Song to song

«Song to song»
Regi og manus: Terrence Malick
Lengde: 2 t. 10 min.
Produksjonsår: 2017

Siden 1973 og «Badlands» har Terrence Malick laget til sammen syv filmer (inkl. denne). Ingen stor produksjon på 44 år. Når Malick regnes som et stort/beryktet navn i filmkretser er det fordi filmene hans enten er veldig gode, eller ganske mislykkede. Denne regissøren er ambisiøs, han er ikke fornøyd med å lage middelmådige filmer, Malick sikter alltid høyere, vil alltid strekke seg lenger enn det som er vanlig i Hollywood-universetollywooduniversetH. Det er prisverdig.

Jeg regner Malicks «The Tree of Life» (2010) som en film der ambisjoner og resultat i stor grad samsvarer, noe som gjorde den til en av de beste kinoopplevelsene så langt i dette tiåret. Noe av filmspråket fra «The Tree of Life» kan du gjenkjenne her, men resultatet blir et helt annet. Spekket med indre monologer som legges som «voice-over» i lydbildet, blir «Song to song» en tålmodighetsprøve for seeren.

Tilsynelatende er dette en film som prøver å legge an en filosofisk tilnærming til livets små og store spørsmål. Den ytre handlingen er sparsommelig og egentlig av underordnet betydning. Vi møter et knippe unge, lovende mennesker i musikkbransjen, som via en plateselskapseier får muligheten. Noen scener foregår backstage på en stor festival, noe som liksom bidrar til litt autensitet. Den litt eldre plateselskapsdirektøren opptrer først som «en av gutta», men viser seg på sikt å være en kyniker som utnytter ungdommens talent til egen vinning. Ikke noe nytt akkurat. Denne karen (Michael Fassbender) lever i stor rikdom, noe som gjør at mye av filmen utspiller seg i luksuriøse leiligheter eller på storslagne eiendommer oppe i åsen.

Partyfaktoren er høy, samtidig som sjelelivet eksponeres i de indre monologene. Om dette elementet er ment å vise oss kontrastene mellom det tilsynelatende heftige, spennende og kreative miljøet og personenes indre demoner, så lykkes ikke filmen i å løfte dette til en høyere syntese. Det blir en uendelig rekke av scener der kamera svirrer rundt og skuespillerne tydelig er instruert til å opptre «lekent», disse opptrinnene er det mange av og det er tydelig at Malick mener at disse scenene skal si mye om karakterene.

Dessverre utvikler vi ikke så mye sympati for personene vi møter. Filmen makter ikke å få oss med inn i sjelelivet, vi blir mer og mer oppgitte tilskuere til det jeg egentlig oppfatter som privilegerte menneskers sutring. Det er nesten synd på skuespillerne. Her er flust med kjente navn, i tillegg til Fassbender spilles hovedrollene av Ryan Gosling, Rooney Mara og Natalie Portman. Kjente rockestjerner som Patti Smith, Iggy Pop, John Lydon m.fl. opptrer som seg selv, uten at disse egentlig løfter filmen, de er muligens med for å vise miljøet vi befinner oss i.

«Song to song» er ganske mislykket og derfor ikke en film å anbefale.

(sett på Bergen kino, KP3, lørdag 22. april 2017)