Frantz

«Frantz»
Regi: François Ozon
Lengde: 1 t. 53 min.
Produksjonsår: 2016

Historien starter i 1919, 1. verdskrig er over. Vi er i Quedlinburg, en by i Tyskland. I filmens åpningsscene følger vi Anna, en ung kvinne, som er på vei til gravstedet med blomster som hun skal legge på graven til sin forlovede Frantz, som er drept i krigen. Men da hun kommer frem oppdager hun at noen allerede har lagt blomster på graven. En kirkegårdsarbeider kan opplyse om at det er en franskmann som har gjort det.

Anna bor i huset til sine vordende svigerforeldre, som betrakter henne som sin datter nå når deres eneste sønn er død. Faren, en lege med hjemmekontor, er svært bitter over sønnens død og er den som sliter mest med sorgen. En pasient oppsøker ham, men dette er mer et påskudd for å be om tillatelse til å fri til Anna. Denne mannen er dobbelt så gammel som den unge kvinnen, men situasjonen tatt i betraktning synes det som en løsning for «datteren» i huset.

Imidlertid blir alt snudd på hodet da Adrien, franskmannen, uventet dukker opp. At en franskmann kommer til byen rett etter krigen er i seg selv ikke enkelt, hatet mot franskmennene er høyst levende. I utgangspunktet møtes derfor Adrien med mistro og fiendtlighet av familien, men gradvis vinner han deres tillit. Adrien sier han kjente Frantz fra Paris, og at de var gode venner. Han kan fortelle om fine stunder på kafeer og i gallerier, og disse historiene blir en trøst for den sørgende familien. At der gradvis oppstår følelser mellom Anna og Adrien er også tydelig.

Kun 2 billetter ble solgt til denne visningen av kvalitetsfilmen "Frantz"

 

Filmen tar seg tid til å etablere et fint tidsbilde, der miljøet fremstår som troverdig. Historien fortelles også i et tempo som synes å være i pakt med tiden, her er ikke heftig klipping eller scener som forstyrrer den kronologiske orden. Seeren kan bare ta seg fri fra stress og oppjaget tempo utenfor kinosalen og la seg oppsluke av dette dramaet som gradvis tiltar i kompleksitet. Du blir rett og slett fengslet og revet med, i en film nærmest fri for ytre dramatikk, med unntak av noen få krigsscener.

«Frantz» starter i sort/hvitt, som om den er et tidsdokument, men veksler så mellom sort/hvitt og farger. Den har et humanistisk budskap som formidles på en klok og lite påtrengende måte. Filmen kan lett sees på som en anti-krigsfilm, et budskap den sørgende faren fint målbærer i møtet med byens andre fedre, som også har mistet sønner i krigen, men som nå tørster etter hevn.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 20. mai 2017)

Min arabiske vår

«Min arabiske vår»
Originaltittel: Inhebek Hedi
Regi og manus: Mohamed Ben Attia
Lengde: 1 t. 28 min.
Produksjonsår: 2016

Dette er en fin skildring av en ung manns dilemma. Hedi er 25 år og gifteklar. Men et tilfeldig møte med en kvinne på et hotell stiller familiens forventninger til ham i et nytt lys. Skal han følge familiens ønsker eller skal han bryte tvert og satse på sin nye kjærlighet? 

Debutfilmen til Mohamed Ben Attia er en ganske enkel og rett frem fortelling som gradvis tar tak i deg og får deg til å kjenne Hedis dilemma på kroppen. Hedi er tilsynelatende en ung mann med fremtiden klart definert foran seg. Han jobber som selger for bilfirmaet Peugeot og om noen dager skal han gifte seg med Khedija, et ekteskap avtalt mellom begge familiene. Vi skjønner straks at Hedis mor er den som styrer alt i familien og at Hedi selv aksepterer sin skjebne ganske så stilltiende. Hedi virker kuet, men det synes ikke som han har motforestillinger mot giftermålet. I lang tid har moren styrt på og innredet en egen leilighet til paret i sitt eget hus. Alt er klart for dette ekteskapet og de to vordende ektefellene virker tilfreds med det hele.

Filmens norske tittel henspiller på de store politiske omveltningene som spredte seg over store deler av den arabiske verden for få år siden. Alt startet i Tunis i 2011, men det politiske ligger mer som et bakteppe her og er ikke sentrale i filmen. Det er et godt grep. Også Hedi får merke de politisk turbulente tidene, om enn indirekte. Bilsalget stagnerer, så Hedi kan ikke lenger stå i bilforretningen og vente på kunder, han får beskjed om å starte opp med oppsøkende salg.

Det er på en slik forretningsreise han treffer Rim. Hun jobber som turistvert på hotellet som Hedi tar inn på. Turistbransjen sliter kraftig etter den arabiske våren, turistene er skremt bort av all uroen. Når Hedi sitter i spisesalen er han derfor nesten alene, og på stranden er det også sparsomt med ferierende. Rim blir et tilfeldig møte som får stor betydning for Hedi. I løpet av noen døgn åpenbarer det seg en annen verden for Hedi, der Rim representerer alt det den tradisjonelle Khedija ikke er. Hedi faller pladask og vil avlyse hele giftemålet.

Hedis dilemma er skildret på en svært troverdig måte. Løsningen er ikke enkel for noen av partene. Disse konfliktlinjene står tusenvis av unge arabere midt oppe i hver eneste dag, i et samfunn der familien like gjerne er en undertrykkende maktfaktor som et støttende nettverk. 

«Min arabiske vår» fikk to priser under filmfestivalen i Berlin. Filmen fikk prisen for beste debutfilm og hovedrolleinnehaver Majd Mastoura fikk Sølvbjørnen som beste skuespiller i rollen som Hedi.

 (sett på Bergen kino, KP10, lørdag 13. mai 2017)

Song to song

«Song to song»
Regi og manus: Terrence Malick
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2017

Siden 1973 og «Badlands» har Terrence Malick laget til sammen syv filmer (inkl. denne). Ingen stor produksjon på 44 år. Når Malick regnes som et stort/beryktet navn i filmkretser er det fordi filmene hans enten er veldig gode, eller ganske mislykkede. Denne regissøren er ambisiøs, han er ikke fornøyd med å lage middelmådige filmer, Malick sikter alltid høyere, vil alltid strekke seg lenger enn det som er vanlig i Hollywood-universetollywooduniversetH. Det er prisverdig.

Jeg regner Malicks «The Tree of Life» (2010) som en film der ambisjoner og resultat i stor grad samsvarer, noe som gjorde den til en av de beste kinoopplevelsene så langt i dette tiåret. Noe av filmspråket fra «The Tree of Life» kan du gjenkjenne her, men resultatet blir et helt annet. Spekket med indre monologer som legges som «voice-over» i lydbildet, blir «Song to song» en tålmodighetsprøve for seeren.

Tilsynelatende er dette en film som prøver å legge an en filosofisk tilnærming til livets små og store spørsmål. Den ytre handlingen er sparsommelig og egentlig av underordnet betydning. Vi møter et knippe unge, lovende mennesker i musikkbransjen, som via en plateselskapseier får muligheten. Noen scener foregår backstage på en stor festival, noe som liksom bidrar til litt autensitet. Den litt eldre plateselskapsdirektøren opptrer først som «en av gutta», men viser seg på sikt å være en kyniker som utnytter ungdommens talent til egen vinning. Ikke noe nytt akkurat. Denne karen (Michael Fassbender) lever i stor rikdom, noe som gjør at mye av filmen utspiller seg i luksuriøse leiligheter eller på storslagne eiendommer oppe i åsen.

Partyfaktoren er høy, samtidig som sjelelivet eksponeres i de indre monologene. Om dette elementet er ment å vise oss kontrastene mellom det tilsynelatende heftige, spennende og kreative miljøet og personenes indre demoner, så lykkes ikke filmen i å løfte dette til en høyere syntese. Det blir en uendelig rekke av scener der kamera svirrer rundt og skuespillerne tydelig er instruert til å opptre «lekent», disse opptrinnene er det mange av og det er tydelig at Malick mener at disse scenene skal si mye om karakterene.

Dessverre utvikler vi ikke så mye sympati for personene vi møter. Filmen makter ikke å få oss med inn i sjelelivet, vi blir mer og mer oppgitte tilskuere til det jeg egentlig oppfatter som privilegerte menneskers sutring. Det er nesten synd på skuespillerne. Her er flust med kjente navn, i tillegg til Fassbender spilles hovedrollene av Ryan Gosling, Rooney Mara og Natalie Portman. Kjente rockestjerner som Patti Smith, Iggy Pop, John Lydon m.fl. opptrer som seg selv, uten at disse egentlig løfter filmen, de er muligens med for å vise miljøet vi befinner oss i.

«Song to song» er ganske mislykket og derfor ikke en film å anbefale.

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 22. april 2017)

Kammerpiken

«Kammerpiken»
Original tittel: Agassi
Regi: Park Chan-wook
Lengde: 2 t. 25 min.
Produksjonsår: 2016

Dette er en filmatisering av Sarah Waters' roman «Renkesmed», men regissør og manusforfatter Park Chan-wook har flyttet handlingen fra viktoriatidens England til Korea tidlig på 1930-tallet, da landet var under japansk okkupasjon. Park Chan-wook har tidligere laget filmen «Oldboy», som jeg husker som en smart, sexy, stilistisk forseggjort thriller fra det moderne Sør-Korea, og når traileren for denne filmen allerede har fristet meg i uker så er det klart at forventningene er høye når vi tar plass i kinosalen.

På overflaten er dette en kriminalhistorie. En falsk greve klekker ut en plan for å rane til seg formuen til en japansk adelsjente som er enearving til sin onkels palass. Han betaler en ung, kvinnelig lommetyv for å ta seg jobb som kammerpike i palasset. Hennes oppgave skal være å fortelle så mye fordelaktig om «greven» at adelsdamen kan forelske seg i ham, for slik å kunne inngå ekteskap og svindle til seg formuen. Men de to jentene utvikler et forhold og dermed skjærer det hele seg.

Filmen er laget i en slags gotisk kulisse, og mye av handlingen utspiller seg et stort og småskummelt kråkeslott av et hus. Historien fortelles i flere kapitler, og for hvert nytt kapittel skifter fortellingen vinkel. Slik viser det seg at vi er vitne til et alle-lurer-alle komplott, der ingen av karakterene er til å stole på. 

«Kammerpiken» er blitt en internasjonal kinosuksess, og den er også blitt en hit i hjemlandet Sør-Korea. Den er blitt tolket som en feministisk film, på grunn av dens sterke kvinnekarakterer, men også fordi den viser mer enn det som er vanlig å vise på kino. For koreanerne er filmens sexscener banebrytende. Men siden regissøren er en mann er det lov til å undres over hvor feministisk frigjørende det er å vise nakne kvinner på film?

«Kammerpiken» er utsøkt vakker, stilsikker og raffinert. Den er også leken i måten den refererer til filmhistorien på, det er mange scener her som kunne vært klippet ut av en skrekkfilm fra 1930- eller 40-tallet om filmen hadde filmen vært skutt i sort/hvitt. Filmen mangler likevel litt av magien som gjorde «Oldboy» til en sensasjon i sin tid, men den har ingen problemer med å holde på interessen i nesten to og en halv time.

 (sett på Bergen kino, KP6, torsdag 6. april 2017)

Æresborgeren

«Æresborgeren»
Originaltittel: El Ciudadano Ilustre
Regi: Gastón Duprat og Mariano Cohn
Lengde: 1 t. 58 min.
Produksjonsår: 2016

Filmen åpner med at forfatteren Daniel Mantovani mottar Nobelprisen i litteratur. Hjemme i Barcelona får han invitasjoner fra fjern og nær om å komme og delta på en mengde arrangementer, men Daniel avslår alle, med ett unntak. Fra hjembyen Salas i Argentina har det kommet et brev fra borgermesteren. Daniel ønskes velkommen for å motta en utmerkelse som Æresborger, og for å delta på flere lokale arrangementer. Forfatteren forlot hjembyen i en alder av 20, og på de 40 årene som har gått har han ikke vendt tilbake en eneste gang. Etter først å ha lagt til side også denne invitasjonen bestemmer han seg likevel for å reise.

Byen store sønn bestemmer seg altså for å vende tilbake, men helst ønsker han så lite oppmerksomhet som mulig. Borgermesteren vil det imidlertid annerledes. Vel fremme må Daniel stå sammen med borgermesteren og den lokale skjønnhetsdronningen og hilsen fra toppen av en brannbil, mens bilen langsom kjører gjennom gatene. Pinlig. I starten går det likevel rimelig bra, arrangementet der han møter lokale lesere er godt besøkt. Verre blir det når han skal sitte i juryen for en lokal malerkonkurranse og er så taktløs at han refuserer lokale kunstnere. Spesielt en av de refuserte legger ham for hat.

Daniel Mantovani har brukt hjembyen Salas som kulisse for alle sine romaner. Sånn sett har han gjort hjemstedet sitt berømt over hele verden, i hvert fall i litterære kretser. Men selv om lokalbefolkningen personlig mener å gjenkjenne flere av de litterære skikkelsene fra bøkene, insisterer forfatteren på at alle romanpersonene er skapt av ham og ikke må forveksles med virkelige personer. Dette er det ikke alle som tar for god fisk. Gradvis blir møtet med hjembyen mer og mer anstrengt, og før besøket er offisielt avsluttet blir han mer eller mindre oppfordret til å rømme stedet. 

«Æresborgeren» er først og fremst en litt lavmælt komedie, uten den virkelig store gapskratten, men med flere pussige, humrende øyeblikk. Oscar Martinez kler hovedrollen som Daniel Mantovani godt, Martinez hadde forresten en rolle i «Wild Tales», en annen argentinsk komedie som gikk på kino for et par år siden. Her er han passelig arrogant og verdensvant, men i møte med gamle kjente er både fire tiår med fravær og berømmelsen han nå nyter som forfatter, en hindring for å gjenoppta ekte kontakt. Derfor disse lett komiske opptrinnene.

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 1. april 2017)