The Grand Budapest Hotel

Regi: Wes Anderson

Lengde: 1 t. 39 min.

Produksjonsår: 2014

Knapt noen regissør leverer så gjennomførte filmer som Wes Anderson. Hans sans for detaljer er nærmest uten sidestykke, her har vi så avgjort å gjøre med en perfeksjonist. De som så Andersons forrige film «Moonrise Kingdom» (2012) vil umiddelbart kjenne igjen dette filmspråket som nærmest er som en signatur å regne.

«The Grand Budapest Hotel» sies å være inspirert av Stefen Zweigs forfatterskap, der handlingen er lagt til mellomkrigstiden, i det fiktive landet «Zubrowka», som godt kan likne på Østerrike eller Ungarn. Dialogen i filmen er da også typisk litterær, der en fortellerstemme gjerne forklarer hva vi ser. 

Veldig kort fortalt: Filmen forteller på høyst elegant vis historien om Gustave H., goncierge på Grand Budapest Hotel og hans ”lobby boy” Zero Moustafa og deres kamp for å sikre seg arven etter Madame D., en av stamgjestene på hotellet. 

Wes Andersons filmer er ellers fulle av humor, selv om denne humoren gjerne er av den svarte typen eller spiller på typiske understatements av de bildene vi ser. «The Grand Budapest Hotel» lever helt opp til forventningene man måtte ha med hensyn til dette, for det kryr av scener som får oss til å humre og trekke på smilebåndet, selv om ikke akkurat gapskratten melder seg så ofte. 

I tillegg til detaljrikdommen og humoren er også tempoet gjennomgående høyt gjennom hele filmen. Parodisk høyt er det innimellom, for eksempel i en spektakulær fluktscene på vinterføre. Akkurat denne scenen kan likne på noe vi før har sett i en James Bond-film, men her er det parodiske elementet trukket så lang ut at scenen først og fremst er morsom, ikke egentlig spennende.

Rollelisten er fylt opp med kjente skuespillere, noe som viser at store stjerner står i kø for å være med i Wes Andersons filmer. Det forteller mye om hans posisjon i bransjen.

(sett på Bergen kino, Magnus Barfot 1, fredag 21. mars 2014).