Mange av Hirokazu
Kore-edas filmer er vist på norske kinoer tidligere. Filmer som ”Etter
stormen”, ”Søstre”, ”Som far, så sønn” og ”Still walking” har sikret den
japanske regissøren et fast publikum i Norge. Kore-edas siste film,
”Shoplifters” - gullpalmevinner fra Cannes, beveger seg i kjente spor for de
som kjenner japanerens filmografi.
Igjen er det nære familierelasjoner i en hverdagslig ramme som er grunnlaget. Vrien her er at familien vi møter viser seg slett ikke å være i familie med hverandre, de bare opptrer som om de er i slekt. Det som binder dem sammen avdekkes gradvis etter hvert som historien utspiller seg i et bedagelig tempo, slik vi er vant med fra Hirokazu Kore-edas tidligere filmer. Her har vi å gjøre med en regissør som bryter fundamentalt med de fleste andres oppfatning av hvordan en kinofilm skal fortelles, det er hverdagslige, stort sett udramatiske episoder som binder scenene og fortellingen sammen.
Fraværet
av action vil nok plage en del kinogjengere som ikke er vant med Kore-eda
filmspråk. Andre vil tvert imot lære å sette pris på både tempo og det
menneskelige preget, der små detaljer gjerne viser seg å ha en større
betydning.
Som
vanlig opererer Kore-eda med familiebånd i tre generasjoner. Her er det
bestemoren som fungerer som hovedforsørger for både barn og barnebarn, med sin
alderspensjon. Foreldregenerasjonen har dårlig betalte jobber, på ustabile
vilkår og er avhengig av å spe på lønnen med nasking i butikker. Her får også
barna en rolle i tidlig alder, det er rett og slett en familie av butikktyver
vi blir kjent med. Denne aparte Tokyo-familien viser et dagligliv som turister
neppe legger merke til, der de bor en trang, hytteliknende og rotete bolig litt
i utkanten av sentrum. Dette er japanere som strever for å holde hodet over
vannet.
Historiens
kjerne er at den umake familien ”adopterer” en fem år gammel jente som de en
dag finner forlatt på en veranda. Det er tydelig at dette er en forsømt unge,
og som godhjertede mennesker gir de henne mat og lar henne overnatte. Når hun
dagen etter blir værende, istedenfor å bringes hjem, for så å gli inn i
familien som en like naturlig del som de andre (som altså heller ikke er så
veldig i familie), blir historien også litt krimaktig når jenten en dag blir
etterlyst på TV.
For
kjennere av Hirokazu Kore-edas filmer er det ikke bare miljøet og filmspråket
som er gjenkjennelig, også mange av skuespillerne er vi vant med å se fra hans
tidligere filmer. Det blir to timer med fin Kore-eda stemning i kinosalen ut av
dette.
(sett på
Bergen kino, KP4, lørdag 19. januar 2019)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar