Love and death

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 25 min

Produksjonsår: 1975

”Kjærlighet og død” er Woody Allen på tur i russisk historie, nærmere bestemt tsartidens Russland, tidlig 1800-tall, der Napoleon er på vei for å invadere Moder Russland. Legg til en god dash klassisk litteratur a la Tolstoj, krydre det med flere referanser fra Ingmar Bergmans filmunivers, og du tar muligens tegningen. Men mest av alt er dette Woody Allen på sitt mest sprelske, i storslagent slapstick-humør, og med et manus full av minneverdige one-linere. En lattertung kveldsstund er sikret!

Store deler av filmen ble spilt inn i Ungarn/Budapest. I tillegg til at dette sikrer et tilnærmet russisk look, forklarer det nok også hvordan produksjonsselskapet fikk råd til å betale alle statistene som medvirker i de imponerende slagscenene (faktisk!). For en gangs skyld er også det typiske Woody Allen soundtracket – storbandjazzen fra 30-40-50-tallet – byttet ut med Sergei Prokofiev. Sånn sett er filmen rimelig ambisiøs, selv om det hele tiden er Woody Allens sprudlende humoroverskudd som gjør dette til en svært underholdende forestilling.

Pianolærerinnen

Originaltittel: La Pianiste

Regi: Michael Haneke

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2001

Østerrikeren Michael Haneke har laget noen av de beste filmene jeg har sett de siste årene. Egentlig har filmene hatt en stor spennvidde, men du merker med en gang regissørens skarpe klo; Hanekes filmer skiller seg ut.

”Pianolærerinnen” har Isabelle Huppert i hovedrollen, og hun gjør en strålende prestasjon som Erika Kohut, professor ved musikkonservatoriet i Wien. Erika er snart middelaldrende, men hun er enslig og hun bor fremdeles hjemme hos sin bestemte mor. Allerede åpningsscenen setter stemningen i forholdet mellom mor og datter, der de to kvinnene ryker i tottene på hverandre da Erika kommer hjem senere enn forventet. Forholdet mellom den middelaldrende Erika og hennes mor er et hovedelement i filmen, og kan trygt kalles usunt.

Det viser seg at Erika har sterke drifter i seksuell retning som hun tydeligvis ikke har levd ut. Som kompensasjon ferdes hun ensom i Wiens lugubre strøk og oppsøker miljøer der enslige kvinner vanligvis ikke ferdes. En dag får hun oppmerksomhet fra en ung mannlig student, og de to dras mot hverandre. Men Erikas drifter skremmer studenten …

Filmmanuset bygger på en roman av den omdiskuterte nobelprisvinneren Elfride Jelinek, en forfatter kjent for sine kontroversielle bøker og synspunkter. Jeg har ikke lest Jelineks bok, men ”Pianolærerinnen” bærer sikkert Jelineks stempel, filmen er nemlig sterk kost og overrasker stadig. Professor Erika Kohut er en kvinne med et forskrudd følelsesliv, som sikkert kan holde minst et kobbel psykologer beskjeftiget i årevis.

Det er muligens ikke tilfeldig at Sigmund Freud praktiserte i Wien.

Fortiden

Originaltittel: Le Passé

Regi: Asghar Farhadi

Lengde: 2 t. 10 min

Produksjonsår: 2013

Den iranske regissøren Asghar Farhadi vant Oscar for beste fremmedspråklige film med ”NADER OG SIMIN – et brudd” for tre år siden. ”Fortiden” er et nytt familiedrama, handlingen foregår i Paris.

Ahmad kommer tilbake fra Teheran for å sluttføre skilsmissen med Marie. De har vært separert i fire år og Marie har innledet et forhold til Samir, noe Maries tenåringsdatter Lucie liker svært dårlig. Det viser seg at Samir ennå ikke er skilt fra sin kone, som ligger i koma på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Samir har også en sønn som sliter med å finne sin plass i den forvirringen som samlivsbrudd og nye forhold medfører.

”Fortiden” har fått svært gode kritikker og noen mener at dette er et drama en Ibsen eller en Bergman verdig. Her klarer jeg ikke å se parallellene. Jeg opplever at filmen tidlig spiller ut de kortene som finnes, og gradvis går jeg trøtt av konfliktene som utspiller seg, og det lenge før filmen er slutt. Kanskje hadde filmen blitt bedre ved å korte den ned med en halvtime, det føles som om mange av konfrontasjonsscenene repeteres og lite nytt kommer frem. Skuespillerne viser sjelden mer enn noen få sider ved seg selv, som om de har gått seg fast i karakteren, eller snarere at karakterene ikke får vist mer enn akkurat det manusforfatteren skal bruke dem til.

For meg ble ”Fortiden” derfor en liten skuffelse.

(Sett på Bergen kino, KP4, lørdag 18. januar 2014)

The Master

Regi: Paul Thomas Anderson

Lengde: 2 t. 11 min.

Produksjonsår: 2012

Jeg så ”The Master” på kino, og fikk en halvfordøyd følelse, som om filmens kraft ikke riktig traff meg ved første gangs møte. Derfor var jeg spent på om gjensynet ville bekrefte min antakelse om at filmen faktisk er en stor og viktig film.

Først et kort resymé: Freddie Quell er en troublemaker med et klart alkoholproblem som dimitteres fra marinen etter 2. verdenskrig. Han går i land og har tilsynelatende ikke ankerfeste på landjorda, han er mer en omstreifende løsarbeider som lett havner i klammeri med omgivelsene. På fylla i San Francisco havner Freddie tilfeldig om bord i en båt der forfatteren og kultstifteren Lancaster Dodd har samlet noen av sine tilhengere. De to ganske ulike eksistensene får en umiddelbar sympati for hverandre, og Quell mønstrer på som mannskap på båten som har kurs for New York. Lancaster Dodd er i starten på å bygge opp en kult som kalles ”The Cause”, et til da heller ukjent brygg bestående av en slags psykoanalyse, ispedd rikelige doser science fiction. Året er 1950, og Lancaster Dodd og hans heller fåtallige tilhengere er i ferd med å skape en ny, helamerikansk religion.

”The Cause” er sagt å være en parallell til scientologi, og Lancaster Dodd – The Master – er for saken det L. Ron Hubbard var for scientologi. Skildringen av hva denne kulten lærer og historien om dens utbredelse er altså en parallell til hvordan den helamerikanske religionen scientologi oppsto og utviklet seg på 1950-tallet. Etter å ha sett filmen for andre gang, og repetert det jeg vet om scientologi, er det helt klart at ”The Cause” bare er en omskriving av scientologi, og ”The Master” er rett og slett filmen om scientologiens opphav, selv om filmselskapet hele tiden har benektet dette. Vi får tro at de sier det slik for å forebygge søksmål fra scientologene selv. Regissør Paul Thomas Anderson har jo brukt scientologkjendis nr. 1 Tom Cruise som hovedrolle i filmen ”Magnolia” tidligere, så kanskje vekket Cruise Andresons interesse for ”The Cause”?

For meg er det først og fremst Joaquin Phoenix i rollen som Freddie Quell som stjeler filmen. Phoenix er strålende i sin skildring av den skakkjørte marinegasten som blir kultlederens nære støttespiller. Så ble han da også Oscar-nominert. Det samme ble Philip Seymor Hoffman i rollen som Lancaster Dodd, og Amy Adams i rollen som kultlederens kone. Men ingen av dem fikk prisen.

Filmen er ellers svært vakkert fotografert, bilden oppleves ekte USA tidlig 1950-tall.  

Night & Fog in Japan

Originaltittel: Nihon no yoru to kiri
Regi: Nagisa Oshima
Lengde: 1 t. 47 min
Produksjonsår: 1960

Nagisha Oshima er nok først og fremst kjent for en eneste film her i Norge, nemlig «Merry Christmas, Mister Lawrence» fra 1983, der David Bowie hadde en hovedrolle. Men i løpet av de 40 årene han var aktiv filmskaper laget han 25 filmer, og han regnes som en av Japans store regissører.

«Night & Fog in Japan» fra 1960 tar utgangspunkt i Oshimas egne erfaringer som studentaktivist på 1950-tallet. Store deler av filmen foregår på en bryllupsfest i 1960, der to tidligere studenter inngår ekteskap, og i den forbindelse har samlet gamle studentvenner og noen lærere til fest. Men noen gamle aktivister dukker opp uanmeldt og begynner å anklage sine tidligere venner for å ha sviktet revolusjonen og bevegelsen. Mens dette pågår får vi gjenskapt noen sentrale episoder fra tidlig 50-tall, da studentene aksjonerte mot at Japan skulle inngå samarbeidsavtale med USA, og mot innblanding i Korea-krigen.

En sentral episode er pågripelsen av en ung mann i studentbevegelsens hovedkvarter, en mann som blir anklaget for å være spion, og som studentene sperrer inne i et kott i mange dager. Mens de fleste er hardlinere og ønsker å presse frem en tilståelse fra mannen, er det andre som tviler på om han er en spion. Fangen klarer å rømme da en av de myke studentene skal passe på ham. Studenten som lot fangen/spionen unnslippe får de andre mot seg og han begår selvmord. 

Noen år etterpå er de fleste i ferd med å finne sin plass i samfunnet, mens noen fremdeles er revolusjonære og mener de tidligere vennene har sviktet. Filmen minner veldig om et teaterstykke og er i stor grad dialogdrevet, teaterpreget blir ikke mindre av at så godt som alle scener foregår innendørs. Bakgrunnen ligger gjerne i mørket og ofte er bare skuespillernes ansikt badet i lys. 

Still life

Regi: Jia Zhangke
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2006

Etter å ha sett «A Touch of Sin» på kino var tiden inne til et gjensyn med Jia Zhangkes «Still life», en film jeg kjøpte på dvd for noen år siden og ikke husker så mye av. 

«Still life» er ganske dokumentarisk i formen. Den tar sitt utgangspunkt i byggingen av verdens største demning – «Tre kløfter demningen» - i Hubei i Kina. Demningen sto ferdig i 2006, og arbeidet førte til at 13 mindre byer ble fraflyttet og mange av dem lagt under vann. Anslagsvis 1 million mennesker måtte flytte.

Zhangkes film gir et unikt innblikk i livet til de mange arbeiderne som er engasjert i byggingen. Vi blir først introdusert for en fåmælt mann som kommer tilbake fra arbeid i gruvene i Shanxi-provinsen. Han har ikke sett sin kone på 16 år! Han har også en datter han aldri har sett. Det viser seg raskt at huset han leter etter allerede ligger under vann. Han begynner derfor letingen etter sin savnede familie, noe som ikke er enkelt siden alt er forandret og folk er flyttet i alle retninger. Han tar seg jobb som rivningsarbeider, og filmen gir en god skildring av det tøffe livet til de tusenvis av anleggsarbeiderne i området.

En kvinne kommer også tilreisende, hun leter etter sin mann som hun ikke har sett på 2 år, knapt nok hørt fra. Mannen har en ledende stilling i utbyggingen, og konen mistenker ham for å ha innledet forhold til en annen kvinne. Da hun endelig finner ham viser det seg at kvinnen selv har funnet kjærligheten hos en annen, adskillelsen som følge av anleggsarbeidet sliter forhold i stykker.

Filmens store styrke er skildringen av forholdet som arbeiderne lever under, som sagt er det overtoner av dokumentarisme over filmen. Jia Zhangke viser oss de menneskelige konsekvensene av det økonomiske fremskrittet i Kina, og det er ikke nødvendigvis et vakkert syn vi blir presentert for. Mennesker skaltes og valtes med, det kommunistiske Kina er ikke en stat som tar vare på enkeltmennesket, hver og en er i stor grad avhengig av egen eller den nærmeste familiens hjelp for å klare seg. Som seer får du en følelse av «vill vest», en slags lovløshet som preger livet til millioner av vanlige arbeidere.  

”Still life” fikk Gulløven for beste film i Venezia i 2006. 

A Touch of Sin

Regissør: Jia Zhangke

Lengde: 2 t. 13 min.

Produksjonsår: 2013

Hva vet vi egentlig om dagens Kina? Vi vet at Maos dager er talte, men at Kommunistpartiet fremdeles styrer. Vi hører om velstandsutvikling for brede lag av folket og vi ser bilder fra moderne, kinesiske millionbyer med skyskrapere som skyline. Så har vi glede av en stri strøm av kinesiske varer (særlig fra klesindustrien) som gjør at i dag ikke betaler mer for klær enn vi gjorde for 30 år siden. Da er vel alle fornøyde?

Jia Zhangke (født 1970) er regnet som den ledende, unge filmskaperen i Kina. Han har høstet internasjonal anerkjennelse, og ”A Touch of Sin” deltok i konkurransen i Cannes i 2013, hvor den fikk pris for beste manus. Fra før har jeg sett ”Still Life” fra 2006 (som fikk Gulløven i Venezia), en film som tok utgangspunkt i tvangsflyttingen av 1 million mennesker da verdens største demning – ”Tre kløfter-demningen” ble bygget. Zhangke synes å være opptatt av den lille manns maktesløshet i et land der utvikingen går svært fort og der myndighetene (Kommunistpartiet) i realiteten har all makt.

Kanskje er det overraskende at en så systemkritisk filmskaper kan operere i dagens Kina? Faktum er at Zhangke veksler mellom fiksjons- og dokumentarfilm, og hans dokumentarer omhandler bl.a. forholdene Kinas mote- og klesindustri. Foreløpig virker det som om Zhangke arbeider med myndighetenes tillatelse. Selv om vi her i Vesten lett kan se filmene som systemkritiske er de altså kritiske på en måte som aksepteres.

I ”A Touch of Sin” er dagens Kina ramme rundt 4 fortellinger som på en eller annen måte berører hverandre. I første del er det en arbeider i en kullgruve i provinsen som prøver å stille ordføreren og bedriftseieren (gruven er tydeligvis blitt privatisert) til ansvar for korrupsjon. Han ønsker å si ifra om forholdene til myndighetene i Beijing, men når ikke frem. I del to følger vi en omflakkende motorsyklist hjem til sin mors 70-års dag. Gradvis kommer det frem at han lever som en omflakkende kriminell. I tredje del stiller en voksen kvinne elskeren sin ovenfor et ultimatum: Enten forlater du din kone og kommer til meg, eller så er det slutt. Det viser seg at kvinnen jobber på et massasjeinstitutt. Siste del følger en ung gutt som forsøker å skaffe seg et nytt liv i en fabrikk etter at han har rømt fra en erstatningssak i en annen by.

Alle ”episodene” gir en følelse av at livet i det moderne Kina er tøft og nådeløst og at det er lite hjelp å få utenfor egen familie. Kina virker å være et samfunn der de nyrike får ture frem som de selv vil, og der ”den lille mann” ikke har særlig verdi. Slik blir ”A Touch of Sin” et epos om det moderne Kina, fortalt med et overraskende kritisk blikk.

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 4. januar 2014).

New York, New York

Regi: Martin Scorsese

Lengde: 2 t. 36 min.

Produksjonsår: 1977

Etter å ha laget mesterverket ”Taxi Driver” i 1976 gjorde Scorsese en helt annen type film året etter. ”New York, New York” er et hederlig forsøk på å lage en god, gammeldags Hollywoodfilm av den storslagne typen, nærmest en musikal, lagt til en epoke da storbandjazzen var tidens populære soundtrack.

Filmen starter den dagen Japan kapitulerer og 2. verdenskrig er slutt. På Times Square er det full fest, og festen fortsetter på New Yorks klubber, til fengende toner fra Tommy Dorsey Orchestra. Robert De Niro spiller Jimmy Doyle, en veteran som er på byen for å feire. Etter flere iherdige fremstøt får han endelig napp hos Francine Evans (Liza Minelli) og et forhold er innledet. Jimmy viser seg å være en talentfull saksofonist, mens Francine er sangerinne. Sammen oppnår de suksess som medlemmer av et storband, men Jimmys heftige temperament er ødeleggende både for ham selv og forholdet. Alene opplever imidlertid Francine det store gjennombruddet.

Filmens kvaliteter er uomtvistelige. Her er storslagne scener med hundrevis av statister, soundtracket er fantastisk (tittellåten synges av Liza Minelli, men Frank Sinatra gjorde vel den definitive versjonen et par år senere), og Robert De Niro/Liza Minelli er et par som kan toppe hvilen som helst film. Likevel er ikke ”New York, New York” helt den store filmopplevelsen du forventer at den skal være.

Deler av dialogen skal være improvisert. Dette var De Niros tredje hovedrolle i en Scorsesefilm, og regissøren ga ham ganske frie tøyler. Problemet er at storyen ikke er spesielt original eller spennende, som seer er du avhengig av å sette pris på de mange musikknumrene som kjøres. Filmens lengde er også et problem. Den er klippet i minst 3 forskjellige lengder, en indikasjon på at Scorsese selv aldri fant den endelige formen på filmen.

Filmen hadde et stort budjett og spilte aldri inn det den kostet å lage. Scorsese selv sies å ha pådratt seg et narkoproblem som følge av problemene med filmen. Heldigvis fant han snart tilbake til storformen. Året etter kom ”The Last Waltz”, to år senere mesterverket ”Raging Bull”. 

Interiors

Regi: Woody Allen

Lengde: 1 t. 28 min.

Produksjonsår: 1978

Woddy Allen lagde ”Annie Hall” i 1977 og ”Manhattan” i 1979, begge regnet blant hans aller beste, filmer fulle av humor, fulle av ikoniske stemninger fra Allens favorittby. Men midt mellom disse kom altså ”Interiors”, en helt annen type film.

”Interiors” er et forsøk på å lage et dypt seriøst, alvorstungt familiedrama. Riktignok hadde Woody Allen laget ”The Front” i 1976, så han hadde allerede vist ambisjoner om å lage andre filmer enn komedier. Likevel tok ”Interiors” alvoret over i en ny dimensjon. I etterkant er det interessant å observere at filmen ble tatt godt imot av mange kritikere. Faktisk fikk filmen hele 5 Oscar-nominasjoner, bl.a. for beste manus og regi, men den fikk ingen Oscar-priser.

Kort fortalt handler det om et ektepar i 60-årene, der mannen bestemmer seg for å forlate konen. Deres tre døtre er alle voksne, og far mener at tiden endelig er inne til å ta steget. Døtrene er henholdsvis skuespiller (i TV-dramaer), poet og mislykket kunstnerspire med ambisjoner som ikke lar seg realisere. De to siste søstrene er for sikkerhets skyld gift med en frustrert forfatter og en politisk aktivist. I sum: En uspiselig gjeng øvre middelklassefolk som er sure og grinete fordi de ikke klarer å oppfylle egne håp om karrierer og selvrealisering.

Det som er problematisk med ”Interiors” er at karakterene er så gudsjammerlig sutrete, misfornøyde, selvopptatte og humørløse. Du får rett og slett ikke sympati med noen av dem, og da blir det vanskelig å engasjere seg i filmen på den måten filmskaperen nok ønsket. Det er faktisk vanskelig å finne forsonende trekk ved denne filmen. Et mulig unntak er fars nye flamme Pearl (Maureen Stapleton), som har en helt annen kulturell bakgrunn enn resten av gjengen, og som gjør forsøk på å spre litt vulgaritet inn i dette dødsseriøse miljøet.

Woody Allen har senere vist at han faktisk kan lage god, seriøs film også. Se Another Woman (1988).

The Baby of Mâcon

Regi: Peter Greenaway

Lengde: 1 t. 57 min

Produksjonsår: 1993

Mitt første møte med Peter Greenaway var på Bergen Filmklubb i 1987, da ”A Zed & Two Noughts” (1985) ble vist. Dette står ennå for meg som en av de store filmopplevelsene, aldri hadde jeg sett noe liknende. Greenaways største publikumssuksess er ”The Cook, the Thief, His Wife & Her Lover” fra 1989, kanskje den eneste av hans filmer som er sett av et stort publikum.

Greenaway (født 1942) er utdannet kunstmaler. Men på 1960-tallet begynte han å lage en serie kortfilmer, og frem til i dag har han drevet et kunstnerisk vekselbruk. Spillefilmdebuten kom i 1980. Peter Greenaways filmer bærer absolutt preg av hans utdanning innenfor malerkunsten, periodevis er filmene så vakre, scenografien så kunstferdig og detaljorientert som på et maleri. Greenaway lager billedskjønne filmer, de foretrukne fargene synes å være rødt og gult. Men Greenaways filmunivers er langt fra mainstream, uttrykksmessig er de mettet med kunstreferanser, tematisk synes Greenaway å være fascinert av menneskenes primærbehov.

I ”The Baby of Mâcon” er handlingen lagt til 1600-tallet. En eldre kvinne føder en baby. Hun er så gammel at det virker naturstridig, særlig fordi barnet er usedvanlig vakkert. Derfor påstår den eldre kvinnens datter at det er hennes barn. Siden datteren (Julia Ormond) er ugift hevder hun at barnet er resultat av en jomfrufødsel. Mange lar seg lure av denne historien, men biskopens sønn tror ikke på henne. For å bevise sin jomfrufødsel tilbyr derfor den angivelige moren sin jomfrudom til denne skeptikeren.

Filmen utspiller seg i sin helhet innendørs. Den er som filmet teater, komplett med publikum. Etter hvert vender Kirken og resten av folket seg mot den angivelige moren og dømmer henne til døden for hor. Men siden hun er jomfru kan hun ikke henrettes … Løsningen er jo åpenbar. Filmen skal være 2 timer og 2 min i følge kilder, men denne versjonen er 5 minutter kortere. Det skal være en 10 minutter lang voldtektscene, det er mulig noen minutter av denne er blitt klippet bort.

”The Baby of Mâcon” er en film for beinharde Greenaway-fans. De fleste andre vil ha problemer med å se den i sin helhet.

Filmen ligger ute på YouTube (men muligens er 5 minutter klippet bort).