Manchester by the Sea

”Manchester by the Sea”
Regi: Kenneth Lonergan

Lengde: 2 t. 17 min.

Produksjonsår: 2016

Regissør Kenneth Lonergan er muligens mest kjent som manusforfatter til to suksessfulle filmer fra 2002 – “Analyze That” (Harold Ramis) og ”Gangs of New York” (Martin Scorsese). Som regissør har han bare to filmer på cven, ”You Can Count On Me” (2000) og ”Margareth” (2011). Men med “Manchester by the Sea” har han tatt steget opp en divisjon og fått 5 Golden Globe-nominasjoner, bl.a. for både beste regi og manus.

Historien utspiller seg i Manchester, Massachusetts. Vi følger Lee Chandler (Casey Affleck), en vaktmester som bor i nabobyen Quincy, i det han får beskjed om at hans bror er død etter et hjerteinfarkt. Lee må ta seg av det praktiske rundt brorens død, og han blir også den som må ta seg av brorens 17 år gamle sønn Patrick. Patricks mor, en alkoholiker, har tidligere reist hjemmefra og har ikke lenger kontakt med sønnen, ingen vet hvor hun nå befinner seg. I løpet av tiden det tar fra den sjokkartede nyheten slår ned, og til begravelsen er gjennomført, nøster filmen opp i mange tråder, og en sterk familiehistorie trer frem.

Casey Affleck i rollen som Lee gjør en stor prestasjon. Lee virker å være en fåmælt og underdanig vaktmester, med et liten sosial omgangskrets. Han bor i et kjellerrom i blokken der han arbeider, og på fritiden opptrer han som en ensom skikkelse ved bardisken. Vi aner et sinne som kommer frem når han er tilstrekkelig påvirket av alkohol, men dette er bare et symptom på en traumatisk og tragisk hendelse i Lees tidligere liv. Casey Affleck er med i stort sett alle scener i filmen, og manusforfatter Lonergan nøster opp alle trådene på en elegant og medrivende måte. Det er en sterk historie som fortelles, men heldigvis klarer Lonergan alltid å falle ned på riktig side, det er et ektefølt drama vi er vitne til.

Filmens største stjerne, Michelle Williams, spiller Lees ekskone Randi. Det er alltid en fornøyelse å se henne på film, men det er ikke så mange scener hun medvirker i her. ”Manchester by the Sea” er en film som føles ekte, med gode miljøskildringene av vanlige mennesker liv i det nordøstlige USA. Dette er et miljø vi ellers ikke ser så mye til i amerikansk film. Filmen er noe så sjeldent som en lavbudsjettfilm i amerikansk målestokk (den kostet 8,5 millioner dollar å lage), noe som tydelig viser at et godt manus, en dyktig regissør og ikke minst begavede skuespillere er det som skal til for å lage en god film.

Min eneste innvending er at filmen er litt for lang, den siste halvtimen kunne vært strammet litt inn.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 21. januar 2017)

Det fremmede

”Det fremmede”
Originaltittel: La Región Salvaje
Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 38 min.
Produksjonsår: 2016

Mexicanske Amat Escalante har laget to sterke og realistiske filmer tidligere. Film nr. to - ”Heli” - ble satt opp på norsk kinoer. Den var en hypervoldelig og ubehagelig skildring av den fatale ”krigen mot narkotika”, som langt på vei har resultert i et ødelagt mexicansk samfunn. I denne tredje langfilmen fra Escalante er det strengt realistiske scenarioet forlatt til fordel for en seksuelt ladet spenningsfilm, en slags grøsser, med elementer fra sci-fi.

”Det fremmede” er et romvesen, en alien, som likner en kjempeblekksprut. Dette vesenet holdes innelukket i en hytte i skogen, der en eldre forsker bor sammen med sin kone. Det spesielle med dette vesenet er at det tydeligvis lever for å gi mennesker seksuell nytelse, og både kvinner og menn utsettes for ”det fremmedes” tilbøyeligheter. Dessverre går dette ofte svært voldsomt for seg, uten at de involverte skremmes av den grunn. Sekvensene med hytten i skogen har stemninger som en David Lynch-fan vil kjenne seg igjen i, det mystiske, mørke og tiltrekkende understrekes med tilsvarende lydbilder.

Samtidig som Escalante har latt mørke fantasier få en fremtredende plass har filmen også et bein i en realistisk verden. Filmen kretser rundt fire hovedpersoner, der Alejandra og Angel er foreldre med to små gutter. Forholdet mellom de to er konfliktfylt. Angel er en homofob og voldelig fyr med undertrykte drifter, men hemmeligheten hans er at han har et forhold til Alejandras bror Fabian, en sykepleier. Det utvikler seg til et trekantdrama mellom disse. Det er Fabian som drar alle tre inn i historien da han møter Veronica, ei jente som kommer blødende til sykehuset, angivelig etter å ha blitt bitt av en hund.

Det var ikke utsolgt i KP4 lørdag kl. 13.40, selv om det var dagens eneste visning

Men det er altså ikke en hund som har bitt Veronica, derimot et utenomjordisk vesen, som øver en sterk tiltrekningskraft på alle som kommer i kontakt med det. Scenene med dette vesenet er vel så fascinerende som de er frastøtende, og kanskje er det mindre en grøsserfaktor ved det når vi faktisk får se ”det fremmede” i aksjon, enn om vi bare fikk antydet hva som foregår. Derfor er ikke ”Det fremmede” egnet til virkelig å skremme seerne, det trekker snarere publikum inn i en forbudt og mørk verden der driftene har tatt overhånd.

”Det fremmede” er ingen fullkommen filmopplevelse, den blir litt for mye en genrehybrid som ikke klarer å bestemme seg for hvor den faktisk vil. Likevel er det en film som fester seg i hukommelsen, det må være noe i denne uvante miksen som gjør at den skiller seg ut og lett forsvarer sine 100 minutter i kinosalen.

Filmen er for øvrig en samproduksjon med bergensselskapet ”Mer film”, og Maria Ekerhovd er coprodusent. Musikken er laget av duoen MoE, som består av Guro Moe og støyartisten Lasse Marhaug.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 14. januar 2017)

Min pappa Toni Erdmann

Originaltittel: Toni Erdmann
Regi: Maren Ade
Lengde: 2 t 42 min.
Produksjonsår: 2016

Endelig en film som lever opp til forhåndsomtaler og forventninger. ”Min pappa Toni Erdmann” er burlesk morsom, slapstickaktig, pinlig inntil det sensasjonelle, og attpåtil en smule rørende. I tillegg er den altså en skikkelig langfilm, men for en gangs skyld syns jeg ikke lengden trekker ned, denne filmen forsvarer rett og slett et besøk i kinosalen som nærmer seg 3 timer.

Allerede åpningsscenen setter tonen. Et bud skal levere en pakke og ringer på døren. Ut kommer en skikkelse som først ikke vedkjenner seg noen bestilling, men som så roper på sin bror inne i leiligheten, en bror som nettopp er ute av fengselet etter å ha sonet en dom for brevbomber! Frem kommer skikkelse nr. 2, og vi skjønner jo raskt at mann nr. 1 spiller ut en practical joke for budet.

Hils på Winfried/Toni (Peter Simonischek), mannen med løstenner, parykk og et uttall absurde innfall. Winfried er musikklærer i 60-årene, som underviser elever hjemme. Men vi skjønner at forretningene ikke blomstrer. Han har en gammel hund å trøste seg med i ensomheten. Han har en datter, men hun er en travel karrierekvinne som han sjelden treffer. Han bestemmer seg derfor for å reise på et uanmeldt besøk til henne i Bucuresti, der hun er konsulent for et firma som driver med out-sourcing og nedbemanning. Datteren Ines (Sandra Hüller) er i starten en ikke spesielt sympatisk kvinne, men siden dette er en film som lar seeren få tid til å bli kjent med karakterene, lærer vi også Ines å kjenne fra andre sider.

Winfried/Toni ankommer altså Bucuresti som en slags turist, selv om det nok er en bekymring for datteren som ligger bak. Er hun egentlig lykkelig? På overflaten er Ines en suksessfylt karrierestreber som ser på konsulentoppdraget i Romania som et steg på karrierestigen, der neste mål er en mer attraktiv stilling i Singapore. Vi befinner oss i det globale konsulentskiktet, der kynisme og ambisjoner virker i en symbiose. Ines er alltid fokusert på jobben, alltid i telefonen, alltid på vei til et viktig møte. Faren Winfried representerer helt andre verdier, og hans intervenering i datterens arbeidshverdag skaper uant krøll og absurde situasjoner.

Det er ikke vits i å gjenfortelle alle morsomme scenene som kommer, filmen har noen øyeblikk som bare må oppleves. Dette er regissør Maren Ades tredje film. Hun fikk prisen for beste film, beste regissør og beste manusforfatter ved European Film Awards 2016 for denne.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 7. januar 2017)

Neon Bull

«Neon Bull»
Originaltittel: Boi Neon
Regi: Gabriel Mascaro
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2015

Brasiliansk «cowboyfilm» med handling fra rodeomiljøet. Vi følger en gjeng som reiser fra sted til sted med kveg, som brukes i ambulerende rodeoshow. Filmens tittel spiller på forestillingene som holdes når mørket faller på, da oksen males i neonfarger for effektens skyld.

Dette er absolutt ingen tradisjonell cowboyfilm, til det er miljøet for hverdagslig og folkene for menneskelige og sårbare. Den utspiller seg heller ikke i en forgangen periode i historien, dette er dagens Brasil. 

Tre cowboyer, og en kvinnelig sjåfør og hennes datter er hovedpersonene. Persongalleriet er ellers atypisk for det du forventer skal være et macho-miljø. Iremar er en stor, sterk og stødig kar som bærer på drømmen om en dag å bli klesdesigner! På fritiden syr han utfordrende kostymer for Galega, den kvinnelige sjåføren, som har en bijobb som en slags erotisk danser (iført hestehodemaske!) foran et begeistret mannlig rodeopublikum. Datteren hennes Cacá deltar i det meste av gjengens aktiviteter. Det fremgår at hun ikke vil være fastboende hos bestemoren, så skolegangen er utsatt. Cacá lider under morens manglende omsorg, og savnet av en far hun aldri har møtt. Hun kompenserer imidlertid en del med et godt forhold til Iremar.  

Rent filmatisk inneholder «Neon Bull» mange stilistiske flotte bilder. En del scener av kveget, i slow motion, fanger dyrenes tilværelse på en slående måte. Selve rodeoscene er også flotte, der cowboyene ved hjelp av hester omringer dyret, og selve sporten går ut på å rive oksen over ende ved å dra den i halen, før de når en markert linje på arenaen. Underholdning? Vel, mer fascinasjon for min del.

Så får vi til slutt en eksplisitt erotisk scene med en høygravid kvinne, noe du neppe har sett på denne siden av kinofilmen før, og som på sett og vis bare understreker hvor langt unna Hollywoodnormer «Neon Bull» befinner seg. 

(sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 3. desember 2016)

Nocturnal Animals

”Nocturnal Animals”
Regi: Tom Ford
Lengde: 1 t. 56 min.
Produksjonsår: 2016

Tom Ford debuterte som regissør i 2005 med den svært stilsikre ”A Single Man”. Ford hadde en fortid som klesdesigner for prestisjemerker som Gucci og Saint Laurent, og debutfilmen var så til de grader en manifestasjon av god smak og elegant overflate, men hadde absolutt psykologisk dybde. ”A Single Man” var rett og slett en sensasjon.

Så har det altså gått over ti år før Ford regisserer sin film nr. 2. Han ikke bare regisserer, han er også produsent og manusforfatter. Manuskriptet er basert på romanen ”Tony and Susan” av Austin Wright. Film nr. 2 fra Ford er blitt en blandet opplevelse, selv om den er solid på mange måter så mangler det liksom det lille ekstra som kan løfte den over i klassen for riktig store filmopplevelser.

Hovedpersonen er Susan (Amy Adams), eier av et ganske så avantgardistisk kunstgalleri. Filmen starter med en åpning av en ny utstilling, og akkurat åpningsscenen kan få deg som seer til å håpe på at Ford følger opp det filmatisk høye nivået fra ti år tilbake. Det er billedsterkt, spektakulært og passelig frastøtende vulgært. Men selv om begynnelsen er sterk så tar både historien og billedspråket snart en annen retning.

Susans ekteskap med sin travle ektemann skranter, snart skjønner vi at han er utro. Samtidig mottar Susan et manuskript i posten, fra hennes ex-mann Edward (Jake Gyllenhaal), en forfatterspire hun forlot for 20 år siden fordi hun rett og slett hadde mistet troen på ham. Manuset er romanen ”Nocturnal Animals” - eller ”Nattdyr” (det virker forresten som det er slutt på at engelske filmtitler oversettes). Susan ligger ganske ulykkelig i sengen da hun begynner å lese det tilsendte manuskriptet.

I fortsettelsen hopper filmfortellingen frem og tilbake mellom Susans liv og fortellingen i boken. I bokens historie følger vi en kriminalhistorie fra øde landeveier i Texas, der en familie på biltur (far, mor og datter) trakasseres og overfalles av en gjeng bøller, med tragisk utfall. I fortsettelsen blir historien til en hevnfortelling, og rikelige doser spenning og vold benyttes. Det er kanskje denne parallelle historien som ikke helt klarer å begeistre meg. Denne krimfortellingen har vi liksom sett før. Karakterene er litt for mye klisjeer til at jeg klarer å la meg rive med. Samtidig skjønner Susan at hun gjorde en tabbe den gang hun forlot Edward, men nå har hun en mulighet til å møte ham igjen.

Selv om også ”Nocturnal Animals” har mange billedlige kvaliteter er det som om manuset, eller historien, ikke henger helt sammen. Som sagt; filmen er ikke helt vellykket. Eller skal vi skylde på romanen den er basert på?

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 26. november 2016)

Etter stormen

”Etter stormen”
Originaltittel: Umi yori mo mada fukaku

Regi: Hirokazu Kore-eda

Lengde: 1 t. 57 min.

Produksjonsår: 2016

Japanske Hirokazu Kore-eda fortsetter å lage film med utgangspunkt i tilsynelatende helt vanlige familier, der tre generasjoners samspill rundt hverdagslige hendelser som regel danner en slags basis. I fjor laget han ”Søstre”, en film som jeg selv syns ble for tam og lettere kjedelig. Langt bedre likte jeg ”Som far, så sønn” (2013), mens ”Still walking” (2008) fremdeles er min favoritt blant Kore-edas filmer.

I ”Etter stormen” møter vi igjen tre generasjoner japanere i et hverdaglig drama. Som i tidligere filmer er det heller ikke her den store dramatikken som styrer handlingen, filmfortellingen går ganske så rolig og bedagelig fremover mens vi gradvis blir kjent med hovedpersonene. Det som mangler i ytre dramatikk kompenseres av et sterkt blikk for detaljer, av særegenheter og inngrodde vaner ved karakterene, det er vel i bunn og grunn dette som gjør at filmene oppleves som så menneskelige (i mangel på et bedre ord).

Det er den 50 år gamle sønnen som trer frem som hovedpersonen i filmen. Ryota er forfatter, men det er snart 15 år siden han ga ut sin eneste roman. Til daglig livnærer han seg som privatdetektiv, ansatt i et byrå som stort sett spionerer på utro ektefeller. Ryota er en ikke spesielt strukturert person som er i konstant pengetrøbbel, hovedsakelig fordi han ligge runder for gambling. Pengene forsvinner på veddeløpsbanen og i kiosker som selger lottokuponger. Så mye skriving blir det ikke tid til, Ryotas forfattekarriere er definitivt på nedadgående.

Han gamle mor har nettopp blitt enke, og dette gjør at Ryota avlegger henne et sjeldent besøk. Det viser seg at moren rett og slett er lettet over at faren er borte, samlivet som har vart i 50 år har tydeligvis tært på tålmodigheten hennes. Det virker som om Ryota er en kopi av sin avdøde far, en mann som også lå under for gambling og som bidro lite. Ryota står på dårlig fot med sin søster, og han er skilt fra Kyoko, som han har sønnen Shingo med. At Ryota ligger på etterskudd med betaling av barnebidrag gjør at ex-konen truer med å nekte ham besøksrett til gutten.

Ryota er altså en presset mann, men han er likevel ikke en som anstrenger seg for mye. Hirokazu Kore-edas fortellerstil er stort sett fri for sterke og følelsesladde scener, han ser på karakterene med et lett humoristisk og heller medfølende blikk, som om han vil vise oss at helt vanlige mennesker nok har sine svakheter, men at alle likevel kan forstås på sine egne premisser.

”Etter stormen” er to timer hverdagsrealisme som likevel har en slags magi over seg, en ganske fengslende filmfortelling fra den japanske hverdagen, der folk i bunn og grunn er lett gjenkjennelige også for oss.

  (sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 19. november 2016)

Dagen i morgen

«Dagen i morgen»
Originaltittel: L'Avenir
Regi: Mia Hansen-Løve
Lengde: 1 t. 41 min.
Produksjonsår: 2016

Denne franske filmen er på mange måter Isabelle Hupperts film. Hun er sentral i så godt som alle scener og må ta hovedæren for at filmen ble en o.k. opplevelse. Huppert er faktisk 63 år, helt utrolig. Men når man ser på hva hun har gjort siden debuten i 1971 (!) så er det klart at hun er en av de aller største i europeisk film. Det er nok å nevne et par av filmene hun har gjort med Michael Haneke, som «Pianolærerinnen» (2001) og «Amour» (2012) for å skjønne hvor listen ligger.

Her spiller Huppert en filosofilærer på videregående. I åpningsscenen må hun forsere streikende elever som prøver å hindre lærere og medelever å komme seg inn i skolebygningen. For så vidt en dagsaktuell scene, Frankrike er for tiden preget av streiker og demonstrasjoner, bl.a. om retten til gratis utdanning.

Nathalie (Isabelle Huppert) virker rimelig tilfreds med tilværelsen. Ved siden av å undervise skriver hun også lærebok og essays. Når ektemannen Heinz en dag kunngjør at han har truffet en annen og har til hensikt å forlate henne, begynner nedturen. Forlaget bestemmer seg attpåtil for å dumpe henne. Og så er det den alderdomssvekkede moren som ringer til alle døgnets tider og truer med å ta livet av seg. 

Nathalie har det altså ikke lett, men takler det tilsynelatende godt. Hun må definere seg selv og livet sitt på nytt. En tidligere elev har tydeligvis et godt øye til henne, og hun besøker han på en bondegård der han bor sammen med en gruppe anarkister. Noen romanse blir det imidlertid ikke, det litt umake vennskapet forblir på et intellektuelt plan.

I det hele tatt er det lite dramatikk og sterke følelser her. Litt atypisk for å være en fransk film, som ellers gjerne er heftige og temperamentsfulle opplevelser. Nathalie beveger seg i et gjennomgående intellektuelt miljø, der filosofi og bøker er i sentrum. Det virker faktisk som at dette har gitt henne en ballast til å takle motgang. 

«Dagen i morgen» har fått til dels strålende kritikker, og regissør Mia Hansen-Løve regnes som et nytt stjerneskudd. Sant og si har jeg litt problemer med å se denne filmen helt der oppe blant året store filmopplevelser. For meg er det Isabelle Huppert som redder kvelden.

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 29. oktober 2016)

American Honey

”American Honey”
Regi: Andrea Arnold
Lengde: 2 t. 43 min.
Produksjonsår: 2016

Den britiske regissøren Andrea Arnold tar turen over dammen og ender opp i et det same sosiale miljøet som hun tidligere har skildret i sine britiske filmer. Både ”Red Road” (2006) og ”Fish Tank” (2009) er sterke sosialrealistiske filmer i god britisk tradisjon, der arbeiderklassens liv, eller like ofte de arbeidsløse og marginaliserte, er i fokus. I ”American Honey” møter vi en tøff virkelighet, der ungdom stues sammen i en minibuss og legger ut på veien for å gå dør-til-dør og selge abonnementer for blader.

Andrea Arnold står for både manus og regi. Hovedpersonen er Star, en 18 år gammel jente som vi først møter hjemme, der hun passer to småsøsken som hennes mor mer eller mindre har frasagt seg ansvaret for. Hjemmet er ellers preget av rusmisbruk, og det antydes også at hun utsettes for seksuelt misbruk fra faren. En dag blir hun vitne til at en minibuss med ungdommer ruller inn på en parkeringsplass, festfaktoren i bussen er høy, men så er det altså et team med omreisende bladselgere som kommer. Star viser interesse og tilbys jobb. Det må være utsiktene til et eventyr, kombinert med følelsen av at hun ikke har noe å tape som gjør at hun slår til. Og så er det Jake, en selvsikker ”salgsleder” som sjarmerer henne.

Store deler av filmen skildrer selgernes reise fra sted til sted, på jakt etter abonnenter. De settes av to og to og går fra dør til dør. Jake er læremesteren som skal lære nykommeren Star alle salgstriks i boken, alle løgner er lov for å generere salg. Tidvis er det svært underholdende, men ofte er det bare trist. Arnold viser flere sider ved USA i denne «roadmovien», fra det velstående nabolaget, til det utarmede og fattigslige. Mest av alt får jeg følelsen av å være vitne til unge mennesker som kjemper for å få fotfeste i et samfunn uten sikkerhetsnett. Når ungdommene åpner seg for å fortelle om drømmene de har for fremtiden, er det ofte helt banale, enkle ting de ønsker seg. Disse ungdommen har i virkeligheten ingenting, de er overlatt til seg selv, «den amerikanske drømmen» der alle kan skape seg et rikt liv ved hardt arbeid synes som en vits.

Debutanten Sasha Lane spiller hovedpersonen Star med stor overbevisning. Shia LaBeouf spiller Jake, også han leverer spill av høy klasse. De andre ungdommene i følget virker troverdige, noen er utagerende og støyende, andre er mer innadvendte og synes sårbare. Det er som en reisende folkehøyskole på tur, bare at «høyskoleutdanningen» i det amerikanske samfunnet er så vondt realistisk og nådeløs. Som seere levner vi ikke så mye håp for noen av dem, rett og slett fordi forutsetningene for å lykkes er så små.

«American Honey» er full av ungdommelig liv og glød, den spenner mellom elleville opptrinn, humor og tristesse. Regissør Andrea Arnold har vunnet juryprisen i Cannes for alle sine tre filmer. Hun er rett og slett en filmskaper i toppklasse.  

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 15. oktober 2016)

Remainder

«Remainder»
Regi: Omer Fast
Lengde: 1 t. 43 min.
Produksjonsår: 2015

I filmens åpningsscene følger vi en ung mann gjennom byens travle gater. Mannen har en trillekoffert med seg. Vi skjønner også at han blir skygget, eller forfulgt, av en kvinne og to menn på avstand. Da han befinner seg under et glasstak begynner det plutselig å single i glass ovenfra. Mannen snur og trekker seg unna, men for sent. Før han kommer seg i sikkerhet blir han slått i bakken av en stor og tung gjenstand som faller ned fra stor høyde. I neste øyeblikk kommer tilfeldig forbipasserende til og det ropes ut etter lege og ambulanse. 

Tom, som mannen heter, havner i koma på sykehuset. Han svever mellom liv og død. Etter en stund blir det klart at han overlever, men han husker ingenting av hendelsen, heller ikke noe særlig annet fra tiden før ulykken. Tom blir tilbudt en stor erstatningssum av forsikringsselskapet, og hans advokat anbefaler klienten å akseptere tilbudet, som visstnok skal være rekordhøyt. Vilkåret er imidlertid at Tom ikke under noen omstendigheter uttaler seg til pressen, eller på annen måte befatter seg med ulykken. 

For kinoseeren er det klart at det er et eller annet muffens med hele opplegget. Tom ender opp i egen leilighet i svært forkommen tilstand og er avhengig av hjelp i tiden etter ulykken. Gradvis kommer han til hektene, men hukommelsen er ikke med på laget, fortiden viser seg kun i korte og uklare glimt.

Dette er den israelske regissøren Omer Fast’ debutfilm. Han har også hånd om manuset, i samarbeid med forfatteren av romanen som filmen er bygget på, Tom K. McCarthy. ”Remainder” blir en slags thriller etter hvert som Tom, på tross av advarsler, bestemmer seg for å prøve å komme til bunns i hva det er som har truffet ham. At filmen sirkler rundt en hovedperson med hukommelsestap er ikke noe nytt, vi har mange liknende eksempler, så ideen kan ikke sies å være original. Men konseptet lar filmskaperen benytte seg av mange triks i boken, og klarer å holde på spenningen til det siste.

«Remainder» er ellers en teknisk flott film, selv om heftig klipping og utstrakt bruk av håndholdt kamera i starten lett kan bli litt slitsomt. Det var også et lite minus for meg at filmen ble vist utekstet, mine engelskkunnskaper er dessverre ikke i stand til å kompensere manglende teksting 100 %.

(sett på BIFF - Bergen Internasjonale Filmfestival, fredag 23. september 2016)

Ixcanul

«Ixcanul»
Regi: Jayro Bustamante
Lengde: 1 t. 31 min.
Produksjonsår: 2015

Oppe i fjellene i Guatemala, ved foten av en stor vulkan, ligger et lite jordbrukssamfunn befolket av maya-indianere. De lever av det noen få husdyr kaster av seg, kombinert med å jobbe som innhøstningsarbeidere på kaffeplantasjen. Dette er langt ute på landsbygda, og det moderne livet er stort sett fraværende. Folket lever tett på naturen, og preges av å leve rett under vulkanen («Ixcanul»). Folket ofrer til vulkanen, og virker å ha en blanding av katolsk tro og eldgammel naturreligion.

I dette miljøet lengter ungdommen ut og vekk. Selv det å ta seg inn til byen er noe skremmende, men likevel forlokkende. Folket her snakker ikke spansk, men sitt eget indianerspråk, så vi skjønner at hindringene for å lykkes utenfor sitt lokale miljø er mange. Som blant så mange andre i Latin-Amerika er det drømmen om USA som virkelig lokker. USA ligger «bak vulkanen», og der bor folk i store hus med hager rundt. Mellom arbeidet på kaffeplantasjen og festingen på den lokale baren prates det om å immigrere. Riktignok er de klar over farene som truer ved å legge ut på den lange reisen, men ingenting er egentlig en hindring når drømmene brenner kraftig nok.

I filmen møter vi en liten kjernefamilie. Far, mor og en 17 år gammel datter. Far og mors slit ser ut til å kunne få en fin avkastning når den dobbelt så gamle formannen på plantasjen kaster sine øyne på datteren. Det holdes et selskap der forlovelsen kunngjøres, og fremtiden synes klar. Men jenta har et godt øye til en jevnaldrende gutt, og ekteskapet henger brått i en tynn tråd.

Filmen evner å se tilværelsen med «småkarsfolks» øyne. Historien fortelles i et rolig tempo, med en spenningskurve som stiger raskt mot slutten. Så kan det innvendes at grunnhistorien ikke er særlig original. Dette er til en viss grad underordnet, for filmens styrke hentes fra miljøet der den utspilles, et sjeldent syn på kinolerretet. Historien får også fint frem det klassesamfunnet som disse menneskene lever i, og den avstanden det er mellom den spansktalende staten og indianerbefolkningen. 

Du behøver ikke være sosialantropolog for å like «Ixcanul», men det er en fordel at seeren er åpen for en litt annerledes filmfortelling fra et ganske så ukjent miljø.

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 3. september 2016)