I am not your negro

«I am not your negro»
Regi: Raoul Peck
Lengde: 1 t. 33 min.
Produksjonsår: 2016

Denne dokumentarfilmen bygger på et etterlatt manuskript fra James Baldwin med tittelen «Remember This House», der han portretterer tre berømte venner; Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King jr., alle sentrale i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 60-tallet.

Filmen tar opp et meget betent problem i USA, nemlig rasismen og diskrimineringen som den svarte del av befolkningen rammes av. Ved å sentrere fortellingen rundt de tre aktivistene er filmens fokus kampen mot denne undertrykkelsen. Alle de tre aktivistene var venner av James Baldwin, og alle tre ble skutt og drept tidlig på 1960-tallet på grunn av sine lederroller i kampen de kjempet. Det er et brutalt portrett som tegnes av USA, der det i realiteten er snakk om å kreve helt grunnleggende menneskerettigheter for et mindretall av befolkningen.

I filmen er det stemmen til Samuel L. Jackson som ligger som et lydspor over hele filmen, der han leser fra manuskriptet Baldwin skrev, men aldri fullførte. Dette er sentrale hendelser i nyere amerikansk historie, men for at nye generasjoner skal skjønne hva det dreier seg om, og at kampen på ingen måte er slutt, blir dette en viktig historietime i kinosalen. Til tross for at det juridiske systemet i USA på mange måter har innfridd kravene som ble kjempet frem for 50 år siden, har samfunnet i forbausende liten grad endret seg. Dette til tross for at det utenkelige skjedde i 2008 da Barack Obama ble den første svarte presidenten. Rasismen er høyst levende og samfunnet er i stor grad segregert den dag i dag.

Siden dette er en dokumentar ledsages filmens dialog av et rikt utvalg filmklipp, fra de første offentlige demonstrasjonene som borgerrettighetsbevegelsen arrangerte på 1950-tallet og frem til dags dato. En ting slo meg under filmen, og det er hvordan politiet i USA har gått fra å være utstyrt med en batong på 1950-tallet, via rifle og hjelm på 1960-tallet og til full militarisering i dag. Det er klipp i filmen fra demonstrasjoner i forbindelse med drap på svarte utført av politiet, og det er skremmende å se politiets avdelinger rykke frem. Det ser ut som de er på vei inn i en bydel i Irak, for politiet er militært utrustet og utstyrt, som om amerikanske byer er en krigssone.

Å kjempe for grunnleggende rettigheter er tydeligvis farlig i USA. 

Rasismen er grunnfestet. Det kan kanskje utsettes på filmen at den i liten grad tar opp spørsmålet om hvorfor det er slik. Hvorfor møtes svarte på denne måten? Er det så enkelt som at rasistene er onde mennesker? Jeg får ikke helt tak på James Baldwins forklaringer. Vi serveres filmklipp av folk som forsvarer segregering med begrunnelse i at det er ”Guds vilje”.

Men det er ingen fremtredende klasseanalyse her. Afrikanerne ble tross alt importert til USA som slavearbeidere, og gjorde hvite rike med sitt arbeid på plantasjene. Når dette opphørte ble mange forvist til en pariatilværelse i ghettoen i storbyene, som overflødige, som en forsørgerbyrde for samfunnet. Men denne marxistiske analysen finnes ikke i filmen.

(sett på Bergen kino, KP11, søndag 18. juni 2017)