Heli

Regi: Amat Escalante
Lengde: 1 t. 45 min.
Produksjonsår: 2013

«Heli», Mexicos Oscarbidrag for beste utenlandske film, er en rystende opplevelse. Det lages mange filmer om narkotrafikken på det amerikanske kontinentet, men sjelden eller aldri har vi vel kommet så nær den brutale virkeligheten som i denne filmen. Det er ikke narkomisbruket eller narkomafiaens glamorøse liv som skildres her, men derimot konsekvensene for vanlige mennesker i Mexico.

Når jeg sier at filmen viser ”virkeligheten” er det også fordi det kunstneriske uttrykket er rimelig fritt for fiksfakserier. Regissør Amat Escalante tar seg tid til å vise dagliglivet til en vanlig familie, i et billedspråk der det karrige, ørkenliknende landskapet gir bildene et rent og nakent uttrykk.

Heli er en ung mann som jobber på en bilfabrikk. Han er nygift og har en liten baby hjemme. Der bor han sammen med sin far og sin 13-14 år gamle søster. Rundt dem raser «krigen mot narkotika». Dette ser vi ved et militært nærvær, der maskerte soldater i pansrede biler patruljerer. Vi blir aldri forklart hvor vi befinner oss, men vi antar at det er nært grenseområdene til USA.

I visse områder av Mexico har narkokrigen nærmest lagt samfunnet i grus. Det vil si at samfunnets institusjoner har kollapset og folk terroriseres av en gruoppvekkende vold, med en ufattelig brutalitet rett utenfor stuedøra. Det er denne brutaliteten – og vilkårligheten – som skildres i «Heli». Det må sies at filmen vises på norske kinoer usensurert, og med absolutt aldersgrense på 18 år. Så har jeg da heller aldri sett verre vold i en kinosal enn under denne filmen. En torturscene er så vond å se at jeg har problemer med å forsvare at den i det hele tatt kan vises på kino. Den får deg rett og slett til å føle deg dårlig.

Men kanskje er det denne sjokkerende scenen som gjør at filmen føles ekte. Dette er langt unna en Hollywoodskildring av narkotrafikken, dette oppleves som ekte vare for den som har litt kunnskap om den faktiske råskapen som rir Mexicos narkoprovinser som en mare.

«Heli» er definitivt ikke en film som egner seg for det store publikum, nettopp pga. den omtalte scenen, men det er en film som nok formidler en side av dagliglivet i all sin grusomhet. For narkokrigens grusomhet er det du får servert uten omsvøp i denne filmen. 

(Sett på Bergen kino, KP 11, lørdag 29. mars 2014)