Mamma

Originaltittel: Mommy

Regi: Xavier Dolan

Lengde: 2 t. 13 min.

Produksjonsår: 2014

Kanadiske Xavier Dolan er bare 26 år, men er allerede et stort navn i filmkretser. Dette er hans 5. langfilm, og «Mommy» innehar alle ingredienser som gjør den til en stor filmopplevelse. 

Her får vi en sterk historie om en enslig mor som kjemper for sin ADHD-plagede sønn, skuespillerprestasjonene er oppsiktsvekkende sterke, og filmatisk har Dolan valgt en original løsning, ved hovedsakelig å bruke et 1 til 1- billedformat, avbrutt av sekvenser i widescreen.

Vi er i det franskspråklige Kanada. Alenemoren Diane forsøker å få livet på stell i et nytt nabolag. Parallelt med jobbsøking tar hun seg av den utagerende sønnen Steve, en 15-åring med ADHD, som stadig roter seg opp i konflikter med omgivelsene. Steve er i seg selv et heltidsprosjekt, og da de får kontakt med den gåtefulle nabofruen Kyla, får Diane endelig litt avlastning fra Steve, samtidig som hun får en ny venninne.

Som seer blir du straks fengslet av dette trekløveret, som alle leverer overbevisende i sine respektive roller. Moren Diane (Anne Dorval) er en tøff dame, som fremdeles vekker interessen hos menn, her i form av en nabo som inviterer mor (med sønn) på date. Diane har imidlertid ikke noe annet valg enn å være tøff, alternativet er å gi opp Steve, og overlate ham til en sikker undergang i et ungdomsanstalt.

Sønnen Steve (spilt av 17 år gamle Antoine-Olivier Pilon) er full av energi og mister lett styringen når motgang inntreffer. Da blir han utagerende, voldelig og en stadig større fare for omgivelsene, inklusive sin egen mor. Skildringen av Steve er svært overbevisende, den unge skuespilleren får frem hele mennesket Steve, vi ser ham også som sårbar, følsom og oppmerksom. En troverdig karakter.

Og så er det nabodamen Kyla (Suzanne Clément), en gåte som vi aldri riktig blir klok på. Kyla bor sammen med mann og en datter, men vi aner at noe er alvorlig galt i denne familien. Diane og Steves inntreden i nabolaget blir en slags redning for Kyla, som virker knuget av ett eller annet vi aldri riktig forstår hva er. Kyla blir etter en stund en slags privatlærer for Steven, som ønsker å fullføre videregående skole og søke seg videre inn på kunstskole. Enkelte korte sekvenser med Kyla hjemme hos sin egen lille familie kan minne om scener fra en David Lynch-film, der noe underliggende og truende lurer.

«Mommy» vant juryprisen i Cannes i 2014.

Mandariner

«Mandariner»
Originaltittel: «Tangerines»
Regi: Zaza Urushadze
Lengde: 1 t. 26 min.
Produksjonsår: 2013

Vi befinner oss i urolige Kaukasus, i utbryterrepublikken Abkhasia. Året er 1992, og borgerkrigen er i full gang. Georgiske militære forsøker å gjenvinne kontrollen, men abkhaserne får hjelp fra leiesoldater fra Tsjetsjenia. Hovedpersonen Ivo snakker estisk. Han tilhører en estisk minoritet som har bodd i disse strøkene, etter at de ble deportert under Stalin. Vi snakker altså om en heksegryte av nasjonaliteter, språk, religion og historiske konflikter som har preget generasjoner av tidligere «sovjetmennesker».

De aller fleste estlenderne har flyktet «hjem» til Estland, bare to fruktdyrkere holder ut. Målet er å sikre innhøstingen av årets avling mandariner, trærne bugner, og de to naboene samarbeider om jobben. Men så kommer krigshandlingene bokstavelig talt inn på dørstokken. En tsjetsjensk leiesoldat blir sterkt såret, og Ivo tar hånd om ham, som det medmenneske han er. Når de to naboene skal begrave de døde georgiske soldatene oppdager de at en av georgierne ikke er død som de trodde. Dermed tar Ivo på seg oppgaven med å pleie to fiendtlige soldater i sitt eget hus. Tsjetsjeneren friskner først til, og da han oppdager georgieren i naborommet ser han det som sin oppgave å ta livet av ham. Georgieren kvikner også til, og krigen har med ett flyttet inn i Ivos hus.

Det er her Ivos rolle som fredsmekler kommer til sin rett. De to fiendene lover til slutt å holde fred så lenge de er gjester innenfor de fire veggene hos Ivo. I det hele tatt smitter Ivos humanisme og menneskelighet over på de to sårede soldatene, i en slik grad at de står på samme side da situasjonen topper seg.

«Mandariner» er derfor mer et drama, et teaterstykke, en psykologisk drevet fortelling, enn en handlingsdrevet krigsfilm. Det er menneskene som står i fokus. Der krig virker dehumaniserende og fienden demoniseres, for slik å kunne rettferdiggjøre drap, representerer Ivo humanismens blikk for enkeltmenneskets verdi, uavhengig av bakgrunn.

Filmen ble Oscarnominert i kategorien «Beste utenlandske film» i 2015. «Mandariner» gjør deg faktisk litt oppløftet på humanismens vegne, den er gjennomført, vakker og velspilt, tidvis også sett med et humoristisk blikk. 

(sett på Bergen kino, KP 10, lørdag 20. juni.)

Jordens salt

«Jordens salt»
Originaltittel: The Salt of the Earth
Regi: Wim Wenders, Juliano Ribeiro Salgado
Lengde: 1 t. 50 min.
Produksjonsår: 2014

Dette er en dokumentar om den brasilianske fotografen Sebastiao Salgado. Salgado har i fire tiår reist verden rundt og regnes som en av verdens fremste fotografer. «Jordens salt» er laget av hans sønn Juliano, i samarbeid med Wim Wenders. Filmen ble Oscarnominert og har vunnet en rekke priser verden rundt.

Det er menneskene som er jorden salt. Mange av Salgados bilder viser mennesker i til dels ekstreme situasjoner, og formilder hele registeret av menneskelige erfaringer. Sebastiao Salgado ble for alvor kjent etter å ha tatt en serie bilder fra en gullgruve i Amazonas, et åpent dagbrudd der tusenvis av gullgravere, uten maskiner, leter etter de dyrebare grammene. Bildene fra denne gruven vekker assosiasjoner til bibelske historier som byggingen av Babels tårn, eller til naturens maurtuer eller bikuber. Det er slående vakre, veldig detaljerte og kontrastfylte bilder, som viser menneskelig aktivitet på en måte som ikke har vært dokumentert på denne måten før. Du får lyst til å stoppe filmen, for bildene er så detaljerte, kontrastfylte og rike at du ikke kan se deg mett på dem i en kinosal.

Filmen følger Salgados fotoprosjekter i årene som kommer. Han engasjeres av Leger Uten Grenser og dokumenterer kriger og katastrofer. Gulfkrigen, krigen på Balkan tidlig på 90-tallet, sult og tørke i Sahel, krigene i det sentrale Afrika, massakrer og uendelige lidelser. Til slutt er Salgado så psykisk utslitt av all elendighet og ondskapen han dokumenterer, at han legger bort kameraet i flere år.

Da han gjenopptar sitt yrke begynner han å fotografere natur og dyreliv. Han gjenoppdager på en måte verden, og hans prosjekt blir å dokumentere jordens miljø slik det har bestått i årtusener. Halvparten av jordkloden er intakt, dvs. relativt urørt av menneskelig aktivitet. Dette fører Salgado til fjerntliggende og isolerte strøk på kloden, som til Sibirs endeløse villmarker og til Antarktis fascinerende landskaper og dyreliv. Men også til besøk hos klodens mest isolerte urbefolkninger, der tiden tilsynelatende har stått stille i tusenvis av år.

«Jordens salt» gir deg lyst til å utforske Sebastiao Salgados livsverk nærmere, for gjennom hans arbeider ser du menneskene og verden på en måte du ikke har sett før. 

 

(sett på Bergen kino, KP7, lørdag 25. april 2015)

A Most Violent Year

«A Most Violent Year»

Regi: J. C. Chandor

Lengde: 2 t. 5 min.

Produksjonsår: 2014

Dette er regissør J. C. Chandors tredje spillefilm. De to foregående, «Margin Call» (2011) og «All is lost» (2013), har begge blitt godt mottatt og plukket ut til filmfestivaler i både Berlin og Cannes. Denne tredje filmen har også fått god mottakelse, og både film og skuespillere har fått nominasjoner flere steder.

Handlingen finner sted i New York. Året er 1981, et år som gikk over i historien som et av de mest voldelige i byens historie. Her forsøker Abel Morales (Oscar Isaac) å drive sitt firma på lovlydig vis, men han opplever at firmaets biler kapres på veiene, noe som er et angrep på firmaet hans og som truer dets eksistens. Dette skjer samtidig som Morales trenger lån for å realisere kjøpet av en attraktiv tomt. Abel Morales er altså under stort press, men tilsynelatende er han den eneste, moralsk sterke som står opp mot mafia og korrupsjon i denne grenen av næringslivet. Han nekter å slå tilbake med skitne midler. Hans kone Anna (Jessica Chastain) presser ham også til å ta opp kampen med uortodokse metoder, men Abel står fast. I en opphetet scene mellom ektefellene forstår vi at Annas familiebakgrunn er nært knyttet til en mafiagren i Brooklyn.

Alt ligger altså til rette for en moralsk fabel (ja, hovedpersonen heter Morales …), der den ene, rettferdige står opp mot kriminalitet og urett og vinner publikums sympati. Selvsagt skal han seire til slutt, slik som tidligere, moralske helter har gjort det i utallige filmer.

Alt ligger også til rette for filmens visuelle uttrykk. Dette er tross alt New York, byen som har vært ramme for et utall filmer i krimgenren, det er bare å tenke på mesterverk av Martin Scorsese, Coppola, Sidney Lumet m.fl. Med slike filmikoniske omgivelser bør mye allerede være i boks.

Derfor er det rett og slett skuffende å konstatere at «A Most Violent Year» på ingen måte lever opp til hverken ambisjoner eller forhåndsomtaler. Filmen klarer bare i moderat grad å fenge, det skyldes et manus (skrevet av regissøren selv) som byr på få overraskelser og vrier, det hele forløper forutsigelig av gåre. Heller ikke tempoet i filmen bidrar til å rive publikum med, den oppleves som ganske langsom og repeterende. Rart i og for seg, siden det selvsagt er scener med både biljakter og vold. 

Hovedrolleinnhaver Oscar Isaac er heller ingen Al Pacino, for å si det sånn. «A Most Violent Year» er derfor en lett forglemmelig film.

(sett på Bergen kino, KP 9, lørdag 11. april 2015)

Wild Tales

«Wild Tales»

Regi: Damian Szifron

Lengde: 2 t. 2 min

Produksjonsår: 2014

Det er forfriskende å kunne gå på kino og bli begeistret av en film som byr på overraskende og spinnville historier. Ikke at historiene er direkte usannsynlige (med unntak av den første), men det er altså hvordan de utvikler seg som gjør dem absurde og sterkt underholdende. Gjennomgående skyldes det de involvertes uvilje mot å kompromisse og bøye av, her gjelder det å stå på og kjøre sin sak til veis ende.

«Wild Tales» er en argentinsk, svart komedie som ble nominert til Oscar for beste utenlandske film (som polske «Ida» vant). Den inneholder 6 forskjellige historier, som ikke er bundet sammen på noen annen måte enn at de setter karakterene i absurde situasjoner som eskalerer utover enhver rimelig proporsjon.

Vel kan det innvendes av ikke alle de 6 episodene er like sterke, men det skyldes snarere at de aller beste er veldig, veldig gode, mens de nest beste bare er … gode. Alt i alt er denne filmen svært underholdende, og latteren satt løst hele filmen igjennom.

Så kan man bare undre seg over hvorfor den er satt opp på den minste salen på Bergen kino, og med bare to visninger pr. dag. Jeg tror at svært mange flere kunne ha glede av denne filmen. Er det så vanskelig å selge en spanskspråklig film?

(sett på Bergen kino, KP4, lørdag 21. mars 2015)

Brazil

«Brazil»

Regi: Terry Gilliam

Lengde: 2 t. 23 min.

Produksjonsår: 1985

«Brazil» er en på mange måter en oppvisning i amerikansk 40-/50-talls film-noire estetikk, med et skrått blikk mot George Orwells fremtidsdystopi «1984». Dette, i kombinasjon med erke-britisk, raffinert satire, gjør filmen til en opplevelse som står seg meget godt, 30 år etter premieren.

Regissøren Terry Gilliam (ja, Monty Python-medlemmet) skaper med «Brazil» en fascinerende verden som tilsynelatende har stoppet opp en gang på 1950-tallet. Men såpass mye skurrer i tidsangivelsen at vi skjønner at det snarere er en slags fremtid vi er vitne til. Datamaskinene er nærmest som gammeldagse skrivemaskiner, mens plastikkirurgene eksperimenterer uhemmet på de bemidlede og alderstyngede mødrenes bekostning.

Gammelmodig er også det marerittliknende byråkratiet, der kontorslavene tynges av angst for å gjøre den minste feil. Skjemaveldet er totalitært. Samtidig hjemsøkes samfunnet av en bombekampanje på 13. året, butikker og restauranter sprenges i luften av terrorister. Eller er det egentlig en dekkoperasjon fra myndighetenes side?

Jonathan Pryce har hovedrollen som Sam Lowry, en bakkebyråkrat uten ambisjoner. Han har drømmer der han møter den perfekte kvinnen, og sannelig kommer den dagen da drømmekvinnen står der i levende live. Dette fører Sam inn i forviklinger i raskt tempo. Filmen krydres med sterke biroller av bl.a. Robert DeNiro og Bob Hoskins.

I det hele tatt er dette drøye to timer sterk underholdning, der kulissene og det visuelle inntrykket matcher det satiriske sparket mot byråkratiet og politistaten på en utmerket måte. 

Birdman

«Birdman»

Regi: Alejandro G. Inarritu

Lengde: 1 t. 59 min.

Produksjonsår: 2014

Du går til denne filmen med store forventninger, for all forhåndsomtale tilsier at dette er en av årets store begivenheter på kino (og vi er fremdeles i februar). Regissør Inarritu sto bak Oscarvinneren «Babel» (2007), en film jeg setter høyt, noe som ikke akkurat demper håpet om en stor filmopplevelse.

Åpningsscenen setter tonen. Hovedpersonen er filmet bakfra, der han i lotusstilling svever i løse luften. Filmen har dermed en leken, overnaturlig aura, akkurat som i en superheltfilm, en genre som for øvrig ligger som en referanse hele løpet igjennom.

Michael Keaton har hovedrollen som en litt falmet filmstjerne (han har spilt superhelten «Birdman» og er uløselig knyttet til den rollen), som satser på en teateroppsetning av en Raymond Carver-novelle. Innsatsen er høy, Riggan Thomson (som han egentlig heter), har både skrevet teaterstykket, skal regissere og spille hovedrollen. Han føler at dette prosjektet en gang for alle skal gi ham den kunstneriske anerkjennelsen som filmene ikke ga ham. Da filmen begynner er vi vitne til en katastrofal prøve, der en av de andre skuespillerne fremstår som fullstendig elendig, men beleilig nok blir skadet da et scenelys faller ned på ham.  

Dermed hentes karakterskuespilleren Mike (Edward Norton) inn som erstatter. Mike har om mulig enda større kunstneriske ambisjoner enn Riggan, i tillegg er han en egosentrert villstyring som helst gjør som han vil. Som i det fiktive teaterstykket tar Edward Norton litt luven av Michael Keaton i resten av filmen …

«Birdman» er en levende film, med lange, bevegelige kameratagninger. Det meste av filmen foregår inne i teaterbygningen, i korridorene, på scenen, i garderobene. Det viser seg kjapt at Riggan er i besittelse av karakteren «Birdman» sine superegenskaper, dette bryter med en realistisk ramme, og parallellene til superheltfilmene blir glidende. 

For min del gjør dette at jeg ikke kan selve karakteren Riggan helt på alvor. Så er da også filmen markedsført som et svart komedie-drama … en vanskelig genreblanding. Svart komedie? Ja, takk. Komedie-drama? Det er mulig at det er her det skurrer litt for meg. Den dramatiske nerven taper seg i en genreblanding.  

Om du setter denne filmen høyt er derfor avhengig av i hvilken grad du er med på regissør Inarritus premisser. Enkeltscener er minneverdige, men deler av filmen kan lett føles overspent, som om de involverte liksom skal gi alt (både foran og bak kamera). En litt blandet opplevelse for min del.

Og om jeg ikke har sagt det: Filmen er nominert til, og kommer til å vinne, en drøss med priser i år. Det ligger i kortene.

(Sett på Bergen kino, MB1, fredag 6. februar 2015)

Leviatan

”Leviatan”

Regi: Andrey Zvyagintsev

Lengde: 2 t. 20 min.

Produksjonsår: 2014

Russlands Oscarkandidat er en dagsaktuell historie fra Russland, men med gammeltestamentlige referanser. Kolia er en middelaldrende mann som bor i en liten by i det nordlige Russland, i et nakent, men vakkert landskap, ved Barentshavet. Han har et bra hus på en flott tomt, en ung og pen kone, og en tenåringssønn fra tidligere ekteskap. Han lever et enkelt liv, men har det han trenger for å leve lykkelig.

Men vi er altså i Putins Russland, der korrupsjon og maktmisbruk er utbredt. Byens borgermester er en mafioso, og han sikler etter å slå kloa i tomten som Kolia bor på. Kolia får et skambud som han ikke aksepterer, og dermed er helvete i gang. Kolia får juridisk hjelp fra en skarpskodd jurist fra Moskva, og en stund virker det som om borgermesteren må trekke seg unna. Men ved hjelp av rå makt og vold jages juristen tilbake til hovedstaden, mens Kolia gradvis mister alt som ga livet rikdom og glede.

Historien skal ha sin parallell i Jobs bok fra Det Gamle Testamentet, der også Job mister alt. Hvem har skylden når alt går galt? Kolia er ingen troende mann, men Den Ortodokse Kirke har reist seg igjen i Russland, og plutselig sitter de geistlige igjen ved samme bord som makten, om det være seg Putin eller borgermesteren i denne byen.

”Leviatan” er en vakker film, i en stor grad takket være landskapet den utspiller seg i. ellers er hus og eiendeler akkurat så slitt og forfallent som vi gjerne forestiller oss at ting er i Russland. Politikerne er kjeltringer, og opposisjon er forbundet med den ytterste fare. Makten rår, og den lille mann … er liten. Som Job i Bibelen spør også Kolia seg hvorfor denne tragedien rammer ham. Men i tilfellet Kolia er det mye lettere å besvare spørsmålet, siden hans ulykke er av den kriminelle, politiske sorten, selv om det selvsagt også er mulig å se det hele i et filosofisk/religiøst perspektiv.

At ”Leviatan” er støttet økonomisk med midler fra den russiske staten er kanskje overraskende, siden filmen så absolutt er av det samfunnskritiske slaget. Mer enn en moralsk fabel er filmen derfor et angrep på makten og samfunnsforholdene i dagens Russland, og det er gjort på elegant og vakkert vis, i grell kontrast til de vakre omgivelsene.

(sett på Bergen kino, KP7, fredag 30. januar 2015)

Inside Llewyn Davis

”Inside Llewyn Davis”

Regi: Joel & Ethan Coen

Lengde: 1 t. 40 min.

Produksjonsår: 2013

Siden debutfilmen ”Blood Simple” i 1984 har brødrene Coen levert den ene filmklassikeren etter den andre. CVen til de to inneholder knapt nok et svakt øyeblikk, av høydepunkter er det vanskelig å komme unna ”Miller’s Crossing” (1990), ”Fargo” (1996), ”The Big Lebowski” (1998) og … min egen favoritt … ”A Serious Man” (2009). Få andre i amerikansk film har maktet å sette et så særegent stempel på filmrullene, og det til tross for at produksjonen er så vid og bred som den er.

Når så brødrene velger å legge en film til et så erkeamerikansk miljø som bohem- og folkesangermiljøet i Greenwich Village, NYC anno 1961, er det naturlig å ha store forventninger.

Llewyn Davis er en kompetent, men ikke særlig suksessrik, folksinger. Figuren skal være basert på biografien til den faktiske Dave Van Ronk, som var en rimelig kjent utøver innen genren. Llewyn lever nærmest fra hånd til munn, der han sover på sofaer hos venner og stadig er i akutt behov for penger. Opptredener på små cafeer kaster lite av seg, og hans soloplate selger dårlig. Han er altså en karakter som sliter, og filmen følger ham noen dager vinteren 1961.

Som oftest er det komiske elementet sterkt nærværende i Coen-brødrenes filmer, men denne gangen savner jeg faktisk litt mer av både humoren og galskapen som har preget filmene deres. Den som ivaretar dette, og som definitivt minner deg om at det er en Coen-film vi ser, er scenene med jazzmusikeren Roland Turner (spilt av Coen-favoritten og –gjengangeren John Goodman), her tar den svarte og bisarre humoren taket.

Filmen gjenskaper Greenwich Village miljøet på tidlig 60-tall i detalj. Tenk på lp-coveret til ”The Freewheelin’ Bob Dylan” fra 1963, og du er øyeblikkelig inne i miljøet. Som i Coen-filmen ”O Brother, Where Art Thou?” spiller musikken en vesentlig rolle her. T Bone Burnett har tatt rollen som musikalsk ansvarlig, og skuespillerne (som altså fremfører all musikken vi hører) leverer mer enn kompetente musikkinnslag. Hovedrolleinnehaver Oscar Isaac både spiller og synger med et troverdig talent, og jaggu har ikke også Justin Timberlake fått en stor birolle som folkesanger.

”Innside Llewyn Davis” garanterer en trivelig stund, men er nok ikke helt der oppe i toppen av Joel & Ethans filmografi. Til det er filmen litt for lite morsom, litt for lite gal. 

Foxcatcher

”Foxcatcher”

Regi: Bennett Miller

Lengde: 2 t. 9 min.

Produksjonsår: 2014

Det er laget mange filmer med utgangspunkt i historier fra boksemiljøet, men jeg kan ikke huske å ha sett en film der bryting (av den klassiske, gresk-romerske sorten) er rammen rundt historien. Men dette er selvsagt bare utgangspunktet, ”Foxcatcher” er en mer psykologisk studie i kompliserte sinn, der særlig to av hovedpersonene fremstår som gåtefulle personligheter.

Utgangspunktet for filmen er en sann historie. Hvor mye som er basert på fakta og hvor mye som er fiksjon er ikke så godt for meg å avgjøre, siden det er første gang jeg får historien fortalt. Brødrene Mark og Dave Schultz vant begge olympisk gull i bryting i OL i Los Angeles i 1984. Filmen starter et par år senere, og det er Mark Schultz vi møter først. Han bor alene i et fattiglig strøk og er tydeligvis sosialhjelpsmottaker. OL-gullet har ikke gitt ham noe økonomisk uttelling. Likevel er han fortsatt en dedikert utøver som innretter livet etter et strengt treningsregime. Mark fremstår som en taus og lukket personlighet, et ensomt menneske. Den viktigste personen i hans liv er storebroren Dave, som heller ikke har hatt noe økonomisk uttelling av OL-gullet, men han har i hvert fall kone og barn og lever tilsynelatende et mer normalt liv enn det Mark gjør.

En dag får Mark en telefon fra en ukjent. Denne representerer en av USAs rikeste, John Du Pont. Du Pont er en filantrop og bryteentusiast som gir Mark et tilbud om å flytte inn på Foxcatcher Farm, en luksuriøs eiendom, der Du Pont har etablert et topp treningssenter skreddersydd for bryteren. Mark blir nærmest ansatt av Du Pont, som på sin side ønsker å fremstå som coach og trener, med siktemål om å vinne nytt OL-gull i Seoul i 1988. At Du Pont ønsker å fremstå som noe annet enn det han er blir mer og mer tydelig utover i filmen.

Channing Tatum i rollen som Mark Schultz og Steve Carell som John Du Pont leverer begge suverene tolkinger. Dette er karakterroller der regissør Miller bruker den tid som behøves for at seerne skal komme under huden på personene. Filmen har en indre driv som er medrivende, og det er først og fremst Tatum og Carell som det fokuseres på, der begge to sliter med indre demoner.

Filmens brytescener er imponerende, siden det tross alt er skuespillere vi ser. Både Channing Tatum og Mark Ruffalo, i rollen som storebror Dave Schultz, imponerer på brytematten, de fremstår rett og slett som troverdige karakterer. ”Foxcatcher” er en film som gjør inntrykk. Anbefales!

(sett på Bergen Kino, KP2, fredag 16. januar 2015)