Savnet

«Savnet»
Originaltittel: Nelyubov
Regi: Andrey Zvyagintsev
Lengde: 2 t. 8 min.
Produksjonsår: 2017

Kinoannonsen beskriver filmen som «iskalde scener fra et ekteskap», noe som ikke er en underdrivelse. Vi går inn i intimsfæren, inn i et ekteskap som er under avvikling, der bare salg av leilighet og fordeling av barn gjenstår. I motsetning til andre skilsmisser slåss ikke foreldrene om omsorgen for barnet, her er situasjonen den at hverken mor eller far er interessert i å sitte igjen med gutten. Begge har allerede innledet forhold til ny partner, og barnet har ingen plass i den nye tilværelsen. For gutten Alyosha blir mangelen på kjærlighet uutholdelig, og han bestemmer seg for å rømme hjemmefra.

Handlingen i «Savnet» dreier seg dermed om letingen etter Alyosha, der en stor gruppe frivillige hjelpere snur hver stein i jakten. Det er likevel savnet etter kjærlighet og normal omsorg, den andre betydningen av filmtittelen, som utgjør grunnfortellingen. Her er det langt mellom lykkelige mennesker, og like lang er avstanden menneskene imellom. Særlig moren Zhenya fremstår som en iskald og bitter karakter. Hennes oppmerksomhet er stort sett rettet mot mobiltelefonen, som fungerer som en ekstra kroppsdel. Håpet hennes er at fremtiden med en litt eldre og velstående mann skal gi henne det livet hun higer etter. Det hun måtte ha av kjærlighet investerer hun fullt og helt i dette forholdet. 

Faren Boris har heller ikke noe overskuddskjærlighet å avse til sin lille sønn. Han jobber i et stort firma der sjefen er sterkt religiøs og krever at alle ansatte skal leve i kjærnefamilier. Når ekteskapet ryker er Boris derfor redd for å miste jobben. At hans elskerinne er høygravid kompliserer situasjonen enda mer.

Regissør Andrey Zvyagintsev fortsetter å levere sterke tidsbilder fra dagens Russland, der Putins ånd aldri er langt unna. Her blir vi minnet om den dagsaktuelle politiske situasjonen når hovedpersonene lar bilradioens nyhetssendinger fungere som lydspor i bakgrunnen. Som i Zvyagintsevs forrige film, mesterverket «Leviatan», får vi innsikt i sider av russisk virkelighet som vi vanskelig kan få andre steder. Slik balanserer Zvyagintsevs filmer på elegant vis samfunnskritikken med dype, menneskelige portretter. 

Selv om det russiske settingen gir en passelig fremmedartet kulisse, er ikke ekteskapsdrama og jakten på et bedre liv noe ukjent tema. Dette dramaet kunne vært tatt fra Ingmar Bergman. Zvyagintsev er ikke nødvendigvis noe dårligere. 

(sett på Bergen kino, KP10, lørdag 27. januar 2018)