes (der «Dheepan» ble vinneren). 

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 16. januar 2016

45 år

«45 år»
Originaltittel: 45 years
Regi: Andrew Haigh
Lengde: 1 t. 35 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en film for det godt voksne publikum. Salen i Bergen kino var nesten fullsatt denne kvelden, ikke mange av de fremmøtte var under 50 år. Regissør Andrew Haigh har også skrevet manus, og på mange måter kunne dette vært en teaterforestilling. Det er samspillet mellom Tom Courtenay og Charlotte Rampling som virkelig løfter filmopplevelsen, begge de to veteranene overbeviser stort.

Geoff og Kate lever et stille og rolig liv på den engelske landsbygda. Kate er mer aktiv enn Geoff, hun åpner gjerne dagen med en tur med hunden, mens Geoff virker mer resignert, kanskje pga. helseproblemer. 40-års jubileet ble avlyst fordi Geoff ble hjertesyk, nå skal det tapte tas igjen.

Filmen bæres i stor grad av de to hovedrolleinnehaverne Tom Courtenay og Charlotte Rampling, som spiller et ektepar med et nært forestående 45-års jubileum å feire. Filmen starter uken før den store festen, og historien er delt opp i små kapitler der vi får en dag-til-dag skildring av ekteparet frem mot den store festen.

Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at de to ektefellene fremdeles har et godt samliv. Men så får Geoff et brev fra Sveits. For 50 år siden ble hans tidligere kjæreste utsatt for en dødelig ulykke på en isbre, på en tur sammen med Geoff. Nå er denne kvinnen funnet nedfrosset i isen! Denne historien er ukjent for Kate. Og hvorfor kommer det brev til Geoff så lang tid etterpå? Var de egentlig gift?

Nyheten setter i gang mange prosesser hos begge ektefellene, og Kate føler at ektemannen har skjult et viktig kapittel i livet sitt. Var den døde kvinnen hans store kjærlighet i livet? Har Kate likevel ikke hatt hovedrollen i livet hans slik som hun har trodd? Festen må gjennomføres, det er for sent å avlyse, hun må bite tennene sammen og holde fasaden.

(sett på Bergen kino, KP8, søndag 3. januar 2016)

Inherent Vice

“Inherent Vice”

Regi: Paul Thomas Anderson

Lengde: 2 t. 29 min.

Produksjonsår: 2014

Denne filmen ble satt opp på Bergen kino på vårparten i år, men forsvant etter et par uker, før jeg rakk å få sett den. Regissør Paul Thomas Anderson ga oss den mystiske ”The Master” i 2012, ellers kan vi trekke frem ”Magnolia” (1999) fra en sterk filmografi.

”Inherent Vice” er en filmatisering av Thomas Pynchon sin roman med samme navn, en bok jeg ikke har lest. Handlingen er lagt til Los Angeles ca. 1970, og vi følger privatdetektiven Larry ”Doc” Sportello i hans jakt på sannheten om en mulig kriminalsak knyttet til en stor eiendomsmagnat. Som i ”The Master” er det Joaquin Phoenix som har hovedrollen, og også her imponerer Phoenix med en sterk og fascinerende rolletolkning. Kjemien mellom regissør Anderson og Joaquin Phoenix må igjen sies å være fullklaff, Phoenix gjør nemlig en ganske rotete og ikke alltid enkel historie severdig.

Som i ”The Master, hvor handlingen var lagt til midten av 1950-tallet, oppleves ”Inherent Vice” som et stilsikkert tidsbilde av LA rundt 1970. Hippietidens naive flower power romantisering er over, nå er friheten gått over i narkoavhengighet og generell kynisme. Privatdetektiven Sportello er definitivt ikke av A4-typen, han likner mest en utfreaket boms. Av type er han ikke helt ulik ”The Dude” (Jeff Bridges) fra Coen-brødrenes ”The Big Lebowski”. Når det er sagt betyr det at det til tider er vel så mye humring, som spenning, i løpet av disse to og en halv timene.

Filmen er visuelt sterk, tidskoloritten virker troverdig (soundtracket bygger opp om dette), og en rekke snodige karakterer gjør filmen severdig. Men selve kriminalplottet blir liksom underordnet i filmopplevelsen. 

Søstre

”Søstre”

Originaltittel: Umimachi Diary

Regi: Hirokazu Kore-eda

Lengde: 2 t. 8 min.

Produksjonsår: 2015

Den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda har laget en rekke filmer som tar utgangspunkt i familien. Jeg så nylig ”Still walking” fra 2008, og ble begeistret for den, et drama som på subtilt og stilsikkert vis skildret indre spenninger mellom generasjonene. Når kritikerne så har trillet både femmere og seksere på terningen for årets film, var forventningene mine derfor høye.

Vi møter innledningsvis tre søstre som bor sammen. Meldingen om farens død gjør at de drar av sted for å være med i begravelsen. Faren har de ikke sett på 15 år, han stakk av og giftet seg på nytt. Moren tok dette så tungt at også hun forlot døtrene, noe som også har skapt et anstrengt og fjernt forhold til henne. Vel fremme i farens begravelse møter de den 15 år gamle datteren hans fra dette siste ekteskapet. Denne halvsøsteren vekker deres sympati, og de tre søstrene inviterer henne til å bo hos dem. Den engelske tittelen på filmen er ”Our little sister”, noe som indikerer at halvsøsterens inntreden i de tre søstrenes liv er fokus i filmen.

De tre søstrene vi møter først lever tilsynelatende harmonisk sammen, selv om det selvsagt er visse spenninger mellom den eldste, som er en slags naturlig sjef, og den nest eldste, som er litt mer vilter. Men det blir aldri noe skikkelig konflikter ut av det, kun overfladisk og godlynt hverdagsstemning. Farens svik, og morens tilbaketrekking er jo egnet for drama, men den japanske høfligheten feier det meste under teppet. Lillesøsterens inntreden er heller ingen kilde til disharmoni, tvert imot er hun et elskelig og sympatisk vesen som bringer enda mer harmoni og godlynt stemning til huset.

Synd å måtte si det, men ”Søstre” er en skuffende opplevelse. Det er rett og slett for mye harmoni og for lite drama her til å forsvare 2 timer og 8 minutter. Filmen hadde helt klart tjent på å bli klippet ned med 30 minutter, men selv det hadde muligens ikke hjulpet stort. ”Søstre” er en merkelig daff og lunken historie, og da hjelper det ikke så mye at bildene av kirsebærblomstringen er aldri så vakre.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 28. november 2015)

Still walking

«Still walking»
Regi: Hirokazu Kore-eda
Lengde: 1 t. 54 min.
Produksjonsår: 2008

Hirokazu Kore-eda har tydeligvis spesialisert seg på å skildre familielivets hverdagslige gleder og utfordringer. For øyeblikket går hans siste film «Søstre» på norske kinoer, den forrige filmen hans «Like Father, like Son» fra 2013 dikk juryens spesialpris i Cannes, og hadde også familielivet som ramme.

«Still walking» foregår i løpet av et døgn. Det er dagen for å minne familiens eldste sønn, som døde i en drukningsulykke. Den nest eldste sønnen tar med seg sin kone (en enke) og hennes barn, og reiser fra Tokyo ned til Yokohamatraktene for å besøke sin pensjonerte legefar og sin mor. Her er allerede søsteren med familie på plass, og på kjøkkenet er forberedelsene i gang. Familiens overhode, den pensjonerte legen, er en surpomp som helst holder seg for seg selv på sitt kontor i huset.

Om filmen har en hovedperson så er det vel den nest eldste sønnen. Vi forstår allerede innledningsvis at dette årlige besøket er av det vanskelige slaget. Denne sønnen bærer på en hemmelighet, han er nemlig arbeidsledig, noe han ikke vil at faren skal vite. Han gir derfor inntrykk av å ha en travel jobb, noe som forklarer stadige telefonoppringninger. Faren er en bitter mann. Han er mest bitter for at ingen av sønnene kan overta legepraksisen, og han er bitter for at hans eldste sønn omkom mens han reddet en gutt fra å drukne. 

Filmens hverdagslige temaer og rolige puls er en behagelig opplevelse. Selv om vi kan snakke film type familiedrama så kommer det aldri til heftige utbrudd eller dramatiske konfrontasjoner, men vi merker de underliggende konfliktene og undertrykte følelsene like under overflaten. Selv om dette er en japansk film er det ingen problem for en norsk seer å kjenne igjen familieproblematikken, dette er ganske universelt. 

«Still walking» føles som en rik film, en film det er lett å bli glad i, og som du har med deg videre lenge etter at rulletekstene er ferdige. 

Dheepan

”Dheepan”

Regi: Jacques Audiard

Lengde: 1 t. 49 min.

Produksjonsår: 2015

Årets Gullpalmevinner i Cannes forteller en flyktninghistorie som du kanskje ikke har sett før. Vinklingen er troverdig, og det er ganske sikkert mange liknende skjebner å finne der ute akkurat nå, noe som gjør filmen særs aktuell i urolige tider som disse.

Dheepan (Antonythasan Jesuthasan) er geriljaleder for de tamilske tigrene på Sri Lanka. Etter en offensiv fra de singalesiske regjeringstyrkene lider tamiltigrene et endelig, militært nederlag, og de overlevende geriljasoldatene blander seg med flyktningene som samler seg på nordspissen av øya. I flyktningleiren får Dheepan overlevert passene til en liten familie som ble drept 6 måneder tidligere. Dheepan på 36 blir koblet med en kvinne 26, og en foreldreløs jente på 9 år. Sammen skal de spille en familie på flukt. Reisen går først til Madras i India, før de ender opp i en forstad til Paris.

Etter noen korte, innledende scener fra Sri Lanka utspiller hoveddelen av filmen seg i denne forstaden. Den lille ”familien” blir tildelt en sliten leilighet i en boligblokk dominert av kriminelle gjenger, og stort sett befolket av innvandrere fra flere himmelstrøk. Samtidig får familien jobben som portnere, og Dheepan fungerer som en slags vaktmester. Ingen av de tre i familien snakker fransk, og i den første tiden skjønner de lite eller ingenting. Samtidig som de altså skal late som de er en familie, skal de også finne sin plass i et nytt og fremmed land, i et miljø ingen frivillig vil bosette seg i.

Gradvis klarer de å etablere en slags hverdag. 9-åringen begynner på skolen, og ”konen” får jobb som hjemmehjelp for en eldre mann i naboblokken. De må innordne seg en hverdag dominert av narkobander, men på et vis klarer de å skape seg en tilværelse som ser ut til å fungere. Så normal blir den nye tilværelsen, at spesielt Dheepan ser ut til å akseptere sitt nye liv. Men hans ”kone” har ikke glemt at det er flyktningsituasjonen som har ført dem sammen, og ”familiekonfliktene” presser seg på.

Filmens hovedfokus synes å være å skildre eksiltilværelsen til disse krigsflyktningene. Riktignok er Dheepan selv en geriljaleder, men han innser at slaget er tapt, og en ny tilværelse må skapes. Men selv om han ønsker å skape en ny fremtid, forsvinner ikke fortiden. Den er hele tiden med og ligger der som en skygge over hverdagen.

Den lille ”familiens” kamp for å komme videre i livet deles sikkert av mange i disse dager, og filmens aktualitet er muligens en medvirkende årsak til at den fikk den gjeveste utmerkelsen i Cannes.

(sett på Bergen kino, KP6, fredag 13. november 2015)

Taxi Teheran

«Taxi Teheran»
Regi: Jafar Panahi
Lengde: 1 t. 22 min.
Produksjonsår: 2014

Denne iranske filmen er laget under helt spesielle vilkår. Regissør Jafar Panahi har nemlig yrkesforbud, dvs. at iranske myndigheter har gitt ham et 20 års forbud mot å lage film. I tillegg har han fått en 6 år lang fengselsstraff for å lage «regimekritisk propaganda». Under svært vanskelige forhold har Panahi likevel laget tre filmer, alle smuglet ut av Iran. «Taxi Teheran» er den siste av disse tre filmene, og den første som er satt opp på norsk kino. Filmen har allerede vunnet «Gullbjørnen» under filmfestivalen i Berlin.

Hele filmen foregår på innsiden av en taxi. Regissør Panahi spiller selv taxisjåføren, eller han spiller egentlig ikke taxisjåfør, han er seg selv … en filmregissør som egentlig filmer scener med diverse passasjerer fra et kamera på dashbordet, men han kjører rundt i Teherans gater. Som tilskuer får vi altså anledning til å betrakte denne millionbyen nærmest fra passasjersetet, noe som i seg selv er ganske interessant, siden Iran for nordmenn flest er ganske ukjent territorium. 

Filmen åpner med en ganske absurd og komisk scene, der en småkjeltring (i forsetet) og en kvinnelig lærer (i baksetet) krangler seg imellom. Det er tydeligvis vanlig å dele taxi i Teheran. Det humoristisk/absurde preget forsterkes i neste scene når en sterkt skadd mann og hans hysteriske kone praier drosjen og oppdraget blir å komme seg til sykehuset i full fart. Deretter er det en svartebørsselger med vesken full av piratkopiert film som stiger inn, og denne kjenner straks igjen regissør Panahi bak rattet. 

I starten fikk jeg følelsen av at det var en dokumentarfilm jeg så, men etter hvert skjønner vi at alle passasjerene som stiger inn er skuespillere som hjelper Jafar Panahi med å dokumentere, i fiksjons form, viktige trekk fra dagliglivet i Teheran/Iran.

I filmens lengste sekvens plukker Panahi opp sin 10-12 årige niese, for å kjøre henne hjem fra skolen. Den munnrappe jenta har fått i hjemmelekse å lage en film (med sitt mobilkamera) som er i overenstemmelse med de iranske sensurreglene. Gjennom ordvekslingen mellom niese og onkel blir vi presentert med de rigide, hovedsakelig religiøse retningslinjene for filmproduksjon i Iran, noe som den opposisjonelle Panahi har fått lide for i årevis.

«Taxi Teheran» åpner sterkt, men kanskje faller den litt underveis. Likevel er det oppsiktsvekkende at en slik film finner veien til norske kinoer. Det i seg selv er grunn god nok til å kjøpe billett.

(sett på Bergen Kino, KP10, lørdag 24. oktober 2015)

Sorte sjeler

”Sorte sjeler”

Originaltittel: Anime nere

Regi: Francesco Munzi

Lengde: 1 t. 43 min.

Produksjonsår: 2014

De rundt 20 som hadde kjøpt billett til denne filmen på samme forestilling som meg tuslet ut i Bergenskvelden i stillhet, nærmest tynget av historien som nettopp hadde utspilt seg på lerretet. For mens du nesten kan bli oppglødd og begeistret av et mafiaepos av den amerikanske typen, er dette italienske dramaet en mørk og knugende affære, der generasjoners skjebner er koblet til hevn og et forkvaklet æresbegrep.

Luciano (Fabrizio Ferracane), en mann rundt de 60, er den eldste av tre brødre. Han lever et rolig liv som geitebonde på landsbygda sør i Italia. Sønnen roter seg opp i bråk med den rivaliserende familien, etter å ha vandalisert en bar som svar på en fornærmende kommentar. Sønnens onkler er aktive i ndranghetaen – Calabrias svar på Sicilias Cosa Nostra, og gutten ønsker å hjelpe disse. Faren er en maktesløs tilskuer til at hans egen sønn velger å tre inn i organisert kriminalitet.

Filmen skildrer landsbygda i Sør-Italia som alt annet enn en pittoresk idyll. Det ligger en klam hånd over hodet på innbyggerne, og trusler fremsettes på lavmælt vis. Ingen er i tvil om at volden befinner seg et sted like under overflaten.

”Sorte sjeler” er på mange måter en annerledes mafiafilm, siden den stort sett styrer unna alt som virker pirrende og forlokkende med mafiaen. Det hviler en dyster stemning over historien, personene er innelåst i familienes æreskodeks og blodige rivalisering. Generasjoners forbannelser gjør dem ufrie og livet preges av frykt. Geitebonden Luciano prøver å distansere seg fra dette, men han dras ufrivillig inn i dramaet, der hele familiens eksistens står på spill. Avslutningen er overraskende, men psykologisk troverdig.

Dette er regissør Francesco Munzi tredje spillefilm siden debuten i 2004. ”Sorte sjeler” mangler de underholdende elementene vi finner i Coppolas eller Scorseses mafiaepos, her er dramaet strippet ned til det essensielle: Mafiaens forbannelse over dagliglivet.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 10. oktober 2015)