Taxi Teheran

«Taxi Teheran»
Regi: Jafar Panahi
Lengde: 1 t. 22 min.
Produksjonsår: 2014

Denne iranske filmen er laget under helt spesielle vilkår. Regissør Jafar Panahi har nemlig yrkesforbud, dvs. at iranske myndigheter har gitt ham et 20 års forbud mot å lage film. I tillegg har han fått en 6 år lang fengselsstraff for å lage «regimekritisk propaganda». Under svært vanskelige forhold har Panahi likevel laget tre filmer, alle smuglet ut av Iran. «Taxi Teheran» er den siste av disse tre filmene, og den første som er satt opp på norsk kino. Filmen har allerede vunnet «Gullbjørnen» under filmfestivalen i Berlin.

Hele filmen foregår på innsiden av en taxi. Regissør Panahi spiller selv taxisjåføren, eller han spiller egentlig ikke taxisjåfør, han er seg selv … en filmregissør som egentlig filmer scener med diverse passasjerer fra et kamera på dashbordet, men han kjører rundt i Teherans gater. Som tilskuer får vi altså anledning til å betrakte denne millionbyen nærmest fra passasjersetet, noe som i seg selv er ganske interessant, siden Iran for nordmenn flest er ganske ukjent territorium. 

Filmen åpner med en ganske absurd og komisk scene, der en småkjeltring (i forsetet) og en kvinnelig lærer (i baksetet) krangler seg imellom. Det er tydeligvis vanlig å dele taxi i Teheran. Det humoristisk/absurde preget forsterkes i neste scene når en sterkt skadd mann og hans hysteriske kone praier drosjen og oppdraget blir å komme seg til sykehuset i full fart. Deretter er det en svartebørsselger med vesken full av piratkopiert film som stiger inn, og denne kjenner straks igjen regissør Panahi bak rattet. 

I starten fikk jeg følelsen av at det var en dokumentarfilm jeg så, men etter hvert skjønner vi at alle passasjerene som stiger inn er skuespillere som hjelper Jafar Panahi med å dokumentere, i fiksjons form, viktige trekk fra dagliglivet i Teheran/Iran.

I filmens lengste sekvens plukker Panahi opp sin 10-12 årige niese, for å kjøre henne hjem fra skolen. Den munnrappe jenta har fått i hjemmelekse å lage en film (med sitt mobilkamera) som er i overenstemmelse med de iranske sensurreglene. Gjennom ordvekslingen mellom niese og onkel blir vi presentert med de rigide, hovedsakelig religiøse retningslinjene for filmproduksjon i Iran, noe som den opposisjonelle Panahi har fått lide for i årevis.

«Taxi Teheran» åpner sterkt, men kanskje faller den litt underveis. Likevel er det oppsiktsvekkende at en slik film finner veien til norske kinoer. Det i seg selv er grunn god nok til å kjøpe billett.

(sett på Bergen Kino, KP10, lørdag 24. oktober 2015)

Sorte sjeler

”Sorte sjeler”

Originaltittel: Anime nere

Regi: Francesco Munzi

Lengde: 1 t. 43 min.

Produksjonsår: 2014

De rundt 20 som hadde kjøpt billett til denne filmen på samme forestilling som meg tuslet ut i Bergenskvelden i stillhet, nærmest tynget av historien som nettopp hadde utspilt seg på lerretet. For mens du nesten kan bli oppglødd og begeistret av et mafiaepos av den amerikanske typen, er dette italienske dramaet en mørk og knugende affære, der generasjoners skjebner er koblet til hevn og et forkvaklet æresbegrep.

Luciano (Fabrizio Ferracane), en mann rundt de 60, er den eldste av tre brødre. Han lever et rolig liv som geitebonde på landsbygda sør i Italia. Sønnen roter seg opp i bråk med den rivaliserende familien, etter å ha vandalisert en bar som svar på en fornærmende kommentar. Sønnens onkler er aktive i ndranghetaen – Calabrias svar på Sicilias Cosa Nostra, og gutten ønsker å hjelpe disse. Faren er en maktesløs tilskuer til at hans egen sønn velger å tre inn i organisert kriminalitet.

Filmen skildrer landsbygda i Sør-Italia som alt annet enn en pittoresk idyll. Det ligger en klam hånd over hodet på innbyggerne, og trusler fremsettes på lavmælt vis. Ingen er i tvil om at volden befinner seg et sted like under overflaten.

”Sorte sjeler” er på mange måter en annerledes mafiafilm, siden den stort sett styrer unna alt som virker pirrende og forlokkende med mafiaen. Det hviler en dyster stemning over historien, personene er innelåst i familienes æreskodeks og blodige rivalisering. Generasjoners forbannelser gjør dem ufrie og livet preges av frykt. Geitebonden Luciano prøver å distansere seg fra dette, men han dras ufrivillig inn i dramaet, der hele familiens eksistens står på spill. Avslutningen er overraskende, men psykologisk troverdig.

Dette er regissør Francesco Munzi tredje spillefilm siden debuten i 2004. ”Sorte sjeler” mangler de underholdende elementene vi finner i Coppolas eller Scorseses mafiaepos, her er dramaet strippet ned til det essensielle: Mafiaens forbannelse over dagliglivet.

(sett på Bergen kino, KP8, lørdag 10. oktober 2015)

Mountains May Depart

”Mountains May Depart”

Regi: Jia Zhangke

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2015

Det store, overordnede tema i Jia Zhangkes filmer er utviklingen i det moderne Kina. ”Mountains May Depart” er hans 8. langfilm, i tillegg står han bak en rekke kortfilmer og to dokumentarer. Nettopp det dokumentariske er et stikkord når det gjelder Zhangke. Hans filmstil ligger gjerne tett opp til virkeligheten, også når det kommer til fiksjonsfilmen. Filmatisk er det ofte scener med svært dokumentarisk preg, gjerne filmet i fabrikker, gruver eller ved store anleggsutbygginger. Jia Zhangke er tett på livet slik det har artet seg for kineserne de siste to tiårene.

Knapt noe samfunn har endret seg så radikalt som Kina på få år. I årets film følger vi tre personer i tre adskilte kapitler; fra 1999, via 2014, og til slutt inn i den nære fremtiden i 2025. Jia Zhangke nøyer seg altså ikke bare med å skildre endringer i samtiden denne gangen, han har også behov for å forskuttere tendenser han ser blant de rikeste kineserne.

Tao, en jente i begynnelsen av 20-årene, blir kurtisert av to menn. Den ene, Liang, er ansatt i den lokale kullgruven, der han holder orden på utstyret. Rivalen heter Jingsheng, en oppkomling som eier en bensinstasjon og som har omfavnet den nye tids kapitalisme. Kullgruven går dårlig, og Jingsheng får kjøpt den for en billig penge. Han er en typisk nyrik som liker å vise at han er på vei opp og frem, i motsetning til Liang, som plutselig har fått rivalen som arbeidsgiver. Det ender med at Tao velger Jingsheng, og Liang forlater byen i sinne.

I del to har vi beveget oss 15 år frem i tid. Mye er endret. Tao og Jingsheng er skilt. Sønnen Dollar (!) har fulgt faren til Shanghai der han går på en internasjonal skole. Tao er også velstående som en følge av ekteskapet med kapitalisten Jingsheng. Liang på sin side er blitt lungesyk som en følge av arbeidet i gruven, og hans kone må be om økonomisk hjelp fra Tao for å klare utgifter til legehjelp.

I tredje kapittel, som altså foregår i 2025, befinner vi oss i Australia, der rike kinesere har slått seg ned. Dette er folk som har skapt seg store formuer på en lyssky måte, og som lever et eksilliv i stor materiell rikdom. Men mye er gått tapt på veien. Jingsheng opplever at sønnen Dollar er engelskspråklig etter et helt liv på internasjonal skole. Far og sønn kan knapt nok kommunisere pga. språkproblemer, men også fordi sønnen nesten ikke har noen minner fra Kina. Begge to er altså fremmedgjort og står i en slags kulturell spagat de ikke takler.

Slik er ”Mountains May Depart” en moralsk fabel. Jia Zhangke ser inn i krystallkulen og spår at de nyrike kineserne, som i stor grad streber etter å bli en del av det internasjonale, engelskspråklige jetsettet, mister seg selv på veien. Åpningsscenen er talende i så måte, der den unge Tao i 1999 danser til tonene av Pet Shop Boys ”Go West”, et tydelig bilde på livet unge kinesere drømmer om.

Filmen konkurrerte om Gullpalmen i årets Cannes-festival. 

(sett på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) lørdag 26. september 2015)

Boy Meets Girl

”Boy Meets Girl”

Regi: Leos Carax

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 1984

Debutfilmen til franske Leos Carax føles som å se en avgangsfilm av en begavet student fra filmakademiet, og det er ment som et komplement! Dette er en filmklubbklassiker, et referanseverk fra 80-tallet på linje med Jim Jarmusch ”Stranger Than Paradise” fra samme år. 

Å velge å filme i sort-hvitt kan tyde på at filmskaperen er rimelig pretensiøs. Men ”Boy Meets Girl” er en film som tjener på dette valget, fotograf Jean-Yves Escoffier skaper vakre, kontrastfylte bilder og referanser til en serie klassikere fra filmhistorien er ikke til å komme forbi. Det visuelle uttrykket er filmens store pluss, dette er en film som benytter alle triks i læreboken, og resultatet er besnærende vakkert.

Historien er klisjefyllt og nærmest parodisk. En regissørspire (Denis Lavant, for øvrig en gjenganger i senere Carax-filmer) er dumpet av kjæresten, til fordel for sin beste venn. Han tumler ulykkelig rundt og mumler eksistensielle fraser på et vis som bare en meget ung og seriøs mann kan gjøre det. Han møter en ulykkelig og suicidal ung kvinne (Mireille Perrier), også hun slått i bakken av et ulykkelig kjærlighetsforhold. To sjeler i nød finner sammen en kort stund, men hele historien blir nærmest bare et påskudd for regissør Carax og fotograf Escoffier til å lage en liten filmperle, på filmfreakens premisser.

”Boy Meets Girl” er rett og slett cool og har tålt tidens tann. Ikke en film som det brede publikum vil omfavne, men med mer enn nok kvaliteter til å fengsle den filminteresserte. 

Amy

«Amy»

Regi: Asif Kapadia
Lengde: 2 t. 7 min.
Produksjonsår: 2015

Dette er en dokumentarfilm om den britiske artisten Amy Winehouse. Filmen følger henne fra 14-års alderen og frem til en tragisk død i en alder av 27. Historien fortelles på bakgrunn av en rik samling private videoopptak, opptredener på konserter og tv, kombinert med intervjuer av venner og familie. 

De første bildene viser Amy i bursdagsselskap hos en venninne. Bursdagssangen synges, og den 14-årige Amy synger med innlevelse. Allerede på dette opptaket, som sikkert er gjort med mobiltelefon, avsløres et usedvanlig sangtalent. De private videoklippene, som filmen har mange av, gjør at privatpersonen Amy løftes frem. Siden hennes historie skjer parallelt med at «mannen i gata» kan dokumentere livet sitt dag-for-dag med mobiltelefonteknologi, kommer vi bak fasaden på denne artisten på en helt annen måte enn det vi kommer med Janis Joplin, Jim Morrison eller Brian Jones, tidligere artister som har gått under i ung alder. Privatsfæren er på en måte opphevet, alt deles, og i dette tilfellet nedturene i like stor grad som oppturene.

Allerede tidlig i tenårene trer en sterk personlighet frem. Amy er tøff, selvstendig og liker å utfordre grensene. Hun preges av en oppvekst i en splittet familie. Faren er stort sett fraværende, moren klarer ikke å sette grenser. Da Amy får platekontrakt og forskudd fra plateselskapet flytter hun i egen leilighet. Hverdagen preges av musikk og rusmidler, hun røyker cannabis daglig, leiligheten tiltrekker seg andre festglade mennesker.

Amy Winehouse ga kun ut to album. Den første platen «Frank» kom i 2003 og fikk gode kritikker. Men hun ble først en riktig stor stjerne i 2007 da albumet «Back to black» kom ut. Da var Amy Winehouse allerede en dreven rusmisbruker, noe som ikke lenger lot seg skjule. Den britiske tabloidpressen er nådeløs og skruppelløs, de fråtset i Amys forfall helt til det siste, da hun ble funnet død i sin egen leilighet i Camden, i juli 2011. Noen filmklipp viser også kjente komikere og tv-personligheter som helt til det siste vitset om Amys tragedie, de må skamme seg hvis de ser denne filmen.

Her er det flere personer som kommer dårlig ut av det. Kjæresten Blake Fielder var en medspiller i å gjøre Amy til en alvorlig rusmisbruker, eller man kan si at han og Amy trakk hverandre ned. Amys far er en annen som svikter. Etter å ha vært fraværende i barndommen kommer han løpende når Amy blir stor stjerne, og hans manglende forståelse for datterens tilstand bidro til å føre henne enda raskere mot stupet.

Filmen er altså en tragedie. Men den klarer også å dokumentere artisten Amy Winehouse. Det er umulig ikke å bli fengslet av stemmen og fraseringen til vokalisten Amy. Hun var flasket opp med store jazzklassikere, og hun dro dette med seg over i sin egen mix. Tekstene på flere hits var rått personlige, noe filmen får godt frem. ”Amy” dokumenterer derfor mer enn en personlig tragedie, den viser et stort talent som dessverre bare fikk noen få år som artist.

(sett på Bergen kino, KP2, lørdag 15. august 2015)

Theeb - Ulven

Originaltittel: Theeb

Regi: Naji Abu Nowar

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 2014

“Theeb – Ulven” foregår hundre år tilbake i tid. 1. verdenskrig pågår, og også ute i den jordanske ørkenen merkes krigshandlingene. En beduinfamilie er samlet rundt leirbålet en kveld, og ut av nattemørket kommer en jordansk kjentmann i følge med en engelsk offiser. Da følget ber Theebs bror om å vise dem veien til neste vannkilde lurer lille Theeb seg etter, og en kamp på liv og død følger.

Denne jordansk-britiske produksjonen profiterer på at handlingen foregår i ørkenlandskapet, det er nemlig et sjeldent karrig og nådeløst miljø seerne dras inn i. Den som ønsker det vil finne referanser til filmklassikere som ”Lawrence of Arabia” og spagettiwestern av Sergio Leone-typen.

Den eneste profesjonelle skuespilleren her er Jack Fox, som spiller den engelske offiseren. Resten av ensemblet er amatører, uten at dette på noen måte er synlig. Dette er folk som lever i dette miljøet og som gir filmen et autentisk preg. Hovedpersonen, den unge gutten Theeb (Jacir Eid), virker som en naturbegavelse foran kamera.

Det blir som sagt en kamp på liv og død for Theeb. Ørkenens ubarmhjertighet, kombinert med trusselen fra en bande særs skremmende røvere, bidrar til action og spenning.

I tillegg til at alle medvirkende, med ett unntak, er amatører, er dette også regissør Naji Abu Nowars debutfilm. At resultatet er blitt såpass bra er derfor ganske oppsiktsvekkende.

(sett på Bergen Kino, KP9, onsdag 15. juli 2015)

Mamma

Originaltittel: Mommy

Regi: Xavier Dolan

Lengde: 2 t. 13 min.

Produksjonsår: 2014

Kanadiske Xavier Dolan er bare 26 år, men er allerede et stort navn i filmkretser. Dette er hans 5. langfilm, og «Mommy» innehar alle ingredienser som gjør den til en stor filmopplevelse. 

Her får vi en sterk historie om en enslig mor som kjemper for sin ADHD-plagede sønn, skuespillerprestasjonene er oppsiktsvekkende sterke, og filmatisk har Dolan valgt en original løsning, ved hovedsakelig å bruke et 1 til 1- billedformat, avbrutt av sekvenser i widescreen.

Vi er i det franskspråklige Kanada. Alenemoren Diane forsøker å få livet på stell i et nytt nabolag. Parallelt med jobbsøking tar hun seg av den utagerende sønnen Steve, en 15-åring med ADHD, som stadig roter seg opp i konflikter med omgivelsene. Steve er i seg selv et heltidsprosjekt, og da de får kontakt med den gåtefulle nabofruen Kyla, får Diane endelig litt avlastning fra Steve, samtidig som hun får en ny venninne.

Som seer blir du straks fengslet av dette trekløveret, som alle leverer overbevisende i sine respektive roller. Moren Diane (Anne Dorval) er en tøff dame, som fremdeles vekker interessen hos menn, her i form av en nabo som inviterer mor (med sønn) på date. Diane har imidlertid ikke noe annet valg enn å være tøff, alternativet er å gi opp Steve, og overlate ham til en sikker undergang i et ungdomsanstalt.

Sønnen Steve (spilt av 17 år gamle Antoine-Olivier Pilon) er full av energi og mister lett styringen når motgang inntreffer. Da blir han utagerende, voldelig og en stadig større fare for omgivelsene, inklusive sin egen mor. Skildringen av Steve er svært overbevisende, den unge skuespilleren får frem hele mennesket Steve, vi ser ham også som sårbar, følsom og oppmerksom. En troverdig karakter.

Og så er det nabodamen Kyla (Suzanne Clément), en gåte som vi aldri riktig blir klok på. Kyla bor sammen med mann og en datter, men vi aner at noe er alvorlig galt i denne familien. Diane og Steves inntreden i nabolaget blir en slags redning for Kyla, som virker knuget av ett eller annet vi aldri riktig forstår hva er. Kyla blir etter en stund en slags privatlærer for Steven, som ønsker å fullføre videregående skole og søke seg videre inn på kunstskole. Enkelte korte sekvenser med Kyla hjemme hos sin egen lille familie kan minne om scener fra en David Lynch-film, der noe underliggende og truende lurer.

«Mommy» vant juryprisen i Cannes i 2014.

Mandariner

«Mandariner»
Originaltittel: «Tangerines»
Regi: Zaza Urushadze
Lengde: 1 t. 26 min.
Produksjonsår: 2013

Vi befinner oss i urolige Kaukasus, i utbryterrepublikken Abkhasia. Året er 1992, og borgerkrigen er i full gang. Georgiske militære forsøker å gjenvinne kontrollen, men abkhaserne får hjelp fra leiesoldater fra Tsjetsjenia. Hovedpersonen Ivo snakker estisk. Han tilhører en estisk minoritet som har bodd i disse strøkene, etter at de ble deportert under Stalin. Vi snakker altså om en heksegryte av nasjonaliteter, språk, religion og historiske konflikter som har preget generasjoner av tidligere «sovjetmennesker».

De aller fleste estlenderne har flyktet «hjem» til Estland, bare to fruktdyrkere holder ut. Målet er å sikre innhøstingen av årets avling mandariner, trærne bugner, og de to naboene samarbeider om jobben. Men så kommer krigshandlingene bokstavelig talt inn på dørstokken. En tsjetsjensk leiesoldat blir sterkt såret, og Ivo tar hånd om ham, som det medmenneske han er. Når de to naboene skal begrave de døde georgiske soldatene oppdager de at en av georgierne ikke er død som de trodde. Dermed tar Ivo på seg oppgaven med å pleie to fiendtlige soldater i sitt eget hus. Tsjetsjeneren friskner først til, og da han oppdager georgieren i naborommet ser han det som sin oppgave å ta livet av ham. Georgieren kvikner også til, og krigen har med ett flyttet inn i Ivos hus.

Det er her Ivos rolle som fredsmekler kommer til sin rett. De to fiendene lover til slutt å holde fred så lenge de er gjester innenfor de fire veggene hos Ivo. I det hele tatt smitter Ivos humanisme og menneskelighet over på de to sårede soldatene, i en slik grad at de står på samme side da situasjonen topper seg.

«Mandariner» er derfor mer et drama, et teaterstykke, en psykologisk drevet fortelling, enn en handlingsdrevet krigsfilm. Det er menneskene som står i fokus. Der krig virker dehumaniserende og fienden demoniseres, for slik å kunne rettferdiggjøre drap, representerer Ivo humanismens blikk for enkeltmenneskets verdi, uavhengig av bakgrunn.

Filmen ble Oscarnominert i kategorien «Beste utenlandske film» i 2015. «Mandariner» gjør deg faktisk litt oppløftet på humanismens vegne, den er gjennomført, vakker og velspilt, tidvis også sett med et humoristisk blikk. 

(sett på Bergen kino, KP 10, lørdag 20. juni.)

Jordens salt

«Jordens salt»
Originaltittel: The Salt of the Earth
Regi: Wim Wenders, Juliano Ribeiro Salgado
Lengde: 1 t. 50 min.
Produksjonsår: 2014

Dette er en dokumentar om den brasilianske fotografen Sebastiao Salgado. Salgado har i fire tiår reist verden rundt og regnes som en av verdens fremste fotografer. «Jordens salt» er laget av hans sønn Juliano, i samarbeid med Wim Wenders. Filmen ble Oscarnominert og har vunnet en rekke priser verden rundt.

Det er menneskene som er jorden salt. Mange av Salgados bilder viser mennesker i til dels ekstreme situasjoner, og formilder hele registeret av menneskelige erfaringer. Sebastiao Salgado ble for alvor kjent etter å ha tatt en serie bilder fra en gullgruve i Amazonas, et åpent dagbrudd der tusenvis av gullgravere, uten maskiner, leter etter de dyrebare grammene. Bildene fra denne gruven vekker assosiasjoner til bibelske historier som byggingen av Babels tårn, eller til naturens maurtuer eller bikuber. Det er slående vakre, veldig detaljerte og kontrastfylte bilder, som viser menneskelig aktivitet på en måte som ikke har vært dokumentert på denne måten før. Du får lyst til å stoppe filmen, for bildene er så detaljerte, kontrastfylte og rike at du ikke kan se deg mett på dem i en kinosal.

Filmen følger Salgados fotoprosjekter i årene som kommer. Han engasjeres av Leger Uten Grenser og dokumenterer kriger og katastrofer. Gulfkrigen, krigen på Balkan tidlig på 90-tallet, sult og tørke i Sahel, krigene i det sentrale Afrika, massakrer og uendelige lidelser. Til slutt er Salgado så psykisk utslitt av all elendighet og ondskapen han dokumenterer, at han legger bort kameraet i flere år.

Da han gjenopptar sitt yrke begynner han å fotografere natur og dyreliv. Han gjenoppdager på en måte verden, og hans prosjekt blir å dokumentere jordens miljø slik det har bestått i årtusener. Halvparten av jordkloden er intakt, dvs. relativt urørt av menneskelig aktivitet. Dette fører Salgado til fjerntliggende og isolerte strøk på kloden, som til Sibirs endeløse villmarker og til Antarktis fascinerende landskaper og dyreliv. Men også til besøk hos klodens mest isolerte urbefolkninger, der tiden tilsynelatende har stått stille i tusenvis av år.

«Jordens salt» gir deg lyst til å utforske Sebastiao Salgados livsverk nærmere, for gjennom hans arbeider ser du menneskene og verden på en måte du ikke har sett før. 

 

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 25. april 2015)

A Most Violent Year

«A Most Violent Year»

Regi: J. C. Chandor

Lengde: 2 t. 5 min.

Produksjonsår: 2014

Dette er regissør J. C. Chandors tredje spillefilm. De to foregående, «Margin Call» (2011) og «All is lost» (2013), har begge blitt godt mottatt og plukket ut til filmfestivaler i både Berlin og Cannes. Denne tredje filmen har også fått god mottakelse, og både film og skuespillere har fått nominasjoner flere steder.

Handlingen finner sted i New York. Året er 1981, et år som gikk over i historien som et av de mest voldelige i byens historie. Her forsøker Abel Morales (Oscar Isaac) å drive sitt firma på lovlydig vis, men han opplever at firmaets biler kapres på veiene, noe som er et angrep på firmaet hans og som truer dets eksistens. Dette skjer samtidig som Morales trenger lån for å realisere kjøpet av en attraktiv tomt. Abel Morales er altså under stort press, men tilsynelatende er han den eneste, moralsk sterke som står opp mot mafia og korrupsjon i denne grenen av næringslivet. Han nekter å slå tilbake med skitne midler. Hans kone Anna (Jessica Chastain) presser ham også til å ta opp kampen med uortodokse metoder, men Abel står fast. I en opphetet scene mellom ektefellene forstår vi at Annas familiebakgrunn er nært knyttet til en mafiagren i Brooklyn.

Alt ligger altså til rette for en moralsk fabel (ja, hovedpersonen heter Morales …), der den ene, rettferdige står opp mot kriminalitet og urett og vinner publikums sympati. Selvsagt skal han seire til slutt, slik som tidligere, moralske helter har gjort det i utallige filmer.

Alt ligger også til rette for filmens visuelle uttrykk. Dette er tross alt New York, byen som har vært ramme for et utall filmer i krimgenren, det er bare å tenke på mesterverk av Martin Scorsese, Coppola, Sidney Lumet m.fl. Med slike filmikoniske omgivelser bør mye allerede være i boks.

Derfor er det rett og slett skuffende å konstatere at «A Most Violent Year» på ingen måte lever opp til hverken ambisjoner eller forhåndsomtaler. Filmen klarer bare i moderat grad å fenge, det skyldes et manus (skrevet av regissøren selv) som byr på få overraskelser og vrier, det hele forløper forutsigelig av gåre. Heller ikke tempoet i filmen bidrar til å rive publikum med, den oppleves som ganske langsom og repeterende. Rart i og for seg, siden det selvsagt er scener med både biljakter og vold. 

Hovedrolleinnhaver Oscar Isaac er heller ingen Al Pacino, for å si det sånn. «A Most Violent Year» er derfor en lett forglemmelig film.

(sett på Bergen kino, KP 9, lørdag 11. april 2015)