Human

”Human”
Regi: Yann Arthus-Bertrand
Lengde: 3 t. 10 min.
Produksjonsår: 2015

”Human” er så mye mer enn en film. Regissør Yann Arthus-Bertrand har langt videre ambisjoner enn som så. ”Human” er et mangehodet prosjekt (se http://www.human-themovie.org/ for informasjon), men denne kvelden på Bergen kino er det selve langfilmversjonen vi ser, og vi får bedømme den som filmopplevelse, først og fremst.

Filmens idé er tydeligvis å si noe om det å være et menneske i en urettferdig verden. Regissørens grep er enkelt; nemlig å plassere vanlige mennesker foran kamera og la dem snakke uten å bli avbrutt, om tema som er allmennmenneskelige, eller eksistensielle. Om det er kjærligheten, døden, dramatiske hendelser, forbrytelser, gode gjerninger, håp, savn, lengsler eller gleder, et rikt utvalg intervjuobjekter slippes løs i monologer. Noen av dem er ofre, andre er forbrytere, i sum er de uansett hva vi vil kalle ”vanlige” folk, som har levd lenge nok og som har reflektert over sitt eget liv og skjebne.

Utvalget og spennvidden er stort. Regissøren har fartet verden rundt (her er også scener fra Svalbard) og intervjuet et stort antall mennesker, det er en film som tilsynelatende har ambisjon om å formidle erfaringer fra hele kloden. Likevel er fraværet av de rike og privilegerte påfallende, den rike verden er først og fremst representert ved noen slående helikopterscener over Manhattan, der den velkjente og prangende arkitekturen blir en slående kontrast til alt annet denne filmen fremhever.   

Samtlige intervjuobjekter filmes i nærbilde, det er bare ansiktene som sees, på svart bakgrunn. Det gjelder også han som forteller oss at han mistet begge armene og begge bena, kun ansiktet vises. Det er ellers usedvanlig rike ansikter som trer frem, det er som om selve ansiktsuttrykket forteller sin egen historie, om levd liv. For en nordmann er det det påfallende å se disse ansiktene i nærbilde, for de fleste er slitne, mange har dårlige tenner, noen ikke tenner i det hele tatt. Det vitner om at utvalget mennesker er tatt fra nedre sjikt, arbeiderklassen eller prekariatet, eller småbønder, landarbeidere, dagarbeidere. Her er det ingen rike eller vellykkede, ingen plastiskopererte, botoxinjiserte. Ingen gjemmer seg bak en fasade, dette er ekte mennesker, ekte skjebner, de fleste uten mulighet til å påvirke egen livssituasjon nevneverdig. Mange lever fra dag til dag, de kjemper for å overleve, den viktigste driften de synes å ha er å kjempe for at barna deres skal få et bedre liv. Håp har de ennå, håpet holder dem i live.

Disse monologene avløses av spektakulære, slående vakre sekvenser hvor enten naturen selv er motivet, eller det er mennesker som sammen skaper situasjonene i samspill med hverandre. Arthus-Bertrands prosjekt vever menneskeheten sammen, binder folk fra ulike kontinenter, ulike raser og religioner i et stort blandakor, og alle monologene går opp i en høyer enhet, en sang om det å være menneske, om å tilhøre en felles menneskehet, på tross av alle skiller er det så mye som samler, som gjør oss til deltakere på en felles scene.

Med en lengde på over 3 timer vil nok filmen ekskludere noen. De som likevel oppsøker ”Human” i kinosalen er nok et publikum som vet hva de går til, og som følgelig er positivt innstilte. Det betyr igjen at de som kanskje burde se filmen ikke vil gjøre det. 

(sett på Bergen kino, KP11, lørdag 28. mai 2016)